Som kjent mottar HRS økonomiske midler over statsbudsjettet, på en post som skal fremme integrering, og som i sum lyder på 14 millioner kroner fordelt svært skjevt på et knippe organisasjoner. Da HRS kom inn på denne posten hadde vi med oss over 2 millioner kroner. Med SV i posisjon har de tatt fra oss mesteparten, og i dag sitter vi igjen med 700 000 kroner.
Med Audun Lysbakken i statsrådstolen i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har vi fått erfare Lysbakkens egenrådighet. Det har vært totalt umulig å ta opp noe som helst som rokker ved Lysbakkens verdensbilde, han har endog avvist meg direkte i møte med følgende salve ”Vi velger hvem vi vil høre på”. En tradisjon nåværende statsråd Inga Marte Thorkildsen tydeligvis viderefører.
At SV er svært selektiv med hvem de lytter til, har bekymret HRS siden den rødgrønne regjeringen ble stablet på beina. For mens meldinger og bekymringer fra en rekke offentlige etater og aktører tikker inn hos HRS, i håp om at vi skal viderebringe det til dem som sitter med makta, har den samme makta arrogant valgt å overse virkeligheten.
SV har, eller i alle fall hadde, bestemt seg for at alt går så meget bedre i Norge enn hva slike ”problemformidlere” som oss (HRS) har å komme med. SVs bærende grunnelement i innvandrings- og integreringspolitikken har en faglig tilnærming, kalt «Appreciative Inquiry», som betyr å ha fokus på det positive og gjenskape det i stor skala. Derfor må, eller i alle fall måtte, problemer, utfordringer og bekymringer holdes vekk fra den politiske offentligheten.
SV har bare feilberegnet seg på ett punkt: SV kan ikke bestemme virkeligheten. Flere og flere gjør seg erfaringer som bekymrer – og flere og flere forlanger politiske tiltak.
Fremveksten av ekstremisme er en slik erfaring. Om ekstremismen kommer fra en AB Breivik eller fra andre, burde vært totalt irrelevant. Men det har det aldri vært for SV, noe som antakelig kan tilskrives partiets egen historie generelt og Lysbakkens spesielt.
Hvis virkeligheten nå har innhentet Lysbakken, slik som han også har hevdet å ha tatt et oppgjør med sin marxistiske fortid, lyder det usedvanlig hult å prøve å levere politiske løsninger på det en selv har vært en bremsekloss for i årevis.
– Det nytter ikke å krangle om hvem som sa hva på 80-tallet. Nå må vi bli konkrete, sier Lysbakken.
Nei, det nytter neppe å krangle om hvem som sa hva, men hvis Lysbakken hadde evnet et lite sekund å være en smule ydmyk, så hadde han kanskje også kunne tilrøve seg en smule troverdighet.
Tiltakene Lysbakken lanserer går ut på å få ungdom ut av miljøene. Han vil satse på forebygging gjennom barnevern, skole, inkludering og psykiatri. Hvilke miljøer er det så Lysbakken tenker på? Fra hvilke miljø skal ungdommen ut av? For eksempel fra videregående skoler der radikale muslimer kjemper for eget bønnerom? Eller ut fra moskeer der det predikeres hatbudskap mot Vesten og våre verdier? Eller tenker han på åpenbare miljøer som Profetens Ummah, i håp om at alle islamister tilkjennegir sitt ståsted? Eller kanskje han tenker på miljøer som ikke er fullt så åpenbare, men som likevel har et par skjær i sjøen, slik som Islam Net? Sistnevnte altså et miljø som SV har støttet ved å gi dem 100.000 kroner til et arrangement ”mot tvangsekteskap”, og som Islam Net selv valgte å gi tilbake da de ikke kunne gjennomføre et arrangement der kvinner og menn var sammen.
Dernest vil Lysbakken at våpenkontrollen må bli strengere. Det er jo et hederlig ønske, og da kan regjeringen jo starte med å se på en organisasjon som ”den flerkulturelle friluftsorganisasjonen Wild X” (støttet over statsbudsjettet) som driver med jegerkurs, ledet an av Tor Bach, siden det er her det er avdekket at islamister har deltatt for lovlig å kunne ha våpen.
Videre vil Lysbakken at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fokuserer på ekstreme islamistiske miljøer, han vil balansere sikkerhet mot personvern, og han vil ha flomlys på ekstremistiske miljøer. Her må det bare poengteres at PST i årevis, selv etter AB Brevik, har hevdet at ekstreme muslimske miljøer utgjør den største terrortrusselen i Norge. Men i skyggen av «Appreciative Inquiry» har nok ikke dette gått helt inn hos Lysbakken.
Jeg betviler ikke at å vake rundt 4 prosent på meningsmålingene og kanskje ende opp under sperregrensa ved neste valg, har bidratt til at Lysbakken og SV begynner å ane konturene av en virkelighet som er annerledes enn den de har ”valgt å lytte til”. Men hvorfor skal vi tro at SV fremover vil velge å lytte til noen som ikke har samme syn som dem selv?
Folket forlater ikke bare SV fordi det er et parti som er naivt, men vel så mye fordi det er arrogant. Mer konkret klarer jeg ikke å si det.