Ytringsfrihet

Radikalisering av elever

”Mullah Krekar er onkelen min!” Jenta som står foran meg er vestlig kledd. Øynene er oppspilte. Smilet er anstrengt, eller ertende? Strengt tildekte jenter står oppglødde og leende ved hennes side. ”Du har sagt at jeg er radikalisert. Har du lov til å skrive det?” Spørsmålet kommer fra en annen jente i hijab og fotsidt skjørt, som jeg tolker til kurdiskirakisk bakgrunn. Jeg befinner meg på en videregående skole i Oslo.

På forespørsel fra en lærer i Osloskolen, takket jeg ja til å holde foredrag for klassen hennes om menneskerettigheter denne uken. Majoriteten av elever ved denne skolen har ikke-norsk bakgrunn.  Jeg takket ja til å prioritere dette av to grunner: 1. Ungdommen er fremtiden. 2. Et ønske om å måle verditemperaturen på en videregående skole med norsk mindretall.

Ropene startet i det jeg entret bygningen. Først ei jente med somalisk bakgrunn, i full hijab, altså også fotsid brun drakt: ”Det er Hege Storhaug! Hva gjør hun her?” Fem, seks medelever av jenta stimler sammen, for så å småløpe etter meg mot klasserommet. Ved inngangen til klasserommet samler de samme jentene seg, der den ene tydeligvis må ha vært medlem i Facebook-gruppen til elever ved Hellerud vgs som kjempet for bønnerom, av oss omtalt som radikalisert ungdom  (Facebookgruppa er nå stengt).

”Har du lov å skrive det, at jeg liksom er radikalisert?” Spørsmålet gjentas i ulike varianter fra jenta i hijab og fotsidt skjørt som jeg mener sannsynligvis har kurdiskirakisk opphav. Hun peker på rights.no som kilden til spørsmålet sitt, altså overnevnte artikkel om Hellerud vgs. Det er da ei annen jente kjøres frem som et slags trumpkort: niesen til Mullah Krekar, visstnok, iført jeans og boblejakke med oppsatt hår. Tydeligvis svært stolt av sin onkel, og hyllet av sine medelever for sine slektsbånd.   

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Da foredraget i en annen klasse enn den disse elevene tilhører skal starte, sier jeg til jenta som mener det er uhørt å bli omtalt som radikalisert, at jeg mer enn gjerne snakker med henne: ”Du kan sende meg en e-post eller ringe meg,” svarer jeg.

I den lille klassen på 11 elever denne dagen, var det ingen jenter i klassisk hijab. Et par, tre stykker hadde dekket seg til med slør i ulike varianter. Det ligger i kortene at man velger sine ord med omhu når det handler om ungdom og temaene er arrangert ekteskap, frihetsberøvelse av barn og unge som sendes til foreldrenes opprinnelsesland på lange opphold, og hva den økende tildekningen av jenter og kvinner verdimessig vitner om. Elevene var lyttende, svært tilstedeværende. De mest interessante kommentarene var ikke forsvarene for slør og hijab som det frie valget. En gutt av pakistansk opphav leverte det som satt seg fast som en påminnelse om Norge og Europas ideologiske havari. Han understreket først at han er norsk statsborger. Deretter forklarte han at kusina hans hadde kommet til Norge for noen år siden, men at hun av den grunn ikke hadde endret måten å kle seg på. ”Jeg synes dere er svake. Dere står ikke opp for kulturen deres. Vi er mye sterkere. Vi står opp for vår kultur.”

Hva annet kan man si til påstanden enn at den har svært mye for seg?

Tankene mine gikk til alle gangene jeg har pakket kofferten på vei til Pakistan. Gjennomgangen av klesskap, der passende klær for pakistansk kultur plukkes ut, og hva som møter meg på Gardermoen når Pakistan International Airways lander og passasjerer vandrer ut i ankomsthallen: menn i ankelhøye posebukser, kvinner i hijab og endog niqab. Ja, de står opp, mens vi tilpasser oss. Både her og når vi reiser ”der”.