Vold og overgrep

Visse voldtekter og visse menn

Selvsagt hadde det enkleste med ethvert problem vært å fjerne problemet. Slikt tenkte kanskje Oslos ordfører Fabian Stang da han foreslo å stenge visse asylsøkerne inne for å få slutt på overfallsvoldtektene. Sikkert velmenende nok, bare altfor unyansert, og dermed stilte Stang seg laglig til hugg. Men hva er kritikernes bidrag? Jo, å fortelle hvor håpløs Stang og hans likesinnede er, hvordan de bidrar til rasisme, fremmedfrykt og et vi-dem klima.

Rita Karlsen, HRS

Overfallsvoldtektene som rir Oslo som et mareritt for tiden bekymrer nok langt de fleste, om en så er ordfører, politi, politiker, vanlig borger, mann eller kvinne. Sammen med bekymring følger at vi alle har et ansvar, noen profesjonelt, andre ”bare” medmenneskelig. Også ofrene har et ansvar, som i seg selv skaper debatt. Våre handlinger og valg er det vi selv som står ansvarlige for, men spørsmålet er hva som er de nødvendige forhåndsregler. Å være sanseløst beruset og rave alene i en park er ikke å ta sine forhåndsregler alvorlig nok, men å gå alene i Oslo om natten, i forsvarlig tilstand, burde derimot ikke ligge utenfor rammen av å være ansvarlig. Men sistnevnte er blitt uansvarlig, rett og slett fordi noen utnytter svakheten.

Å være uansvarlig gir selvsagt ingen rett til å utnytte det, hvilket da også gjenspeiles i straffeloven for voldtekt. Det deprimerende med voldtektsdebatten er således hvordan fokuset skal forflyttes vekk fra problemene.

Ja, ofrene er selvstendig individ med selvstendig ansvar, så er også overgriperne. Ja, det er flest etniske norske menn som voldtar, rett og slett fordi det er flest etniske norske menn i Norge. Ja, det er flest voldtekter som begås av personer som ofrene har en eller annen relasjon med, og som skjer i mer eller mindre kjente omgivelser, gjerne innendørs. Men det er også voldtekter der ofre og overgriper ikke noen relasjon, der overgrepssituasjonen er tilfeldig og gjerne utendørs. Og sistnevnte, kategorisert som overfallsvoldtekt, har hatt en enorm økning i Oslo.

Skal vi da heller diskutere alle andre typer voldtekter? Fordi det er et ”større” problem eller for å minne oss selv om at selv om noe er fælt er det alltids noe annet som kanskje er enda fælere?

Antall kan være meningsløst. Selv om det statistisk er ”flere” voldtekter som kan relateres til andre faktorer enn det som definerer en overfallsvoldtekt, er det likevel et åpent spørsmål om hva som er det ”største” problemet.

Overgrep i hjemmet var tabu for kort tid siden, i dag aner du ikke om din kvinnelige sjef har hatt opphold på krisesenteret. Vi har lært at seksualisert vold kan ramme de fleste, det handler ikke om sosial status eller økonomisk rang. Men når vi ikke lenger kan være rimelig trygg i det offentlige rom, fratas vi kontrollen på en helt annen måte. Vi kan selvsagt forskyve våre forhåndsregler i takt med en negativ samfunnsutvikling, nå for eksempel ved ikke å bevege oss alene i Oslo etter mørkets frembrudd, men vi skjønner at det er veien til et samfunn vi ikke ønsker.

Like vanskelig er det at det finnes noen kjennetegn for overfallsvoldtektene, da et flertall av disse har gjerningsmenn med ikke-vestlig bakgrunn. At de har ikke-vestlig bakgrunn er derimot ikke ensbetydende med at de er asylsøkere, eller for den saks skyld har fått opphold på grunnlag av asyl. Ei heller betyr det at alle ikke-vestlige menn er tilbøyelig til å voldta. Det er med respekt å melde å fordreie hele debatten. Men det vi vet, er at ikke-vestlige land gjennomgående har et annet kvinnesyn enn det vi har klart å utvikle i et land som Norge. At ikke-vestlig menn således kan ha en stor utfordring med å takle Vestens kvinnesyn, burde ikke overraske noen. Det overraskende burde være at vi ikke kan diskutere det saklig – ikke minst for å gi rom for rollemodeller som kunne utfordret spesielt sine ”brødres” oppfatninger.

