Responsen på vår sak fra Finansavisen om oppvekst i innvandrertette Groruddalen i Oslo er rett og slett enorm. I skrivende stund har den over 19.000 anbefalinger (!) via Facebook. Jeg har aldri sett noe lignende, om vi så snakker NRK, Aftenposten, VG eller andre nasjonale medier. Så vidt meg bekjent er den mest anbefalte artikkelen via Facebook fra Aftenposten, med Jon Hustads kronikk hvor han konkluderte med at Hadia Tajik ikke var hans kulturminister. Den hadde i overkant av 4.000 anbefalinger.

Sinne, frustrasjon og redsel

Historien fra Groruddalen treffer tydeligvis rett i hjerterota. Av kommentarene å tolke har mange lignende historier å fortelle, men de slipper ikke til i offentligheten. De ”henvises” således til blogger og debatter, selvsagt av ymse kvalitet.

Etter å ha moderert debatten til saken på rights.no, sitter jeg derimot igjen med blandede følelser.

Mange kommentarer har ikke sluppet gjennom, mens andre er sluppet gjennom under tvil. Først og fremst har vi prøvd å styre unna de mest belastende ordene (som for eksempel ”søppelmennesker”) og oppfordringer til regelrett krig. Men, det er forstemmende hvor mange som tyr til slik retorikk. Det er utvilsomt mye sinne, frustrasjon og redsel som koker under overflaten.

Andre mener historien er generaliserende, noen mener endog den er usann, og ikke rommer nyansene om livet i Groruddalen.

Sistnevnte er sikkert riktig, like riktig som at historier som utelater de problematiske sidene ved innvandringen også gir et skjevt og uriktig bilde. Spørsmålet er om en respons på over 19.000 anbefalinger forteller at nettopp de negative erfaringene og opplevelsene med innvandringen ikke har en legitim utløpskanal?

Den farlige tausheten – og fordreiingen av fakta

For oss som jobber i dette feltet, vet vi at det er en svært betent problemstilling. Det har utvilsomt også blitt mye vanskeligere etter 22/7. Anders Behring Breiviks ufattelige makabre handlinger blir av noen, og i mine øyne alt for mange, benyttet til å stemple alle som måtte mene at innvandringen også har negative sider.  Ikke minst blir merkelappen ”høyreekstrem” benyttet flittig, noe som sikkert også skal tjene til å fremheve egen ”avstand og fortreffelighet”.

At Breivik opererte alene (og takk så inderlig for det) blir av flere undertrykt, og gjerne koblet til at ”han kommer fra en flokk”. Dette er farlig retorikk som kan bidra til å skape flere avvikere som Breivik – som er villig til å ty til vold, og kanskje endog drap, av uskyldige eller meningsmotstandere. Og disse kan finne sammen. Derfor blir også tausheten farlig, noe Stoltenberg så inderlig godt forsto etter 22/7, og svarte med ”mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet”. Men det ble ikke slik.

Det ble ikke mer åpenhet og demokrati. Tvert om har de fleste medier og politikere gjort sitt for å fortelle om alt det positive med innvandringen. Aldri har det vært vanskeligere å fortelle om negative erfaringer og opplevelser. Stemplene har sittet løsere enn noen gang.

Mange har derfor valgt tausheten, noen også av redsel for selv å bli banket opp, og dermed er det gitt ytterlige plass til naivitet.

Det er akkurat denne tausheten Finansavisen brøt med sin reportasje fra Groruddalen. Og de gjør det etter en rekke artikler over flere uker, der de har fokusert på innvandring og økonomiske konsekvenser. De har grepet fatt i de fakta som så langt har vært fortiet og forvridd. Vi er blitt fortalt, om igjen og om igjen, at innvandringen er lønnsom og at uten innvandring stopper Norge. Nei, det er ikke slik, men siden det ikke legitimerer den rekordhøye innvandringen Norge har, har ”noen” funnet det formålstjenelige å desinformere folket. Og her har media, uansett hvilket medium, sviktet fullstendig. Svikter gjør de også når de fortier Finansavisens avsløringer. Tausheten er eneste måte å legitimere de tidligere fordreide fakta.

