Ytringsfrihet

FNs menneskerettighetsråd og tradisjonelle verdier

I årevis har OIC (Organisation of Islamic Cooperation) prøvd å få FNs menneskerettighetsråd til å vedta en resolusjon som skal forby religionskritikk. Nå har de klart det. Hokuspokuset heter tradisjonelle verdier.

OICs bestrebelser for å få FNs menneskerettighetsråd til å forby religionskritikk, som i realiteten er å beskytte islam for kritikk og få aksept for sin muslimske variant av menneskerettighetene (den såkalte Kairo-erklæringen), begynner å bære frukter.

OIC består av 56 muslimske land fra Midt-Østen, Nord-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Asia, Sydøst-Asia og Syd-Asia. Flertallet henter OIC ved å inngå avtaler med land, typisk Russland og Kina, som ikke ønsker at FNs menneskerettighetsråd eller andre organer under FN, som for eksempel FNs råd mot rasisme, skal komme og kikke dem i kortene.

FNs menneskerettighetsråd stiller, ifølge Informationen, seg nå bak en resolusjon som oppfordrer til bedre forståelse av ”menneskehetens tradisjonelle verdier”. Hva disse tradisjonelle verdiene innebærer er ikke spesifisert, men i en kulturell kontekst kjenner vi jo tradisjoner som barnekteskap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

En brud på otte år, æresdrab og omskæring af kvinder. Dette er bare tre brud på menneskerettigheder, men de vil fremover med FN i ryggen kunne forsvares som værende traditionelle værdier i de enkelte lande.

Dette er resultatet af en ny FN-resolution, som blev vedtaget den 27. september efter pres fra bl.a. Rusland. Denne resolution fremhæver »familiens vigtige rolle« og opfordrer til »en bedre forståelse af menneskehedens traditionelle værdier«. I resolutionen er det dog ikke defineret, hvad begrebet »traditionelle værdier« indebærer.

Ifølge sjefsjurist hos Center for Politiske Studier (CEPOS), Jacob Mchangama, kan man ikke snakke om tradisjonelle verdier uten å sette det i en kulturell og nasjonal kontekst. Uten presisering åpner man således for muligheten for tolkninger og misbruk (sett i en vestlig kontekst).

– Alt efter hvordan man tolker traditionelle værdier, kan Egypten eller Saudi-Arabien sige, at i deres land er islam en traditionel værdi, og derfor behøver de ikke tillade religiøse minoriteter, siger han.

15 av menneskerettighetsrådets 47 land stemte mot resolusjonen. Utover Botswana, Costa Rica og Mauritius var det de vestlige landene som stemt mot. USA begrunner sitt nei med at de universelle menneskerettighetene kan bli underminert der hvor ”tradisjonelle verdier” spiller inn, og viser til for eksempel praksisen med kjønnslemlestelse.

Også den norske representanten i Rådet har uttalt seg til Informationen, hvilket jeg antar er utenriksminister Espen Barth Eide.

Den norske repræsentant i FN’s Menneskerettighedsråd mener ikke, at resolutionen anerkender, at traditionelle værdier ofte har været misbrugt til at retfærdiggøre diskrimination og overtrædelse af menneskerettighederne.

»Vores regering er meget bekymret for, at de udefinerede ’traditionelle værdier’ kommer til at underminere de normer yderligere, som de internationale menneskerettigheder værner om, frem for at fremme dem,« siger den norske repræsentant for FN’s Menneskerettighedsråd.

Det er forøvrig interessant at mens OIC synes å ha klart å kuppe menneskerettighetsrådet med denne resolusjonen, så annonserte Norge for noen uker siden sitt bidrag på åtte millioner kroner til FNs fond for integrering av menneskerettigheter i FNs arbeid på landnivå.

Det skal særlig ha vært Russland som sammen med de ikke-vestlige land presset på for å godta resolusjonen. Stuart Halford, som er Advocacy Advisor i den frivillige organisasjonen Sexual Rights Initiative i Geneve, mener at Russlands dagsorden på sikt er å kunne rettferdiggjøre overtredelser av menneskerettighetene:

– Formentlig vil Rusland bruge resolutionen til at fremføre et stærkt argument om, at traditionelle værdier er vigtigere end menneskerettighederne, siger Stuart Halford.

