Rita Karlsen, HRS
HRS har i flere år tatt til orde for oppgaver knyttet til innvandring og integrering, samles i et eget departement. Ikke minst fordi innvandring og integrering griper inn i stort sett alle sektorer i samfunnet, om det så gjelder økonomi, helse, skole, arbeid og annet. Når feltet i tillegg er gjort svært politisk betent, sammen med et økt innvandringspress på Norge, er det duket for mye politisk spill. Faren for at innvandring og integrering blir mer spill enn politikk, øker med mange aktører og ditto ansvarspulverisering. Slik sett kan det være en god idé å opprette et eget departement som både kan ha kontroll og koordinere disse oppgavene.
Dagbladet.no hevder at det skal være ønsker om å opprette et slikt departement, særlig i Ap-kretser. Det skal argumenteres for at det må en egen statsråd til for å rydde opp i innvandrings- og integreringspolitikken. Hvorvidt Dagbladet har belegg for en slik påstand, er noe usikkert, ikke minst relatert til at avisen gjør bruk av anonyme kilder:
— Dette blir et høyaktuelt tema i regjeringsforhandlingene, bekrefter en Ap-kilde.
Ifølge Dagbladet er bakgrunnen for opprettelsen av et slikt departement, at Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) er for stort:
Utkasting av asylsøkere og innstramming tar fokus, mens integreringspolitikken drukner blant tunge saksfelt som NAV, arbeidsledighet og pensjon. Det understrekes fra flere av kildene at Dag Terje Andersen gjør en solid jobb som statsråd i arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), men at arbeidsbyrden rett og slett er for stor.
Jeg registrerer argumentene om at ”utkasting av asylsøkere og innstramming tar fokus” og ”integreringspolitikken drukner blant tunge saksfelt som NAV, arbeidsledighet og pensjon”, men minner om at det ene påvirker det andre – noe som nettopp er en av utfordringene.
Den såkalte ”utkastingen” av asylsøkere handler om at de som ikke oppfyller kravene for å få asyl, ikke skal få bli i landet. Dette henger igjen sammen med å bevare asylinstituttet, der nettopp de som har behov for opphold skal få opphold, og vica verse. Det politiske betente i dette ”enkle prinsippet” er uenigheten om hvem som skal få bli og ikke. Kriteriene for opphold er politisk bestemt, og deler av disse er nedfelt i ulike konvensjoner. Selvfølgelig er det hjerteskjærende å returnere eksempelvis en 9-åring og hans far, men oppfylles ikke kravene, hva skal en så da gjøre? Nettopp – en må endre kravene, og da starter det omfattende politiske arbeidet. Men her bommer da også ulike politikere og aktivister; de klarer ikke gå den politiske veien, de har ikke makt nok, derfor brukes media til manipulering, med god hjelp av aktivistiske journalister som også er uenig i dagens politikk på området.
Det handler om virkelighetsdefinering. ”Kampen om virkeligheten” er det virkelig politiske spillet, der aktørene på hver sin side har hver sin virkelighetsoppfatning, som gjensidig prøver å påvirke hverandre. På begge sider bygges det opp argumentrekker som skal ”bevise” egen virkelighet, samtidig som disse ”bevisene” nettopp skal knuse motstandernes (misforståtte) virkelighetsoppfatning. Et nærliggende eksempel er asylsøkeres mangel på identitetspapirer eller ikke. Det ”faktum” at 9 av 10 asylsøkere kommer til Norge uten identitetspapirer (ID), møtes med et ”nytt faktum” fra UDI-direktør Ida Børresen: Hun hevder i Klassekampen at tallene er snudd på hodet; nemlig at 9 av 10 oppgir identitet. Vel, begge deler kan være ”like sant”. Det er ingen motsetning med at 9 av 10 kommer til Norge uten ID, samtidig med at UDIs erfaring er at 9 av 10 er behjelpelig med å frembringe ID. Børresens forklaring på at så mange kommer til Norge uten ID er at de kan komme fra land der ID ikke er praksis og/eller at de samme kan utsette seg selv for fare ved å innhente ID før de rømmer landet. Men det Børresen da ikke sier et ord om, er alle de som faktisk har ID-papirer på deler av sin reise, for at denne ID’en så ”er borte” etter ankomst til Norge. Børresen sier heller ikke et ord om at ID-bestemmelsen, om enn asylsøkeren er aldri så behjelpelig med å fremskaffe den, ikke nødvendigvis er korrekt. HRS’ erfaring eksempelvis fra det somaliske miljøet er at det er omfattende ID-juks, noe som blant annet benyttes til opphold (for eksempel at mann her henter kone til Norge, der kona viser seg å være mannens søster) og til triksing med ulike trygde- og støtteordninger. Utfordringen fra land der ID ikke er praksis er selvsagt at det er like vanskelig å bevise som å motbevise. Selvsagt vet Børresen dette, men hun nevner det ikke, og en kan spørre seg hvorfor? Det ligner mistenkelig på politikk, noe som den samme Børresen har gjort ved flere anledninger. I juli i 2008 hevdet for eksempel Børresen i VG Nett at den norske regjeringen ikke kan styre asylpolitikken:
En norsk regjering ikke kan unndra seg internasjonale forpliktelser.- Den norske regjeringen kan ikke styre hvor mange som søker asyl her, og de som kommer, har krav på behandling. Vi må følge internasjonale konvensjoner i vurderingen av hvem som trenger beskyttelse, sier hun.
