Rita Karlsen, HRS
Som HRS har påpekt en rekke ganger; det er få, om noen tema, som er så politisk betente som innvandrings- og integreringspolitikk. I dette minefeltet er det noen av oss som har vårt daglige arbeid, og det krever stor manøvreringsevne. Hvilken kraft som ligger i denne politikken, avdekker seg også ved at det er politiske partier som bygger seg opp (eller ned) ene og alene på dette feltet.
Det er neppe noen uenighet om at innvandring og integrering har betydning for ett land, men befolkningen har både ulik erfaring og ulik oppfatning av hvilken betydning. Det er alt fra at innvandring og integrering er uinteressant, til oppfattelsens av det handler om nasjonens liv eller død. Det i seg selv skulle tilsi at ethvert land diskuterte innvandring og integrering med den største selvfølgelighet, og med de innbygde motsetninger som feltet bringer med seg.
Men nei, det kan vi ikke klare – noe vi for øvrig heller ikke er enige om. Fra publiseringshold, særlig dagspressen, påpekes det at innvandring og integrering er et felt som vies stor oppmerksomhet. Det er med andre ord ikke hold i kritikken om at dette er et felt preget av såkalt politisk korrekthet (PK), som noen hevder. Dertil har det også vært debattert hva som faktisk ligger i dette PK, da med henvisning til at det kan synes mer PK å være kritisk til innvandrings- og integreringspolitikken enn motsatt.
Det som synes klart er at innvandrings- og integreringspolitikk har ulike debattvilkår i ulike land. Om disse vilkårene oppfattes som bedre eller dårligere, avhenger av øyet som ser. I Norge, og særlig i Sverige, er for eksempel Danmark nærmest som et skrekkeksempel å regne, derav også benevnelsen ”danske tilstander”. Hva som egentlig ligger i disse danske tilstandene er verre å få tak i, men det kan synes å være en oppfatning av at debattantene snakker ”for åpent” og i en for ”hard tone”. Det kan også handle om at Dansk Folkeparti (DF), et parti som konsekvent omtales som innvandrerfiendtlig utenfor Danmarks grenser, men mindre innenfor, har en betydelig maktfaktor som støtteparti til den sittende VK-regjeringen. Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over DFs eventuelle innvandrerfiendtlighet, men i denne sammenheng nøye meg med å si at partiet har en streng innvandringspolitikk og en absolutt integreringspolitikk.
Å være kritisk til innvandrings- og integreringspolitikken som føres i et land er ingen suksessoppskrift for å gjøre seg populær hos makteliten, tvert om. Når makteliten er dem som har det øverste politiske ansvaret, er dette i og for seg forståelig, for det kan jo både være kjedelig og krevende å bli utsatt for kritikk. Dertil kan det være direkte ubehagelig å bli konfrontert med ting som ikke fungerer, og sitte der med ansvaret. Men når makteliten er dem som har makten over ordet, altså media, blir det straks vanskeligere; for hvorfor skal mediene ta et selvdefinert ansvar som en slags politisk moralsk vokter?
I Norge (jeg vet ikke i hvilken grad dette har skjedd i andre land), har mediene tilkjennegitt at de har en politisk slagside. Venstresiden i norsk politikk ville utgjort et gedigent flertall om journalistene fikk bestemme. Undersøkelser professor og valgforsker Frank Aarebrot har gjort av journalisters holdninger fra 1999 til 2009, avdekker at journalistenes partisympatier har endret seg lite gjennom ti år. I journalistenes verden ville Ap, SV og Rødt hatt 120 av 169 representanter på Stortinget i dag (mai 2009), de resterende 49 ville gått til Høyre og Venstre. FrP ville ikke fått en eneste representant. Slik var det også for ti år siden. (Profilen synes langt på vei å være den samme for journaliststudentene.) Og vel så viktig; Aarebrot har spurt politikerne både lokalt og på Stortinget om hvem som setter dagsorden, mediene eller det politiske systemet. Hele 71 prosent av stortingspolitikerne sier at det er mediene som i «noen» eller «stor» grad styrer. Men Aarebrot påpeker at virkeligheten er verre:
– Og virkeligheten er enda verre, for når vi intervjuet stortingspolitikerne, så sa de at de «måtte vel svare» at det var det politiske systemet. Så sannsynligvis er det bortimot 90 prosent av politikerne på Stortinget som mener mediene setter dagsorden.
Aarebrot stilte – betimelig nok – spørsmål om hva dette betyr for demokratiet.
