Politikk

Aden har rett – de somler

Det begynner å brenne under føttene på Amal Aden. I dag kan vi lese at Aden trekker seg fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementets Kvinnepanel i protest med at statsråd Audun Lysbakken (SV) somler med å frata HRS statsstøtten. Jeg er enig med Aden at de somler. De har holdt på med saken siden i fjor sommer. Men somlingen handler kanskje om at de nettopp prøver å gjøre som Aden og hennes medspillere vil, nemlig å finne noe å frata HRS’ statsstøtten for? Men myndighetene finner ingenting som taler Adens saken, tvert om. Så enkel er den saken.

Rita Karlsen , HRS

Innvandrings- og integreringsfeltet er ikke bare et særdeles politisk betent område, det er også befengt med et skittent spill.

HRS har siden oppstarten måttet tåle karakteristikker langt over grensen for hva som kan kalles alminnelig folkeskikk. Bakteppet for dette er faktisk like tåpelig som selvforklarende: Omtrent alle organisasjoner på dette feltet hevder å være partipolitisk uavhengig. I teorien lyder det bra, men i praksis fungerer det slik at man er partipolitisk uavhengig hvis man tar aktivt avstand til Fremskrittspartiet. Så kom altså HRS på banen, og en rekke av våre politiske forslag til tiltak blir del av FrPs politikk på området. Vi kan vanskelig svare for det FrP gjør. HRS forholder seg derimot til dette på samme måte som vi forholder oss til at SV, Ap eller andre partier inkluderer våre argumenter eller forslag, og på samme måte jobber vi overfor alle partier for at de skal inkludere våre argumenter og forslag. Men i og med at HRS – både i teori og praksis – forholder seg partipolitisk uavhengig, så er vi hele tiden forsøkt gjort spedalske ved at vi ikke tar avstand til FrP. Så la meg bare gjenta: Ja, HRS er partipolitisk uavhengig, og nei, HRS er ikke noen undergruppe av FrP. Og skulle vi vært det, så ville vi også da spilt med åpne kort.

HRS har ikke latt seg vippe av pinnen av repeterende påstander som forsøkes befestet som en sannhet i offentligheten. Vi har så langt også vært utsatt for tre angrep, eller såkalte drittpakker, henholdsvis i 2002, 2004 og siste nå fra Aden (aktivt støttet opp av Abid Raja og Lars Sponheim), som startet sommeren 2009. I 2002 var det ”tre anonyme jenter” som hevdet at HRS hadde tvunget dem til å stå frem i media og fortelle sine historier i overdreven form. Vi fikk derimot ikke vite hvem dette var, det vet vi enda ikke, så HRS’ måtte løse saken ved å synliggjøre alt arbeidet vi hadde gjort. Omvendt bevisbyrde, altså. Dette synliggjorde at ingen hadde stått frem i media via HRS med sine historier. Saken døde hen, for så å komme som en bumerang i 2004. Da fremmet Kadra, Saynab og Nadia liknende påstander i en reportasje i VG av Kadafi Zaman (nå TV 2). ”Problemet” var bare at Kadra og Saynab aldri har vært ansatt i HRS, og Zaman innrømmet da også at hadde de ikke fått med seg Nadia ville de ikke hatt noen sak. Men Nadia uttalte seg knapt, og rykter (merk, rykter) har nådd HRS om at Nadia skal ha opplevd seg presset til å gå ut mot HRS i over et halvt år før det skjedde. Vi har ikke snakket med Nadia etter dette, men slik vi lærte å kjenne Nadia var hun en usedvanlig flott jente med en tøff fortid – med ønske om å leve et ”vanlig liv”. Det håper jeg hun har oppnådd. Men også i 2004 var det omvendt bevisbyrde som trådte inn; vi måtte bevise at påstandene ikke var riktige, hvilket vi gjorde i den utstrekning det lot seg gjøre. Blant annet ble VG enstemmig felt i PFU for reportasjen, da de ikke hadde strukket seg langt nok for å få dokumentasjon på påstandene.

Påstandene lar seg derimot ikke dokumentere, fordi de ikke er riktige.