Etter at Børresen så har ”bestemt” at den norske regjeringen ikke kan styre asylpolitikken, tilkjennegir hun at etter hennes mening burde Norge ta inn flere asylsøkere:
– Ideelt sett mener jeg man burde tatt inn flere i Norge. Utfordringen er at det kommer så mange så fort, og Norge er et lite land, sier UDI-direktøren.
”Ideelt sett” burde ikke en UDI-direktør uttale seg om politikk. Det burde derimot et eget innvandrings- og integreringsdepartement. Men da starter en ”ny politisk krig” – nemlig hvem skal ha hånda på rattet i et slikt departement?
Dagbladet nevner nåværende statssekretær i AID, Libe Rieber-Mohn, som en aktuell kandidat, men det er jo alltid et men:
Dersom Jens Stoltenberg går for et eget departement, er statssekretær i AID, Libe Rieber- Mohn, en svært aktuell kandidat. Men hun forbindes med streng asyl- og integreringspolitikk, så hennes kandidatur vil vekke strid.
Spørsmålet er vel heller om Rieber-Mohns linje er ”streng og rettferdig”, eller om hun skal følge en mindre streng og mer tilfeldig linje, som lett blir urettferdig?
For øvrig er Dagbladets artikkel om et eget departement på dette feltet eller ikke, et sammensurium av argumenter som trekker i ulik retning. Aps Saera Khan trekkers frem fordi hun har skiftet syn; hun vil nå ha et eget departement, men det er uklart hva dette departementet skal omfatte:
— Jeg har vært prinsipielt mot å skille ut det ut, fordi jeg mener at alle departementer skal være opptatt av minoritetsspørsmål. Men i arbeids- og inkluderingsdepartementet drukner disse sakene, fordi AID er så digert med ansvar for store felt, som blant annet NAV-reformen. Jeg er nå kommet til at vi bør etablere et eget departement. Ikke nødvendigvis permanent, men for en periode. Da kan vi få synliggjort og løftet fram feltet og fått et sterkere fokus på å løse de politiske utfordringene, sier Khan.
AUF-leder Martin Henriksen støtter derimot tanken om et eget inkluderingsdepartement, da han vil skille integrering fra asyl og innvandring:
— Jeg synes det høres ut som en god idé. Jeg tror det er lurt å skille asyl- og innvandringspolitikken fra integrering, sier Henriksen.
Ifølge Dagbladet skal Sp-leder Liv Signe Navarsete ønske å flytte integreringspolitikken til Kommunaldepartementet, mens asyl og innvandring flyttes til Justisdepartementet. Men Sps Anne C. Brustad Moe følger en annen argumentasjonsrekke: Hun sier at det er veldig krevende for AID å ta hånd om asyl- og integreringspolitikken i tillegg til arbeidsliv og NAV, og at det derfor bør være en interessant tanke å opprette et eget departement. Så kommer det: I tillegg mener hun det er en tanke å flytte bistand fra Miljødepartementet og slå det sammen med asyl, innvandring, integrering og inkludere minoritetspolitikken.
Noen som skjønner hva det ”nye” departementet eventuelt skal omfatte? Integrering og noe annet departementet – INAD?
For oss som faktisk ønsker et innvandrings- og integreringsdepartementet er det bare å håpe at regjeringen innser fordelene, ikke minst fordi dette er et felt som krever bedre koordinering, styring og kontroll – og et fremtidsperspektiv.