Noe av denne betydningen utspiller seg nå i Sverige. 19.oktober publiserte Aftonbladet en kronikk av Jimmie Åkesson, partileder i Sverigedemokratene (SD). SD er i svensk offentlighet definert til å være innvandrerfiendtlige, ja, og også rasistiske. Jeg kjenner ikke sannhetsgehalten i dette, da jeg i liten grad kjenner SDs politikk, hvilket er uinteressant i denne sammenheng – i motsetning til hva svensk media mener – men desto mer viktig: For Aftonbladet publiserte riktignok Åkessons kronikk, men den ble fulgt av avisens egen kommentar, plassert under bildet som fulgte kronikken, og som lyder slik:
I dag publicerar Aftonbladet en debattartikel av Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson (bilden). Den kan enligt höga jurister uttrycka hets mot folkgrupp men chefredaktör Jan Helin har ändå valt att publicera artikeln. Jimmie Åkessons text är viktig eftersom den mycket tydligt visar på vilka värdegrunder det parti som är på väg in i Sveriges riksdag vilar.
Åkessons budskap er visstnok at muslimer utgjør Sveriges største trussel, hele kronikken kan leses her. Til dette må påpekes; jeg har ikke lest kronikken (derfor antar jeg hva innholdet er ut fra tittelen). Det er et bevisst valg fra min side, for nettopp i hvilken grad jeg er enig eller uenig med Åkessons budskap vil påvirke min innstilling. I utgangspunktet ville jeg neppe en gang lagt merke til Åkessons kronikk, men det som har utspunnet seg i kjølevannet av den, bør vekke oppsikt. Det var da også medias respons, representert ved flere medier, deriblant Svenska Dagbladet og Aftonbladet, til Åkessons kronikk som vakte min oppmerksomhet. Under tittelen ”Store faktabrister i SD:s artikel” angriper Svenska Dagbladet (20.10) Åkessons kronikk. Det heter innledningsvis:
I en debattartikel i gårdagens Aftonbladet skriver Sverigedemokraternas partiledare Jimmie Åkesson att han ser muslimer som det största hotet för Sverige sedan andra världskriget. Men de faktauppgifter som han hänvisar till saknar grund – på punkt efter punkt, visar SvD:s genomgång.
Deretter følger en punkt for punkt gjengivelse og gjendrivelse av Åkessons påstander (som jeg heller ikke har lest, av samme grunn som over). Dette fikk SD til å publisere kildene for Åkessons påstander, som deretter mediene gikk etter i sømmene. Det heter i Svenska Dagbladet 21.10:
Efter Svenska Dagbladets och Aftonbladets genomgång av faktafelen i Jimmie Åkessons debattartikel väljer nu Sverigedemokraterna att publicera de källor som legat till grund för Åkessons påståenden om muslimer och islam. Men partiet visar prov på bristande källkritik, konstaterar flera experter – som dömer ut påståendena på punkt efter punkt. – Det är klassisk oärlighet i argumentation som gärna används av extrema åsiktsriktningar, säger Göran Leth, docent i journalistik och expert på källkritik.
Og vel så interessant; kritikken av Åkesson ble gjengitt i en egen reportasje i Aftenposten.no (den har jeg lest). I Aftenpostens artikkel har man hentet inn synspunkter fra FrP-leder Siv Jensen, etter samme mønster som Aftonbladet har hentet inn en kommentar fra DFs Pia Kjærsgaard. Mens Kjærsgaard ”ikke vil på banen” ved å si at hun ikke blander seg inn i andre lands valgkamper, er Jensen avvisende til SD. Hun sier til Aftenposten at FrP ikke er noe søsterparti (til SD, formoder jeg), og at de heller aldri kommer til å bli det. Ifølge Jensen har FrP og SD ingen fellestrekk, hun påpeker at hun aldri har møtt Åkesson og heller ikke har noen planer om å gjøre det. Hvorpå det heter: ”Hun sier hun er mektig lei av folk som ikke vet hva Fremskrittspartiet står for.”Så neste skritt på veien: i går ble det kjent at Åkessons kronikk har utløst en rekke anmeldelser, visstnok både av Åkesson, SD og Aftonbladet. Samtlige anmeldelser skal være signert muslimer, ifølge Realisten.se.
Disse muslimenes og medias mål er hva jeg tolker langt på vei den samme: SD skal nektes adgang til Sveriges riksdag.