Så når vi nå, for tredje gang, er oppe i samme prosess igjen, tenkte kanskje de (jeg tar det altså for gitt at Aden har sine medhjelpere) at denne gangen ”smeller vi virkelig til mot HRS”. Dermed hentes påstandene fra 2002 og 2004 frem igjen, og krydres med en rekke nye påstander. Men som HRS har påpekt hele tiden; det blir ikke mer sant, uansett hvor mange ganger det gjentas.

Feilberegningen til Aden og hennes eventuelle medhjelpere var derimot at de ikke trodde at HRS har lært noen av de tidligere rundene. Men det har vi. Da jeg ”kjente lusa på gangen” var min første tanke å avslutte samarbeidet med Aden øyeblikkelig. Til dette vil jeg minne om at vi samarbeid med Aden om et svært sensitivt prosjekt knyttet til kjønnslemlestelse hvor vi var totalt avhengig av Adens troverdighet. Da troverdigheten begynte å slå sprekker, skjønte jeg umiddelbart at her kunne det bli avgjørende ”å fange fortiden”. Hvis ikke kunne vi igjen bli stående i en situasjon der det ble påstand mot påstand og hvor ikke anklager må bevise påstandene, men hvor vi må bevise at det ikke har skjedd. Som kjent er det særdeles vanskelig å motbevise noe som ikke har skjedd.

Lydopptakene av de tre siste samtalene HRS hadde med Aden bevitner at Aden ikke snakker sant. Men Aden syns å ha blitt ”høy” på at Dagbladet – som har lyttet til lydopptakene – likevel fortsatte å produsere reportasjer i Adens favør og HRS’ disfavør. Derfor er hun kanskje ikke så redd for lydopptakene? Til Dagbladet 3.juli i fjor sa hun også at hun ikke hadde noe imot at de ble offentlig, hun hadde ingenting å skjule. Dagbladet vet bedre.

Aden er nok heller ikke så redd for lydopptakene etter å ha lest rapportutkastet fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som fikk i oppdrag å granske påstandene fra Aden om HRS. I rapportutkastet, som er unntatt offentligheten, har IMDi viet en tredjedel av rapporten til to utvalgte jurister som langt på vei fastslår at lydopptakene er ulovlige. Rapportutkastet lekkes til Aftenposten (av hvem?) og lørdag 6.mars kan vi lese at HRS ”Beskyldes for lovbrudd i ny rapport”. Da nettopp en del av de påstandene Aden har fremmet, som er fanget opp på lydopptaket og som HRS også kan bevitne ved e-post, omhandler hennes redaktør i Aschehoug, finner vi det dessuten besynderlig at det er Aftenpostens Einar Haakaas som kontaktet oss på fredag 5.mars om saken. Haakaas har nemlig samme redaktør på sin bok om drosjejukset (2009). Haakaas nekter dessuten å sitere HRS på at vi som eksempel på løgner henviser til Adens påstander om Aschehoug, da det ifølge han ”fremmer nye påstander”, på tross av våre bevis. Det var faktisk Adens påstander om graverende forhold i Aschehoug som også var en av de utløsende faktorene til at jeg bestemte meg for å ta lydopptak av Aden, da vi ikke trodde henne. Haakaas, som altså nektet å trykke dette, begrunnet det slik: da må ”jeg sjekke saken”, hvilket vi mente var naturlig all den tid Aftenposten faktisk skulle skrive om saken. Slik prosessen har vært ivaretatt av IMDi og innholdet i rapportutkastet (utover den betydelige plassen vurdering av lydopptakene lovlighet er viet, er hovedtyngden ufordelaktige sitater fra media om HRS bak til 2002) kan mye tyde på at IMDi har en agenda – nemlig å fjerne statstøtten til HRS. Så her kan det være at Aden har nok en medspiller. Og derfor har IMDi somlet og somlet, antakelig i den tro at noe, ett eller annet, noe oversett, noe i løpet av de syv siste årene måtte da kunne dukke opp? Men nei. Og hva gjelder Adens påstander har hun ikke kunnet fremlegge et eneste bevis, om det så omhandler vi skulle ”integreringsteste” henne ved å helle vodka i kaffen hennes, tvunget henne til å spise svinekjøtt, tvunget henne til å se på dyresextegninger, lukket henne inne, at hun var vårt fremste våpen for å utslette islam, overvåket henne, drevet med korrupsjon ved å betale jenter 1000 kr for å si at de var kjønnslemlestet eller tvunget til å gå med hijab, sendt henne 80 e-poster på en natt, benyttet hennes PC når hun var på HRS’ kontor til å sende e-poster i hennes navn, samt at hun har hevdet at Storhaug er psykisk syk og bedriver selvskading og at undertegnende drikker på jobb. Noe av dette må da la seg dokumentere?

