Rita Karlsen, HRS
Norge har de seneste årene vært preget av en rekke overfallsvoldtekter, ikke ulikt det som erfares i Sverige, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, ja, i de fleste vesteuropeiske land. Overfallsvoldtekter kjennetegnes av at overgrepet som oftest skjer utendørs (i Sverige defineres det som utendørs-voldtekter) og at gjerningsmannen er ukjent for offeret. Disse overfallsvoldtektene kan også begås av flere gjerningsmenn, og defineres da som gjengvoldtekt. Disse voldtektene skiller seg fra den type voldtekter som vi har vært mest kjent med i Europa, nemlig voldtekter som skjer i nære relasjoner, typisk innendørs, ikke uvanlig i eget hjem, og av en overgriper som er kjent for offeret.
Sistnevnte eksisterer det da også forskning på, men hva gjelder ”nyere fenomener” som overfallsvoldtekter og gjengvoldtekter finnes det minimalt med forskning, ja, om noe i det hele tatt. Dette til tross for at det kan synes som om mange av disse voldtektene har et fellestrekk: det er en overrepresentasjon av overgriperne som har innvandrerbakgrunn. Min reservasjon handler om mangel på sammenlignbare data, da HRS kun kan forholde seg til formidling av slike overgrep via media. Som kjent er ikke alle medier like interessert i å oppgi overgripernes bakgrunn, da dette i hvert tilfelle vurderes opp mot om det er ”relevant” for saken. Her stiller svenske medier i en særklasse, da de svært sjelden oppgir slik informasjon. Det er ikke uproblematisk. For med dette stiller media seg som overdommer over hva som er relevant eller ikke, noe som igjen kan tilsløre mer enn det avdekker.
I Oslo tingrett falt nylig den strengeste dommen i en voldtektssak. Den dømte er en egyptisk mann (40) som har fått opphold i Norge angivelig fordi han angivelig var homofil. I løpet av sitt partnerskap med en 17 år eldre mann fikk egypteren et barn med en norsk kvinne. Måneder etter at han fikk varig opphold i Norge (2002), gikk han ut av partnerskapet, og fikk ytterligere to barn med en annen norsk kvinne. I samme periode har han begått åtte overfallsvoldtekter. Ei av disse har siden begått selvmord.
Aftenpostens faktaramme gir anslaget: ”En 40 år gammel mann”. Og videre: Siden 2007 er det pågrepet syv serieovergripere, der alle har innvandrerbakgrunn, hvorpå det påpekes at Antirasistisk Senter og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) advarer mot å gjøre voldtekter til et innvandringsproblem.
For det første; er denne mannens handlinger på noen måte betinget av hans egyptiske opphav? Er det noen sammenheng mellom de pågrepne serieovergriperne og deres ”innvandrerbakgrunn”? Og sist, men ikke minst; hvordan i all verden skal vi få en åpen debatt om dette når Antirasistisk senter (AS) og NOAS får lov å springe foran å lukke dørene? For hvem er det som gjør ”voldtekter” til et ”innvandringsproblem”? Akkurat sistnevnte (innvandringsproblem) regner jeg med er en skrivefeil fra Aftenpostens side, jeg vil anta at det menes et ”innvandrerproblem”, men jeg er jammen ikke sikker.
For det første må det ryddes opp i hva det snakkes om; det er forskjell på voldtekter. Det innebærer nødvendigvis ikke, slik som vi ofte minnes om, at ”de fleste voldtekter begås av nordmenn”. Hva vet vi om det? Uttrykket kan ha en sannhetsgehalt i antall, altså at det er flere ”nordmenn” enn ”innvandrere”, men hvor i all verden har vi det fra at det ikke skjer voldtekter innenfor innvandrerfamilier? Tja, vi kan anta noe, hvilket jeg velger å beskrive med en muslimsk kvinnes ord: – Hvordan skal vi kunne snakke om voldtekter blant muslimer? I islam skal hustruen tilfredsstille ektemannen når han ønsker, og for så vidt motsatt, så det gir seg vel selv.
Men om det er vanskelig å snakke om voldtekter innenfor en muslimsk familie, er det tydeligvis ikke enklere å snakke om de ”nye” typene voldtekter som overfall- og gjengvoldtekter. Kan det skyldes en vegring nettopp knyttet til identifiserbare variabler?
Aftenposten.no gjør et forsøk i dag:
11 personer er pågrepet for overfallsvoldtekter i Oslo de to siste årene. Ifølge politiet står syv av dem bak serievoldtekter, minst fire har voldtatt én gang. Det eneste fellestrekket politiet kan gå ut med, er at alle har innvandrerbakgrunn.
–Vi forholder oss til fakta, og dette er fakta. Vi vet ikke mer om fellestrekk enn akkurat det, sier Rohde. Hun understreker at etterforskning er noe annet enn å drive forskning.
Fellestrekk: innvandrerbakgrunn. Det er fakta, sier Hanne Kristin Rohde, politiinspektør og leder av vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt. Ja, eller litt mer presis: en del av fakta. ”Innvandrerbakgrunn” er ikke spesielt presist. En kineser, en iraker, en amerikaner, en somalier, en egypter, en svenske?
