Norge er et trygdeland for innvandrere

På oppdrag fra Brochmann-utvalget, eller Velferds- og migrasjonsutvalget som er regjeringens navn på utvalget, har Frisch-senteret fått i oppgave ”å beskrive sysselsettingsutvikling og bruk av trygdeytelser for ulike grupper innvandrere fra lavinntektsland.”

Figur 1 viser hvordan utviklingen har vært for pakistanske og tyrkiske menn på det norske arbeidsmarkedet fra 1976 (året etter innvandringsstoppen ble innført i Norge). De første årene (den røde linjen) avdekker at sysselsettingen var høy, høyere enn både norskfødte med høy utdannelse (blå linje) og norskfødte med lav utdanning (grønn linje). Men så går det nedover – og det raskt.

Kilde: Frisch-senteret 2011

Først ser vi at nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 1980-tallet medførte et fall i sysselsettingen, for så en oppgang i perioden 1983 til 1985 (som var en tid med bedre jobb- og inntektsmuligheter). Men fallet fortsetter. I 2007 var bare en av tre sysselsatt. Og da var den typiske innvandrer 59 år. Vi ser også at sysselsettingen blant norskfødte menn (kontrollgruppene) faller, men ikke i samme tempo.

Ikke uventet vil frafall fra arbeidsmarkedet føre til økning av økonomiske ytelser fra staten. Figur 2 er således et ”speilbilde” av figur 1, bare at denne gangen er det økningen i uføretrygd og rehabiliteringsstønad for de samme mennene.

Med pakistanere og tyrkere som kom til Norge perioden 1971-1975 som en slags referanse, ser Frisch-senteret på pakistanere og tyrkere som kom til Norge perioden 1976-1989, samt ”nye” innvandringsgrupper fra Irak, Bosnia, Somalia, Iran, Chile, Vietnam og Sri Lanka. (Gruppene vurderes etter ankomstår til Norge. For noen grupper er det delt opp i flere ankomsttider, for eksempel somaliere som kom i perioden 1989-1993 og de som kom i perioden 1998-2002).

Sammenlignes pakistanerne og tyrkerne som kom hhv i 1971-1975 og 1976-1989, både menn og kvinner, avdekkes det at sysselsettingsmønsteret ligner hverandre. Forskjellen er dog at flere i den første gruppen var i arbeid kort tid etter ankomst. Men fallet er det samme. Kvinnene er i liten grad i arbeid, og sysselsettingen faller med økt botid. Dessuten var flere kvinner, i alle fall i en periode, i arbeid av dem som kom i den første gruppen enn dem som kom i 1976-89 (sistnevnte er typisk kommet på familieetablering/-gjenforening). Etter 25 år i Norge er svært få kvinner i arbeid, bare i underkant av 25 prosent. Til sammenligning er kontrollgruppen, norskfødte kvinner i samme alder, sysselsetting på over 80 prosent. Figur 4 (figurnummerering referer seg til Frisch-senteret) viser utviklingen. Kontrollgruppene er fortsatt med.

Ettersom de finner et sammenfallende mønster på tvers av innvandringsgruppene mener de det er liten grunn til å tro at dette henger sammen med konjunkturmønsteret. Med andre ord er ikke innvandringen fra de aktuelle landene bærekraftig (et ord som ikke Frisch-senteret gjør bruk av ).

Uføretrygd og rehablilitering

Som Frich-senteret skriver: Ser vi sysselsettingsprofiler og bruk av trygdeytelser under ett finner vi mønstre som tyder på at de fleste av innvandrergruppene vi har sett på i dette avsnittet får relativt korte yrkeskarrierer i Norge.

Somaliere på overgangsstønad

Overgangsstønad (ytelse for aleneforsørgende foreldre) er en stønad som særlig somaliere gjør bruk av. De skiller seg ut med en ekstrem høy bruk av slik stønad, men også kvinner fra Chile og Iran har vært hyppige brukere av denne ytelsen. Også norske er relativt hyppig bruker av overgangsstønad. Få pakistanere og tyrkere mottar slik stønad.