Men, det var denne sannheten da. IMDi har også lyttet til lydopptakene. De vet altså at Aden ikke snakker sant. Likevel velger IMDi i rapportutkastet å utelate og si et ord om det de har fått kjennskap til ved lydopptakene. De velger altså heller å så tvil om opptakene lovlighet.

Samtidig vil det være langt enklere for IMDi å ha en underliggende agenda, enn det er for statsråd Audun Lysbakken (SV). For mens førstnevnte er uten politisk ansvar, så er det nettopp det Lysbakken må forvalte som ansvarlig statsråd på feltet. Det kan være at Lysbakken (nå) skulle ønske at han kunne forby det han ikke liker (i motsetning til hijab), jeg vet ingenting om Lysbakkens oppfatninger av HRS, men han vet at (også) han må forholde seg til vedtatte retningslinjer og anerkjente spilleregler.

Slik sett viser nok Aden mye av sitt sanne jeg i dagens Klassekampen. Her skal hun trumfe gjennom at Lysbakken fratar HRS statsstøtten, og bruker utgangen av Kvinnepanelet som inngangsdør. Dette begynner å vitne om et vel oppblåst selvbilde. For øvrig er det fornuftig at Aden trekker seg. Hun burde aldri engang vært satt inn. For da Lysbakken inviterte Aden til Kvinnepanelet, kjente han godt til at IMDi gransket hennes påstander om HRS. Likevel gikk han god for henne. I anstendighetens navn burde han da kanskje også invitert noen fra HRS?

Til klassekampen sier statssekretær Henriette Westrin i BLD at det er IMDi som har ansvaret for å forvalte støtteordningene, og at det dermed er de som må vurdere om kriteriene er fulgt.

– Derimot har vi sagt at det generelle regelverket for dem som skal motta støtte skal vi jobbe med, men det kan ikke være vurderingen for om organisasjonene tilfredsstiller krav etter dagens regelverk. Når vi lager et nytt regelverk for 2011, så kan det være flere som i dag får støtte, som ikke vil være kvalifisert etter at regelverket er endret, sier Westrin.

– Men kan man motta støtte dersom man har begått et lovbrudd, slik Jakhelln påstår at HRS har gjort?

– Da må det i så fall anmeldes. Verken IMDi eller vi kan drive politietterforsking, sier Westrin.

Dette tyder kanskje på at BLD har planer om å endre regelverket slik at HRS faller utenom til neste år. Det kan jo bli interessant i seg selv. Men det ”morsomme” er jo også at Aden anmeldte oss sommeren 2009 – men da ikke for alt det vanvittige vi skulle ha utsatt henne (og andre) for, men for at vi hadde bedrevet ”ulovlig avlytting”. Det er altså slik hun forholder seg at hun ikke har noe å skjule. For øvrig ble anmeldelsen henlagt, men vi kan selvsagt håpe på en ny. Det hadde vært viktig om noen kunne gå opp denne absurde løypa, ikke bare for HRS, men også for at slike metoder som Aden nå er talsperson for ikke skal få slå rot i det norske samfunnet.

HRS er dessuten lei av Klassekampens propaganda mot oss, og jeg har i dag via e-post tilbydd dem å lytte til opptakene. Ikke for å sitere fra dem, til det fremkommer det for mye sensitiv informasjon, også om Aden selv, men for at de skal skjønne at de har satset på feil hest. Men så langt har det vært stille fra Braanen og co.

Det kan være at HRS med tiden vil publisere disse opptakene, men enn så lenge avventer vi. Dette fordi lydopptakene kan bli viktig i en eventuell rettssak, idet vår advokat Elden hevder at opptakene både er lovlig og etiske.

Denne gangen har vi nemlig tenkt å ta til motmæle mot at rettsstaten devalueres til at troverdigheten skal avgjøres av hudfarge og opphav. Rettssikkerheten skal gjelde for alle i dette landet, og HRS er klar til også her å gå i front.