Rita Karlsen, HRS
I 2004 kom HRS med rapporten om barn i utlandet (”Ute av syne, ute av sinn”), som i hovedsak omhandler barn med innvandrerbakgrunn som har lange opphold i familiens opprinnelsesland. Som en konsekvens blant annet av denne rapporten iverksatte daværende regjering en innstramning av barnetrygd for barn i utlandet. Dette innbefattet blant annet en innføring av meldeplikt for skoler til NAV ved elevers fravær som kunne skyldes utenlandsopphold, og en innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold. Sistnevnte handlet om å stramme inn retten for barnetrygd ved utenlandsopphold fra 12 til seks måneder. Dette ble innført ved årsskiftet 2006/2007 (etter forslag i Ot.prp.nr. 13, 2005-06, jf. Ot.prp. nr. 106, 2004-2005).
HRS bifalte departementets (daværende BFD, nå BLD) vurdering knyttet til behovet for å innføre en løpende meldeplikt for skoler når elever har fravær. At elever, av ulike grunner, ikke får oppfylt sine rettigheter til grunnskoleopplæring eller videregående opplæring er etter vår vurdering svært alvorlig, og noe som krever at det iverksettes særskilte tiltak. Men at fraværet kan skyldes utenlandsopphold, burde ikke være av spesiell interesse for skolene, det er det ugyldige/urimelige fraværet som er det sentrale. Barnet får nødvendigvis ikke sin rettmessige opplæring, samt at det for grunnskoleopplæring kan være en forsømmelse av foreldre/foresattes plikter. Ut fra denne forutsetning mente vi det er viktig at skolen melder fra om elevers fravær, ikke ensidig knyttet til trygdemisbruk.
HRS stilte i overnevnte rapport spørsmål ved hvorvidt andre typer (opptjente) rettigheter i Norge, for eksempel retten til barnetrygd eller forsørgingstillegg for barn i pensjonen til uføretrygdede, kan knyttes direkte opp til plikter (for eksempel) i opplæringsloven. Departementets tok ikke høyde for en slik debatt, men ville heller lovfeste skolefravær knyttet til utenlandsopphold som et ledd i å avdekke trygdemisbruk. Det var med andre ord ikke barnets beste som var det sentrale, det vil si hvorvidt barnet får pliktig opplæring og/eller kvaliteten av den eventuelle opplæringen, samt barnet omsorgssituasjon i utlandet. Det sentrale ble å avdekke hvorvidt barnet er i utlandet, for på denne måten å stoppe feilutbetalinger av barnetrygd (og eventuelt andre ytelser). I denne sammenheng påpekte departementet i sitt høringsutkast (”Forslag til endringer i barnetrygdregelverket”) at ”… selv om barnet har ugyldig fravær fra skolen, så medfører ikke dette til tap av barnetrygd. Det er bare ved utenlandsopphold barnetrygden kan bortfalle.”
Vi henviste i denne sammenheng til at det både opplæringsloven og barnetrygdloven er definerte sanksjoner for brudd på intensjonene med ytelsene, men at de er av svært ulik karakter hva gjelder brudd på henholdsvis opplæringsplikten og barnetrygdmisbruk. Riktignok nevnes også bøter i opplæringsloven, samt at det kan tas ut offentlig påtale, men skolens opplysningsplikt er i første rekke rettet til barneverns- eller sosialtjenesten (ikke NAV). Slik vi tolker dette er opplæringsloven tuftet på barnet beste, der ugyldig/urimelig fravær skal kontrolleres og følges opp både med tanke på brudd på barns rettigheter til opplæring og eventuell omsorgssvikt. Det er presisert i opplæringsloven at hvis barnet ikke går i grunnskole (som ved hjemmeundervisning), skal kommunen føre tilsyn (eksempelvis ved å kalle inn til særskilte prøver). Kommunen kan også kreve at barnet skal gå i skole.