Når Stang åpnet for ikke å la alle asylsøkere gå fritt rundt i samfunnet, fremsetter han etter min oppfatning forslaget under stor tvil og med en rekke forbehold. Likevel er det flere som tillater seg å trekke frem rasistkortet. I det hele tatt å tenke begrensninger for frihet synes for noen å være i strid med menneskerettighetene. Men det er ingen menneskerett å få opphold i Norge. Det er ingen menneskerett å holde sin identitet skjult eller ikke å bidra til at den blir kjent. Såkalte ”ID-løse”, eller like galt ”papirløse”, som ikke bidrar til at identiteten kan bli kjent er i mange tilfeller, ja kanskje de fleste, ikke bare en utnyttelse av asylinstituttet, men skaper en rekke samfunnsproblemer. Tusenvis av mennesker som lever og bor blant oss, aner vi ingenting om. Kampanjen ”ingen mennesker er ulovlig” skulle således appellere til at alle har de samme rettigheter til et liv i frihet og trygghet, men selv om mennesker i seg selv ikke er ulovlige så kan deres handlinger og motiver være det. Og det kan heller ikke være slik at en persons frihet skal gå på bekostning av en annen persons frihet og trygghet.

Nå er ikke overfallsvoldtektene i Oslo ene og alene preget av asylanter eller asylsøkere. Ifølge politiinspektør Hanne Kristin Rohde ved vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt har de i løpet av 2008-2009 identifisert 13 overgripere. Disse sto bak 35 overgrep. Seks av de 13 hadde på et tidspunkt søkt asyl, og enten fått avslag eller opphold. Noe mer om den fordelingen vet vi ikke, men vi kan slå fast at asylsøkere/asylanter er godt representert og kanskje ”overrepresentert”, slik som leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen hevder. Det er oppsiktsvekkende at tallene gjøres så lite tilgjenglig. Når de ikke legges detaljert på bordet, kan man mistenke at noe forsøkes skjult. Og en kan med sikkerhet slå fast at ”utydelige” tall vil bli misbrukt – den ene eller andre veien.

Spørsmålet om lukkede asylmottak, og i alle fall lukkede utsendelsessentre, burde kunne tas rimelig uavhengig av overfallsvoldtekter eller annen kriminalitet, men dentburde også kunne tas sammen med slike temaer. Slik debatten går nå, kan en undres over hvorfor mange finner det så påtakelig å dempe ned ”gjerningsmannens profil”, heller enn å utnytte det til å finne treffsikre tiltak. Noe av det tristeste jeg har lest i dag er politisk rådgiver i Amnesty International, Patricia Kaatee, som finner det mest formålstjenelig å ta Stang; han beskyldes for å bedrive ”krigsretorikk i voldtektsdebatten”. Men mens noen vil ha holdningskampanjer og kanskje flere fakkeltog, er det andre som tar til ordet for å ta ”makta i egne hender”. For eksempel er det tatt initiativ til et privat borgervern. Spørsmålet er om et slikt borgervern vil klare å holde seg til vernet, eller om det også vil utvikle seg til roller som aktor og dommer. Samtidig vil det kanskje være enda vanskeligere for private enn for det ”offentlige vektersystemet” som Oslo kommune ønsker å etablere, å forholde seg til ikke å ha utøvende makt. Kanskje heller løsningen i forhold til dette er å styrke natteravnene sitt arbeid.

Det mangler heller ikke på politiske forslag for å få bukt med overfallsvoldtektene, alt fra mer politi, mer lys, kutte ned kratt, flere kollektive nattilbud, økt samarbeid, bedre oppfølging av ofre, ettervern, holdningskampanjer, opplæring på skoler og i asylmottak, men det er altså bare ett forslag som er blitt kraftig slått ned på – og det var det som prøvde å adressere problemet. Kanskje var adresseringen for upresis eller direkte feil, men da burde kritikken ta mål av seg å være mer presis og konkret.

Det kan være at vi er kommet dit at ingen problemer kan/skal knyttes til (bestemte) innvandrergrupper, uansett hva realitetene måtte indikere. Da blir det åpenlyst viktig å forvirre med tall og definisjoner.