Rita Karlsen, HRS
FNs menneskerettighetsråd godkjenning av resolusjonen som liksom skal ha som formål å bidra til kampen mot religionskritikk, har en begredelig historie. Dessverre har likevel denne tankegangen slått rot hos en del medløpere som ikke forstår at de er med på å underminere menneskerettighetene.
Avstemningen i New York viser kanskje at noen flere land begynner å stille seg noe kritisk til Rådets iver etter å forhindre religionskritikk. For nettopp denne type resolusjoner er en gjenganger i Rådet. I fjor seilte religionskritikk-resolusjonen gjennom med 80 land som stemte for, 61 stemte mot og 42 som utelot å stemme. I år var tallene 79 (-1) for, 67 (+6) mot og 40 (-2) utelot å stemme.
Det er vel bare å innrømme at dette ikke er tall som får jubelen til å stå i taket, men mange klamrer seg til at dette er en trend som vil videreføres:
– Avstemningen bekreftet at støtten til religionskritikk-konseptet er stadig dalene. Men vi må uttrykke stor skuffelse over at denne teksten stadig får regjeringer til å forsømme de virkelige problemene som krever stor oppmerksomhet. For eksempel kampen mot religiøs vold og religiøst hat, sier Tad Stahnke fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights First til Kristeligt Dagblad.
Resolusjonen er ikke juridisk bindende, men den vil (igjen) bli benyttet i en rekke land til å innskrenke ytringsfriheten og som støtte til ulike lands blasfemilover. På denne måten bidrar FNs resolusjon også til å forverre situasjonen for mange av de mennesker som årlig straffes for å ha krenket religioner, slik som for eksempel situasjonen er for Asia Bibi i Pakistan. Dette er et fenomen som er svært utbredt i en rekke muslimske land, altså de samme landene som for ti år siden tok initiativet til en FN-resolusjon mot religionskritikk.
Samtidig bidrar FN-resolusjonen til at berettiget kritikk av islam, både i muslimske og ikke-muslimske land, kan betraktes som frafall (fra islam) eller islamofobi eventuelt fremmedfiendtlighet/rasisme. Det burde være åpenbart for alle og enhver at dette ikke er utvikling, men samfunn i stagnasjon eller tilbakegang.
Ordlyden i resolusjonen var i utgangspunktet, også denne gangen, at det er islamkritikk som skal forbys. Men selv for FNs menneskerettighetsråd blir det for drøyt, som hurtig ”nøytraliserer” resolusjonen ved å omdefinere islamkritikk til religionskritikk. Men Rådet vet selvsagt at dette bare er et spill for galleriet: Det er Organisasjonen for Den Islamske Konferanse (OIC) som både fremmer og sørger for at resolusjonen blir vedtatt år etter år. OIC består av 57 muslimske land fra Midt-Østen, Nord-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Asia, Sydøst-Asia og Syd-Asia. Flertallet henter OIC ved å inngå avtaler med land som ikke ønsker at FNs menneskerettighetsråd eller andre organer under FN, som for eksempel FNs råd mot rasisme, skal komme og kikke dem i kortene. Slik sett slipper de mest voldelige regimene unna kritikk, mens særlig Israel og USA år etter år blir gjort til syndebukker av ”Rådet”.
FNs menneskerettighetsråd har blitt utsatt for mye kritikk, men ingenting synes å hjelpe. Rådet makter ikke å finne en løsning på at flertallsdemokratiet utnyttes på denne måten, og dermed råtner Rådet på rot.
Ann E. Mayer (65) har brukt de seneste 20 års forskning på å avdekke strategien bak OIC. Hun er ekspert i islamsk rett og har sitt daglige virke på anerkjente Pennsylvania Universitet. Mayer har nylig besøkt Danmark, hvor hun er klar i talen: Hvis OIC får makt betyr det farvel til ytringsfriheten. Da vil den vestlige verden stå igjen som forbryteren, og de mellomøstlige landene blir tildelt rollen som de krenkede.
Det eneste skåret i Mayers utsagn kan knyttes til ”hvis”. OIC har vel bevist gang på gang i FNs menneskerettighetsråd at de har utnyttet systemet til å få makt. Det vi mangler er reell motmakt.
Mayer påpeker at de muslimske landenes internasjonale arbeid har endret seg gjennom årene. Hennes forklaring er verdt å merke seg (mine uthevinger):
– I forbindelse med FNs konvensjon om kvinners rettigheter forlangte både asiatiske og muslimske land ”kulturelle særrettigheter” fordi de – for de muslimske landenes vedkommende – mente at kvinnekonvensjonen er i motstrid til islamsk rett, og at den i det hele tatt ga uttrykk for vestlige ideer, som er uforenlig med ikke-vestlige kulturer, forklarer Ann Mayer til Kristeligt Dagblad.
Så kunne en jo saktens lene seg tilbake å spørre seg: Kunne ikke vestlige land benyttet samme argumentasjon i forhold til religionskritikk? Nemlig å påberope oss ”kulturelle særrettigheter” fordi religionskritikk er i motstrid til vestlig rett, og at forbud mot religionskritikk er et uttrykk for en islamsk idé – som er uforenlige med vestlige kulturer.