Oslopolitiet har tidligere vært litt mer presise; tall som Oslopolitiet publiserte i april i år avdekket at av 41 anmeldte overfallsvoldtekter de siste tre årene i Oslo, hadde samtlige en gjerningsmann av ikke-vestlig opprinnelse. Ingen av anmeldelsene involverte etnisk norske gjerningsmenn. Men er ”ikke-vestlig” det mest presise vi kan forvente? For noen år tilbake var politiet mindre tilbakeholdne med sin statistikk: Tall fra Oslopolitiet i 2004 avdekket at gruppen med afrikansk landbakgrunn, som da utgjorde i underkant av fire prosent av Oslos befolkning, sto for hele 20 prosent av de anmeldte overgrepene. Dette innebar en overrepresentasjon på godt over 400 prosent. For de med irakisk bakgrunn, som da utgjorde en prosent av Oslos befolkning, sto for åtte prosent av de anmeldte overgrepene i Oslo. Det innebar en overrepresentasjon på mer enn 700 prosent. Tall fra 2007 fortalte om 196 voldtekter og voldtektsforsøk, der gjerningsmannen var ukjent i 72 prosent av sakene. Det het videre at av de mistenkte/siktede kom 18,5 prosent kom fra Afrika, mens 9,3 prosent kom fra Midt-Østen. I forhold til befolkningssammensetningen i Oslo, var gjerningsmenn med annen landbakgrunn enn norsk overrepresentert. I forhold til befolkningssammensetningen i Oslo hadde 30 prosent av antatte gjerningsmenn afrikansk bakgrunn.
Vet faktisk ikke politiet mer enn at gjerningsmannen har ”innvandrerbakgrunn”, slik som Rhode, sier? I så fall hadde det vært interessant å få vite hvorfor politiet har valgt å slutte med mer presis statistikk? Orker de ikke mer kritikk?
Hver gang politiet i Oslo går ut med voldtektstall og knytter overgriperne til etnisitet, får de kritikk for unødvendig stigmatisering.
–Vi må først og fremst forholde oss til fakta. Det er at 72,8 prosent av gjerningsmennene i anmeldte voldtekter i Oslo i 2007 hadde annen landbakgrunn enn norsk. Mange omstendigheter kan spille inn rundt personlig motiv og årsak til overgrepene, sier Hanne Kristin Rohde.
–Vår jobb er å etterforske straffbare forhold og forebygge ved å pågripe. De siste to årene har vi pågrepet syv serievoldtektsmenn som alle har bakgrunn fra et annet land, sier Rohde.
Hun stiller seg undrende til påstanden om stigmatisering. –I Oslo bor det 152 000 mennesker med innvandrerbakgrunn. Bare noen svært få av dem har voldtatt – de aller fleste er lovlydige. Hvordan det kan bli stigmatisering, skjønner jeg ikke.
Men til tross for at Rhode stille dette, etter min oppfatning, viktige og nødvendige spørsmålet om stigmatisering, så lar Aftenposten det bare henge i luften. I artikkelen påpekes det heller at det eksisterer lite forskning på overgriper, mest på ofrene. Ingen synes å vite helt hvorfor, og vi får heller ikke vite hva slags voldtekter det tenkes på. Det refereres så til forskning fra USA, der det har vært satt søkelys på overgriperen, men vi får heller ikke nå vite hva slags voldtekter det er snakk om. Deretter påpekes det, med henvisning til den britiske professoren i kulturteori, Rosalind Gill, at mediene bygger systematisk opp under voldtektsmyter, da ved at ”de atypiske voldtektene som får mest plass i mediene, og at mediene bidrar til å resirkulere myter om voldtekter.” Det er hverdagsvoldtektene som er det vanlige, mens overfallsvoldtekter får mest plass i mediene. Dermed reproduserer media mytene om ”at voldtekt handler om seksuelt begjær, at voldtekter som regel begås av ukjente menn, og at overgriperne er fargede,” hevder Gill.
Spørsmålene som gjenstår: Er det noen sammenheng mellom ”innvandrerbakgrunn” og overfalls- og gjengvoldtekter, uavhengig av hvor ”typisk” eller ”atypisk” disse er? Og hvor typisk/atypisk er faktisk disse formene for overgrep, hvordan har utviklingen vært?
At media fokuserer på ”nye”, og dertil økende problemer, burde neppe overraske verken professorer eller andre. Det som derimot burde overraske, er medias tafatte holdning: hvorfor går ikke media tettere på overfalls- og gjengvoldtektssaker? Er det noen sammenheng med gjerningsmennenes ofte patriarkalske bakgrunn og deres holdninger til kvinner? Anser de samme mennene kvinners ”frigjorthet”, om det så handler om alkohol eller klesstil, som en invitasjon til sex? Eller skal også dette få bli en diskusjon som til dels foregår utenfor målskiven, der vi ikke engang er enige om hva målet er? Skal det ilegges så mange hindringer, om det så gjelder ordbruk eller stigmatiseringsangst, at debatten blir en skinndebatt der vi kanskje overbevises om at selv om innvandrermenn er overrepresentert på voldtektsstatistikken så har det egentlig ingen betydning? Med andre ord: forklaringsvariabler diskvalifiseres før de i det hele tatt blir vurdert som aktuelle. Hvordan vil det kunne forhindre flere overgrep?