HRS argumenterte for at riktig instans for skolene å melde fra om barns fravær, er skoleetaten i den enkelte kommune, som i sin tur melder fra til aktuelt departement (dagens Kunnskapsdepartement). Men etter vår vurdering fordrer også dette at det ble opprettet et nasjonalt register over grunnskoleelever på individnivå. Et slikt register vil avdekke om registrerte bosatte ikke går på norsk skole. Et slikt register er fortsatt ikke opprettet. Registeret kan, slik vi ser, eventuelt etter nærmere bestemte regler, også benyttes av aktuelle instanser, dvs. Folkeregisteret og Rikstrygdeverket, som da ivaretar (sitt) ansvar med å finne ut av henholdsvis om barnet oppholder seg i utlandet og hvorvidt barnets fravær fra grunnskolen er forbundet med trygdemisbruk.
Nettopp på bakgrunn av denne manglende oversikten over bosatte registrete barn i grunnskolealder som ikke er på skole, foretok vi i år en slik sammenligning. Vi gjorde dette enkle grepet: Hvor mange barn i alderen 6 – 15 år er registrert bosatt i Norge, og hvor mange i denne gruppen er registrert i grunnskolen? Avviket var verre enn hva vi fryktet: 3 877 barn på landsbasis er ikke registrert i grunnskolen, mens for Oslo kommune er antallet 1 852 barn. Dette ifølge tall fra SSBs befolkningsstatistikk og SSBs elevstatistikk. Se HRS-notatet: De glemte barna.
Om disse tallene gjenspeiler virkeligheten, vet vi ikke. Det gjør ingen andre heller, om det så er SSB eller ansvarlige etater og departement. Ingen vet det eksakte tallet, hvem disse barna er, eller hvor de er, rett og slett fordi registreringssystemene ikke er gode nok. Hadde Bondevik-regjeringen tatt HRS på alvor i 2004, så kunne vi i dag hatt oversikt, i alle fall bedre oversikt. For da hadde vi forhåpentligvis hatt et individbasert nasjonalt register over grunnskoleelever.
Interessant er det derfor at Høyres Bent Høie sendte et skriftlig spørsmål til besvarelse fra Stortinget til BLD etter at tallene om avviket på om lag 4.000 barn i grunnskolealder kom på bordet. Høie ønsker å finne ut av hvordan meldeplikten til NAV har fungert. Han stiller følgende spørsmål (spørsmål nr. 1006):
”Hvilke omfang har skoler meldt i fra til NAV i forbindelse med at barn i skolepliktig alder ikke møter i skolen, elelr forsvinner uten grunn fra skolens underveis i skolegangen?”
I sitt svar til Høie, datert 21.april 2009, påpeker statsråd Anniken Huitfeldt (Ap) at Arbeids- og velferdsdirektoratet i februar 2007 sendte brev til alle skoleeiere om meldeplikten. Deretter skriver hun:
Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at NAV i 2008 mottok 74 meldinger fra skoler/kommuner. På grunnlag av disse meldingene ble det fattet vedtak om stans av barnetrygd i ti saker som omfatter til sammen 21 barn. når barnetrygden i mange tilfeller ikke blir stanset, skyldes det at retten til barnetrygd er i behold, for eksempel fordi barnet oppholder seg i Norge eller har et utenlandsopphold som ikke fører til at barnetrygden faller bort, eksempelvis utenlandsopphold som skal vare mindre enn seks måneder. Det gjøres oppmerksom på at tallene overfor er basert på manuell statistikkføring.
Med hilsenAnniken Huitfeldt.
Statsrådens svar er lite oppløftende, og det av flere grunner: Det kan ikke redegjøres for kanskje opp mot 4.000 barn i skolepliktig alder bosattregistert i Norge som ikke er å finne på norske skoler. ”Tiltaket” for disse barna fra norske myndigheter er altså å forsikre oss om at foreldrene ikke får urettmessig barnetrygd, hvilket heller ikke ser ut til å være noen suksess. Kun 74 saker er meldt, og det er bare gjort ti vedtak om å stoppe barnetrygden, som omhandler 21 barn. I de andre sakene ”tar man det altså for gitt” at utenlandsoppholdet skal vare i mindre enn seks måneder? Eller barnet er i Norge, men ikke på skolen?
Og hvordan skal mangelen på de tusenvis av andre barna i skolepliktig alder forklares?
Barne- og likestillingsminister Huitfeldt har utvilsomt en jobb å gjøre.