Innvandring

Bare mer er godt nok

Norge trenger mer utenlandsk arbeidskraft, ble det slått fast i dagens nyhetssending på NRK. Det fikk meg til å tenke på Canada, et land som i årevis har styrt innvandringen etter de som kan bidra økonomisk til landet. Fungerer det? Nei. For Høyre er det uinteressant, og FrP er blendet av regjeringsmaktstjerner.

Canada ble lenge presentert som en innvandringspolitisk suksesshistorie, men fikk en moralsk smekk på fingrene da det ble kjent at landet hadde et velutviklet system for å sile innvandrerne. Canada går bevisst etter innvandrere med de beste språkferdigheter, høyeste skoleprestasjoner og/eller yrkeserfaring, sistnevnte helst i tråd med hva landet har eller vil få behov for. Alt for å sikre at de ikke blir en byrde for velferdsstaten, men bidrar til sysselsettingen og den økonomiske utviklingen.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på Canada, var at jeg i dagens nyhetssending (NRK)  hørte at køen av utenlandske arbeidshender er blitt mye lengre – og at behovet vil øke kraftig fremover. ”Om ti år er tre av ti som jobber i Rogaland utlendinger”, fikk vi høre, etterfulgt av NHOs regiondirektør Hallvard Ween som konstaterte at Norge trenger mer utenlandsk arbeidskraft, ikke minst i helsesektoren. Utspillet ble behørig applaudert av et firma som driver med rekruttering av utenlandsk arbeidskraft, som siden 2007 har økt sitt kundegrunnlag fra 30.000 til over 100.000 jobbsøkere.

En fører til behov for en til

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

At Norge har et økende behov for arbeidsinnvandring har mer eller mindre befestet seg som en kjensgjerning, men vi hører aldri at behovet også nettopp utløses av innvandringen. Eller som LOs sjefsøkonom, Stein Reegård, uttrykte det: ”Hver gang det kommer en innvandrer så trenger vi en ny, for at den første skal få bolig, helsestell, barnehagetilbud, transport, osv.” (Åpen høring i Stortingets finanskomité 18.10.12).

Som kjent har Norge rekordhøy innvandring, en av de høyeste i Europa. Den rekordhøye innvandringen vil etter all sannsynlighet vedvare, gitt Norges økonomiske situasjon og den enorme arbeidsløsheten i Europa (rundt 24 millioner) og deler av verden for øvrig. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at den globale ledigheten innen utgangen av 2013 kan komme opp i 202 millioner arbeidstagere, der ungdomsledigheten teller rundt 75 millioner mennesker.

Styres innvandringen?

Noe annet som er kjent, er at det ikke er noen omforent enighet om innvandringspolitikken. Hvem som egentlig mener hva, er derimot straks vanskeligere å få tak i, da innvandring er et så politisk betent tema at det ikke eksisterer noen faktuell diskusjon. Og verre har det blitt etter at Fremskrittspartiet (FrP) innså at partiet har utsikter til regjeringsmakt med Høyre (H). FrP har ikke bare tuktet sine mest kritiske røster, de har også gitt bort innvandringspolitikken til (høyresiden i) Arbeiderpartiet (Ap), noe som passer H perfekt. Hva H egentlig vil, er det dog umulig å vite. De har skjønt at jo mindre meninger de har om dette og hint, jo bedre går det på meningsmålingene.

Så når Siv Jensen (FrP) bedyrer at partiet er for innvandring, dog skal den innstrammes, er det i en bisetning fordi hun helst vil snakke om integrering, og kanskje aller helst om det hun vet ”alle” er enige om: bekjemping av tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og for kjønnslikestilling. Det er spiselig for H, som helst vil snakke om det globale markedet, de globale strømmer, ja, som om innvandring er en naturlov. Men partiet vil ikke erkjenne at de er for en tilnærmet fri innvandring, de vil heller snakke om at hva slags innvandring landet ønsker.

Og da er vi ”tilbake” i Canada: Ja, Canada har tilnærmet headhuntet innvandrere. Spørsmålet er: Har det fungert etter intensjonene?

Fungerer ikke

Svaret er nei. I alle fall hvis vi skal tro Canadas statistiske sentralbyrå (Statistics Canada), ifølge rapport fra Fraser Institute.

Tallene (fra 2005) forteller at innvandrere som kom mellom 1987 og 2004 hadde inntekter på om lag 70 prosent av inntektene til den øvrige befolkningen. Arbeidsledigheten var høyere enn gjennomsnittlig nivå og de hadde lavere yrkesfrekvens. Relativt mange hadde inntekter under den offisielle fattigdomsgrensen. Dette førte til at de betalte 54 prosent av landsgjennomsnittet i skatt. Samtidig, på grunn av deres lave inntekter, betale de også mindre enn gjennomsnittet i andre skatter.

Men selv om deres bidrag til felleskassen er betydelige mindre, har de samme rett til det som betegnes som ”Canadas sjenerøse sosiale programmer” og nyter de samme fordeler som andre uten merkostnader.

Når ikke en slik siling av de mest kvalifiserte innvandrerne synes å virke, da blir spørsmålet hva som egentlig skal til for å få til en økonomisk bærekraftig innvandring. Canada er da også i gang med en ytterlig innstramning, da de innser at den fremtidige økonomiske byrden kan bli for høy for landet. Nå kan ikke innvandreren bare vise til nødvendig språkferdigheter, utdannelse og/eller yrkeserfaring, men må ha en forhåndavtalt arbeidskontrakt. I tillegg skal selvangivelser overvåkes, slik at det ikke jukses med proforma arbeidsavtaler eller langvarig arbeidsløshet. Samtidig skal det kontrolleres at arbeidsgiver ikke underbetaler arbeidstakerne, der de forplikter seg til å gi arbeidsstaker som minimum den gjennomsnittlige lønnen til en kanadier.

Vi kan utvilsomt forvente oss en rekordhøy innvandring fremover – og særlig hvis H får ha begge hendene på rattet. Men hvordan dette vil påvirke Norge på sikt, ja, det skal vi i alle fall ikke diskutere nå. Valgkampen er jo så smått i gang, så da må vi i alle fall se veldig langt etter en innvandringsdebatt, der FrP har feiget ut.