HRS har tatt seg bryet med å gjøre det som enhver byråkrat, politiker og ikke minst, avisredaksjon, burde gjort for lenge siden: Sett på de økonomiske konsekvensene av det såkalte Nye Norge.
I 2009 utarbeidet HRS noe som langt på vei ligner et innvandringsregnskap, rett og slett fordi vi hadde sett oss lei på den berøringsangst som ligger i skjæringspunktet økonomi – innvandring. Budsjettering er ett av, og kanskje det viktigste, planleggingsverktøyet som AS Norge har – og som kommunene har. Vi ”priser” alt og alle i dette samfunnet, for eksempel elever og pasienter, som vi igjen deler inn i mer spesialiserte grupper, nettopp for å kunne planlegge og budsjettere bedre. Men når det kommer til den mest omveltende forandring som har skjedd i Norge i vår tid, nemlig rekordhøy innvandring, er det plutselig gjort ”inhumant” å koble økonomi – innvandring. Det er med respekt å melde totalt ansvarløst.
HRS hadde håpet Brochmann-utvalgets NOU kunne endret på det fastlåste synet som har befestet seg i offentligheten til å regne på innvandringen, og det har det da også til en viss grad gjort, men vi registrerer også at professor Grete Brochmann og andre av utvalgets medlemmer avviser på det sterkeste at de har foretatt noe innvandringsregnskap. Det er i så fall ikke bare synd om de ikke har laget et slikt regnskap, det er rett og slett å videreføre ansvarsløsheten.
Dog skal rett være rett: Utvalget kan nå hevde så mye de vil at de ikke har utarbeidet, eller ikke har fått utarbeidet, noe slikt regnskap, men i forhold til de forslag og vurderinger som utvalget er kommet med, kan i alle fall mye tyde på at de kjenner tallene på nasjonalt nivå.
Men vel så viktig som tallene på nasjonalt nivå, som du kan lese i vår rapport fra 2009 ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten”, er konsekvensene for kommunene. Det er tross alt der folket lever og bor.
HRS har tatt for seg Oslo kommune. Det er nedslående. Som Finansavisen (ikke på nett, en sterkt forkortet versjon hos hegnar.no) greit konkluderer med i dagen avis med utgangspunkt i vårt notat: Skatteevnen faller, gjelden vokser. Og vi påpeker det som visstnok fortsatt skal behandles som en statshemmelighet; nemlig at det har betydning at den rekordhøye befolkningsvekst i all hovedsak er innvandringsrelatert. Dagens innvandringspolitikk kan rett og slett knekke kommuneøkonomien i Oslo. Utviklingen er ikke bærekraftig.
I perioden fra 2011-2014 har Oslo kommune satt av 26 milliarder kroner til investeringer, hvorav 12 milliarder til nye skoler og barnehager. I tillegg var investeringene nesten like store i forrige kommuneplanperiode. Disse enorme investeringene klarer ikke Oslo å dekke innenfor sitt driftsbudsjett. Investeringene blir heller ikke dekket gjennom overføringer fra staten (ved statens inntekstsystem for kommunene). Derfor må Oslo finansiere disse kostnadene i form av store låneopptak.
Fra 2004 til 2014 vil derfor Oslo kommunes lånegjeld øke fra 7 milliarder til nesten 30 milliarder. Dette fører igjen til at Oslo sine gjelds- og avdragsutgifter øker med en milliard kroner fra 2011-2014.
I tillegg kommer økte driftsutgifter på grunn av befolkningsøkningen. Dette må dekkes på kommunes årlige driftsbudsjetter, noe som fører til rammekutt på driftsbudsjettene og dermed mindre til skoler, barnehager, sykehjem, osv.
Samtidig forventer Oslo kommune at befolkningsutviklingen vil fortsette i perioden 2015-2030, på grunn av en fortsatt høy innvandringsdrevet befolkningsvekst, da med en antatt vekst på 10.000 personer per år. I følge kommunens egne beregninger vil dette kreve investeringen i nye skoler, barnehager og sykehjem til en kostnad på mellom 32 og 60 milliarder kroner i årene 2015-2030. Dette betyr også at driftskostnadene for Oslo kommune vil øke, en økning beregnet til om lag 13 milliarder kroner fra 2009-2030, til totalt i underkant av 50 milliarder kroner. Til dette kommer også at Oslo kommune baserer sine anslag på en befolkningsvekst som er 21 prosent lavere enn den faktiske befolkningsveksten fra 2006-2010, samt dagens lave rentenivå på 4,5 prosent.
Dette betyr at den dramatiske forverringen av Oslo kommunes økonomi ser ut til å fortsette også etter 2014. I så fall kan Oslo kommune etter hvert få så høy gjeld at kommunen kan ende på en gjeldsgrad på over 100 prosent. Dette kan bety, dersom utviklingen fortsetter i samme spor frem mot 2030, at Oslo kommune etter hvert får så høy lånegjeld og så høye driftsutgifter at det umulig kan gå rundt. Det vil i så fall kreve en befolkning som både evner og har mulighet til å dekke kommunens utgifter. Hvis dagens rekordhøye innvandring fortsetter, og dagens innvandringsprofil i Oslo fortsetter som i dag, kan ikke kommunen legge slike forutsetninger til grunn.
Når innvandrerbefolkningen har en sysselsettingsgrad som er så mye lavere enn hos befolkningen for øvrig, så burde det ikke overraske noen at de også har lav skatteevne. Dermed kan troen på økte skatteinntekter som en (enkel) løsning på Oslo kommunes store økonomiske utfordringer fortone seg som en urealistisk drøm, som dertil kan utvikle seg til et mareritt. Rett og slett fordi regningen kan bli for stor.