Jeg skal ikke gi meg inn på noen forklaring av dette fenomenet, bare påpeke et par tidligere ”erfaringer”: At pakistanere og tyrkere i liten grad er forbruker av overgangsstønad er forståelig da det er få av dem som er aleneforsørgende foreldre. Deres praktisering av islam godtar ikke en slik sosial status. Slik er det ikke for somalierne. Her er kvinnenes posisjon ”sterkere” i den forstand at de har mer makt innad i familien, og slik sett kan de gjøre bruk av overgangsstønad som en inntektskilde for økonomisk frigjøring. Det går som hånd i hanske med at somalierne får mange barn og at somaliske menn i liten grad kan være forsørger, da ikke mange av dem er yrkesaktive. Jeg er således ikke i tvil om at det her også er en rekke proforma skilsmisser, men jeg betviler at de samme anser det som å være trygdejuks. De gjør som de har lært i hjemlandet: utnytter de muligheter som legges i dagen.

Trygder og stønader totalt

Frisch-senteret har sett på andelen mottakere av trygd og/eller sosialhjelp totalt i de ulike innvandringsgruppene for perioden 1992-2007.

Studien avdekker at for de mannlige innvandrerne er det en forhøyet risiko for bruk av trygd og/eller sosialhjelp sammenholdt med kontrollgruppene (norske menn med hhv høy og lav utdanning). For dem som kom på 1980-tallet går stønadsbruken ned, og i 2007 var andelen med trygde- eller sosialhjelpsytelse i disse innvandrergruppene på linje med norske menn uten fullført videregående skole. Men om denne form for trygder går ned, så betyr det ikke at de ikke blir trygdemottaker, de går bare over til andre trygdeordninger (jf. uføretrygd og rehabiliteringspenger).

For de kvinnelige innvandrerne er bildet mer sammensatt, påpeker Frisch-senteret. Mens det har vært svært høye bruksrater blant enkelte av de tidlige innvandrergruppene (spesielt innvandrere fra Tyrkia), har bruksratene blant 1980-tallsinnvandrerne bare vært litt høyere enn de som gjør seg gjeldende blant norske kvinner med lav utdanning.

Samtidig viser trygde- og stønadsutviklingen at de økonomiske ytelsene øker i beløp. Frisch-senteret forklarer det med det i stor grad henger sammen med ytelser med høyere kompenasjon over tid, spesielt fra sosialhjelp og lave dagpengeutbetalinger til uføretrygd. Blant stønadsmottakerne er det derimot liten forskjell på innvandrere og norskfødte i gjennomsnitt. Grupper som skiller seg ut med relativt høye ytelser er de tidlige mannlige arbeidsinnvandrerne (som oppnådde nokså høye trygdeytelser pga forsørgertillegg i uførepensjonen) og kvinner fra Somalia.

Ny politikk?

Jeg har tidligere, i en kommentar til NHO-konferansen, påpekt behovet for en ny politikk hva gjelder innvandring og integrering. Her tilkjennegir jeg også store forventninger til Brochmann-utvalget. For vi må på ett eller annet tidspunkt løfte fakta frem, og slutte med all synsingen, føleriet og ønsker, og heller spørre oss: Hva gjør vi med det fakta viser?

Én ting må i alle fall stå klart for alle: Norge må ha en bærekraftig innvandring. Det krever endringer i både innvandringsprofilen (hvem som får hvilket opphold), sysselsettingsprofilen og trygdeprofilen. Dette kan bety at vi må legge opp til forskjellsbehandling, da i betydning at man må ha utført visse plikter før en kan oppnå visse rettigheter. En slik forskjellsbehandling skal ikke gå på aksen innvandrer eller ikke, men ut fra bidragsyter versus konsument. Til dette må jeg påpeke: Tanken er ikke å frata noen goder som de ikke har mulighet til å gjengjelde, for eksempel ved sykdom. Men det er absurd ikke å forvente, og forlange, at for eksempel somaliere er i jobb. En viss tilrettelegging må til, men vi kan ikke tilrettelegge oss i hjel. Vi må sette noen grenser, som må være absolutt.

Deretter må det foretas en ny vurdering av stønad og ytelser som tas ut av landet. Også her kan forskjellsbehandling være et stikkord: Det er ikke unaturlig å tenke seg at trygder og stønader som utbetales til utlandet, i den grad slike ytelser skal være mulig å ta ut av landet, justeres etter levekostnadene i det aktuelle landet. I et land som for eksempel Pakistan, der en gjennomsnittlig årslønn ligger på 10-15.000 kr., er Norges stønadssatser som et sugerør i himmelen.

Men dagens velferdssystem, og bruken av det, synes for Norge å være en brosteinsbelagt vei til helvete.

Nå må våre politikere opptre ansvarlig, på tvers av partipolitiske skiller, og slutte med å behandle innvandring og integrering som et spill om stemmer. Det er for viktig til det.