Statskanalens svik

Tausheten fra NRK stiller i en særklasse. Det er en statskanal med et mandat om å opplyse folket om hva som faktisk foregår i Norge og verden, med et budsjett på nærmere 5 milliarder kroner!

Hva gjør så NRK? Jo, de lager en reportasjeserie fra Groruddalen med tittelen ”Dalen vår” der slagsiden er innvandrere – og det positive med innvandrertette Groruddalen.

Mange i den såkalte dalen vår reagerer. Reagerte gjorde også Marius i Finansavisen. Han forteller at han ble intervjuet to ganger til serien, men fikk beskjed om at hans synspunkter ikke passet inn i regikonseptet til NRK.

I lørdagens Finansavisen (27.april, ikke på nett) får NRKs Elisabeth Brun svare på kritikken fra Marius Sørvik. Brun avviser kritikken og mener hverdagshistoriene ofte blir glemt i fortellinger fra Grorud.

– Det er riktig at jeg sa til Marius Sørvik at hans historie ikke passet med regikonseptet vårt. Men det var et regikonsept som ble bestemt først etter at vi hadde snakket med veldig mange i Groruddalen.

– Da ignorerte dere det som er den mest aktuelle konflikten i Groruddalen, den tematikken som gjør dalen aktuell?

– Det er mye som er aktuelt i Groruddalen. Det bor 130.000 mennesker der, og alle har sin oppfatning om hjemstedet sitt. Mye av serien handler om etniske konflikter. Du har kanskje oversett at vi dekker også mange andre konflikter, gleder og sorger. Vår serie har med veldig mange flere konflikter enn den ene som Marius Sørvik ønsket å få frem. Også i Groruddalen er det flest alminnelige liv, hverdagsmennesker som lever livene sine så godt de kan. Men de blir oftest ignorert. De får aldri anledning til å fortelle sin historie til en presse som nesten alltid er opptatt av å fokusere på konfliktene.

– Du sier at konfliktene er den typiske vinklingen i reportasjer fra Groruddalen. Når har NRK laget innslag om den hvite flukten fra Groruddalen og de spenningene som finnes i dalen?

– Ofte. Både Dagsrevyen, Dagsnytt og lokalsendingene dekker denne problemstillingen. Men dette er bare en del av virkeligheten i Groruddalen. Vi ville presentere et bredere bilde.

Det kan være at NRK med sitt ”regikonsept” av ”Dalen vår” har gått i samme fella som den såkalte romkvinnesaken, som de nylig fikk en knusende fellelse for i Pressens faglig utvalg (PFU). I PFU-uttalelsen heter det blant annet, her fra journalisten.no:

– Men fortellergrep som vinkling og dramaturgi må ikke gå på bekostning av etterrettelighet, ble det lest opp, og vist til Vær Varsomplakatens punkter om å være kritisk i valg av kilder.

Utvalget så alvorlig på at reportasjen utelot informasjon om at romkvinnen var dømt for medvirkning til voldtekt av egen datter.

– Det forsterkes av at utvalget oppfatter det som en bevisst redaksjonelt handling.

– Det må anses som en aktiv historieforfalskning.

For det er ikke bare Magnus og hans meningsfeller som reagerer på regien til ”Dalen vår”. Den har også møtt massiv kritikk fra dem som nettopp mener at serien slett ikke forteller ”hverdagshistoriene” – de etterlyser rett og slett de ”ekte groruddølene” blant deltakerne.

«Hverdagshistorier» krever nyanser som gjør at folk generelt kjenner seg igjen. Da nytter det ikke å tilpasse historiene til en ønsket regi. Mye kan tyde på at innvandring og integrering blir valgkampens heteste tause tema.

Publisert av Rita Karlsen
Dette innlegget ble publisert i Det politiske liv, Innvandring og innvandringspolitikk, Integrerings- og integreringspolitikk med stikkord , , , , , . Bokmerk permalenken.

Gi et engangsbeløp?Betale faste bidrag?

Informasjon om ulike måter å støtte oss på finnes her, og info om hvordan du kan følge oss er her.

Velkommen til debatten. Når du kommenterer aksepterer du våre debattregler. Vi forventer en seriøs debatt uten personangrep. HRS forbeholder seg retten til moderering og til å fjerne upassende kommentarer.