Jeg er skremt over denne fremgangsmåten – og jeg ville sett at den hadde blitt brukt på samme måte ”den andre veien”. For langt de fleste såkalte ”fakta”, særdeles i en mediesammenheng, kan bevises og motbevises. Det er nettopp her forskerne stadig kommer til kort; de vil så gjerne vise nyansene, hvilket ikke passer inn i medieverden. La meg her komme med et lite eksempel: på debattprogrammet Tabloid på TV2 var det nylig en debatt om hijab på dommere og grunnskoleelever. Her deltok Bushra Ishaq, leder av Muslimsk studentsamfunn, og hun henviste til en heller svært oppsiktsvekkende ”statistikk”: Hun hevdet nemlig at statistikk viste at jenter med hijab gjør det bedre enn andre jenter i utdanningssammenheng (ordlyden tatt fra hukommelsen, hvilket ikke endrer meningsinnholdet). Det Ishaq her gjør er å blande sammen statistikk som sier noe om jenter med innvandringsbakgrunn sin utdanningsprofil med hijab. Ishaqs budskap er antakelig å formidle at hijab og vellykkethet i utdanningssektoren er en sammenfallende variabel, men det sier nok mer om hva hun ønsker enn hva som, i alle fall så langt, er påvist. Vil media forfølge Ishaqs feilkobling? Neppe.
Det kan være at SD aldri bør få kloa i noen makt i Sverige, men det er i så fall opp til de svenske stemmeberettigede å avgjøre. Men her påtar svenske medier seg ansvaret for å oppdra folket – for vel har ikke SD noen stor oppslutning i Sverige, men den er økende etter hva jeg forstår. Og verre: se hvilken oppslutning FrP i Norge har, og kanskje verre enn verst; se hvilken makt det betydelige mindre DF i Danmark har. Her gjelder det for svenske medier å være føre var. Ingenting må overlates til tilfeldighetene (i denne sammenheng: folket). I dette leser jeg også en så aldri liten kritikk av norske medier; tullinger, dere har hatt all mulighet til å knuse FrP, hva er det dere egentlig venter på? Danmark er derimot gitt opp, landet er jo erklært rasistisk og kan sitte og slikke sine sår i sine danske tilstander.
Som nevnt vet jeg lite om SD, og det kan derfor være at Jensen har helt rett når hun sier at FrP og SD ikke har noen fellestrekk. Men det utelukker ikke det faktum at FrP fremstilles i medier, være seg i Sverige eller Norge, som om det er svært mange fellestrekk mellom FrP, SD og DF. Og alle disse ”mange fellestrekk” tror jeg koker ned til at samtlige av partiene vil begrense innvandringen.
Da er man politisk spedalsk, uavhengig av hvor god eller dårlig begrunnelsene er. Det har media bestemt.
Aarebrot har helt rett: at mediene til de grader setter den politiske agendaen er en trussel mot demokratiet. Men å rette kritikken mot media er fåfengt, de bruker den makta de tillegges. Derimot må politikerne ta tilbake den politiske makta. For når det går så langt som at media skal forhindre et politisk parti makt, er det noe skremmende totalitært over det hele. Media må selvsagt, ja ikke bare må, det er deres opplysningsplikt, formidle hva ulike partier (og organisasjoner) står for, men det må skje på demokratiets premisser, ikke på journalistenes politiske preferanser. Derfor er det da også den åpne og redelige debatten det skal kjempes for, ikke at premissene endres for at noen skal få det slik de mener er best. Likebehandling og rettferdig behandling må være målet, det vil også være den eneste veien å unngå at demokratifiendtlige holdninger og totalitære krefter får befeste seg – om de så tilhører media, politiske partier eller andre.
Avslutningsvis vil jeg påpeke det som langt på vei må betraktes som et paradoks: Det kan være at hvis jeg leste Åkessons artikkel og ditto faktaslaktning, hadde jeg ikke hadde skrevet denne kommentaren. Da kanskje nettopp fordi det ”beviser” hvor ”gal” Åkesson og SD må være. Men det utelukker ikke det faktum at det ikke er media som skal overstyre en slik (personlig) avgjørelse. Dertil vet jeg av egen bitter erfaring at medias innfallsvinkel og utlegning i en rekke saker, eksempelvis knyttet til kampanjer mot HRS, kan være langt fra virkeligheten – som ikke trenger å bety noe for det samme medium hvis de har en egen agenda. Det skal ikke og bør ikke være slikt i et velfungerende demokrati. Dessuten; det som noen mener seg tjent med i dag, kan slå tilbake på de samme i morgen.