Mchangama mener den nylige vedtatte FN-resolusjonen er et uttrykk for at de land som stemte for, vil gjerne seg fra ”en vestlig oppfatning av menneskerettighetene”. Det vil også gjøre det vanskeligere å kritisere menneskerettighetsbrudd. Fokus skal således vekk fra ”klassiske frihetsrettighetsverdier”, noe som jeg tolker dit hen at menneskerettigheter gjelder for alle menn så lenge de underordner seg religionen og for kvinner så lenge de underordner seg menn.

Tanya Lockshina, seniorresearcher i Human Rights Watch i Moskva, mener dette handler om at Russland prøver å komme seg unna med å diskriminere homofile. Russisk lovgivning forbyr homoseksuell propaganda foreløpig i ni provinser.

Også det danske menneskerettighetsinstituttet er kritisk til resolusjonen:

– Den forekommer ubalanceret, fordi den ikke siger noget om de negative aspekter af ’traditionelle værdier’, eller om hvordan disse ofte bruges som påskud for krænkelser af menneskerettigheder. Netop manglen på præcision åbner op for muligt misbrug, siger Fergus Kerrigan, der er leder af retssikkerhedsprogrammet ved Institut for Menneskerettigheder. Han mener, at resolutionen repræsenterer en tendens, som bør være under konstant overvågning.

– Ud over homo- og biseksuelle og transpersoner, bør kvinder i mange samfund være på vagt over for de tendenser. FN’s Særlige Rapport om Vold mod Kvinder beretter ofte om, hvordan tradition og kultur misbruges som forsvar for undertrykkende mønstre og magtstrukturer, siger han.

Resolusjonen er ikke juridisk bindende, men den vil nok også bli benyttet i en rekke land til å innskrenke ytringsfriheten og som støtte til ulike lands blasfemilover. På denne måten bidrar FNs resolusjon til å forverre situasjonen for mange av de mennesker som årlig straffes for å ha krenket religioner.

Imidlertid er det verdt å merke seg at OICs bruk av ”tradisjonelle verdier” ikke er noe nytt, men fremstår i ny innpakning. Før ble det talt om ”kulturelle særrettigheter”, ikke minst fordi konflikten som oppsto knyttet til kvinner og islamsk rett (sharia). OICs motstand mot Kvinnekonvensjonen var da også det konkrete bakteppet for at det ble utarbeidet en egen ”menneskerettighetskonvensjon” for muslimske land. OIC-landene vedtok i 1990 den såkalte Kairo-erklæringen, som allment forstås som et motstykke til, og som et slags ”muslimsk alternativ” til FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948. Kairo-erklæringen kom på plass året etter Rushdie-saken, hvor den iranske ayatolla Khomeini kort tid før sin død forsøkte å spre sharia utover resten av verden med fatwaen om at Salman Rushdie skulle drepes – uansett hvor han befant seg. Og for den som lurer: I Kairo-erklæringen spiller verken ytringsfrihet, religionsfrihet eller menneskerettigheter i forhold til kvinner noen rolle.

Etter 1990, blant annet med Rushdie-saken og siden Muhammed-saken, flyttet imidlertid OIC fokuset vekk fra kultur og konsentrert seg om religion. Men de ”kulturelle særrettighetene” har hele tiden levd i beste velgående, men bak kravet om ”retten til religionsfrihet” – og da selvsagt også inkludert det innebygde juridiske systemet til islam. Nå er de altså tilbake på ”kultursporet”, men denne gangen i innpakningen verdier – og ja, tradisjonelle verdier.

Skulle derimot noen tro at ”forståelse for tradisjonelle verdier” (og ”familiens viktige rolle”) skulle sikre noen rettigheter for religiøse mindretall i OIC-landene, for eksempel shia-muslimer og kristne i Saudi-Arabia, bahaier i Iran, ahmadyya- muslimer i Pakistan eller kristne i Irak, så er svaret nok nei. OIC, sammen med Russland og Kina, bidrag i FNs menneskerettighetsråd har aldri vært annet enn å kritisere Vesten.

Det er bare én ting å gjøre, som jeg har foreslått hver gang jeg nevner FNs menneskerettighetsråd: Legg dette organet ned.