OICs motstand mot Kvinnekonvensjonen var da også det konkrete bakteppet for at det ble utarbeidet en egen ”menneskerettighetskonvensjon” for muslimske land. OIC-landene vedtok i 1990 den såkalte Kairo-erklæringen, som allment forstås som et motstykke til, og som et slags ”muslimsk alternativ” til FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948. Kairo-erklæringen kom på plass året etter Rushdie-saken, hvor den iranske ayatolla Khomeini kort tid før sin død forsøkte å spre islamsk rett utover resten av verden med fatwaen om at Salman Rushdie skulle drepes – uansett hvor han befant seg. Og som Mayer påpeker: I Kairo-erklæringen spiller verken ytringsfrihet, religionsfrihet eller menneskerettigheter i forhold til kvinner noen rolle.
Etter 1990, blant annet med Rushdie-saken og siden Muhammed-saken, har OIC imidlertid flyttet fokuset vekk fra kultur og konsentrert seg om religion. Det er i seg selv interessant. For de ”kulturelle særrettighetene” lever i beste velgående, men nå bak kravet om ”retten til religionsfrihet”. Det er i seg selv absurd: For med henvisning til denne retten om religionsfrihet skal altså et forbud mot kritikk av religioner (islam) innføres – og det innenfor det systemet som OIC altså avviser som ”vestlige ideer uforenlig med ikke-vestlige kulturer”.
– I stedet for særrettigheter på grunn kultur forsøker OIC å få deres krav om forbud mot bakvaskelse av religion gjennom via det FN-systemet som de hittil har avvist som vestlig, sier Mayer.
Mayer mener at både kultur- og religionsstrategien er en unnskyldning for å dekke over overtredelse av grunnleggende rettigheter, især ytringsfriheten.
– Det er pay back-time for OIC nå. Muhammed-krisen ga OIC et ordentligt puff, og hvis de nå får hatsk tale om religion gjennom som en del av menneskerettighetskonvensjonen, så risikerer vi ytringsfriheten, som jo allerede er begrenset i konvensjonen i forhold til blant annet diskriminering. Hvis man for eksempel kritiserer steining av utro kvinner, så vil det bli kalt hatsk tale mot religion. I realiteten forfølger OIC samme mål som tidligere: Islams kulturelle særrettigheter. Men nå skjer det i FN-regi, og det lyder meget bedre å kalle det ”menneskerettigheter”, sier Mayer og utdyper:
– Går det gjennom, så er det OIC som har trukket det lengste strået, og det vil være de vestlige land som forbryter seg mot konvensjonen på grunn av forbudet mot kritikk av religioner. Ytringsfriheten vil bli oppfattet som en vestlig særrettighet, og så er alt snudd på hodet. OIC vil ha funnet det skjold som kan beskytte deres egne overtredelser.
Eksempler på dette har vi allerede. Flere av dem er knyttet til Danmark. Her er for eksempel folketingsmedlem Jesper Langballe dømt for rasisme og folketingsmedlem Karen Jespersen er i gang med sin sak. Hun er blitt dømt for ”injurierende påstander” mot talsmannen for Muslimenes Fellesråd, fordi hun påpekte at vedkommende ikke har tatt avstand fra steining av kvinner. Dermed ble hun dømt for å ha hevdet at vedkommende gikk inn for steining av kvinner. Jespersen har heldigvis anket saken. Skulle derimot noen tro at et forbud mot kritikk av religioner skulle sikre noen rettigheter for religiøse mindretall i OIC-landene, for eksempel shia-muslimer og kristne i Saudi-Arabia, bahaier i Iran, ahmadyya- muslimer i Pakistan eller kristne i Irak, så er svaret et klinkende klart nei, bekreftet av Mayer:
– OIC-landenes kritikk er utelukkende rettet mot Vesten. De får medhold av Russland og Kina, begge land som undertrykker muslimske mindretall, men det har det aldri vært sagt et pip om. De kritiserer heller ikke hverandres undertrykkelse av mindretall, så selv om OIC har utvidet begrepet fra hatsk tale mot islam til det mer generelle religion, så er det stadig islam de er fokusert på.
Men om OIC-landene vinner frem med sitt forskrudde bruk av religionsfrihet for å unngå kritikk av religion, så tapte de kampen mot homofile. For OIC hadde nemlig fjernet fra FN-resolusjonen at homofile skal beskyttes mot drap og henrettelser. Selvsagt ikke underlig, da dette også strider mot islamsk rett. Ifølge VG nett var Norges FN-ambassadør Morten Wetland blant dem som var opprørt over vedtaket. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) kalte avstemningen et tilbakeskritt. USA har sammen med europeiske land siden jobbet hardt for å få endret vedtaket.
I New York ble et amerikansk forslag til endring av teksten slik at henvisningen til seksuell legning ble tatt inn igjen godkjent. 93 land stemte for, 55 stemte mot, mens 27 land avsto fra å stemme.
– I dag har FN sendt et klart og rungende budskap om at rettferdighet og menneskerettigheter gjelder alle individer uansett seksuell legning, sa en fornøyd FN-ambassadør fra USA, Susan Rice, etter avstemningen.
Hvor klart og rungende budskapet er, kan vel diskuteres, men det er uten tvil lettere å tale homofiles sak enn ytringsfrihetens sak. FNs menneskerettighetsråd er nok mer enn boltreplass for dem som sper på inntekten med skyhøye reiseregninger og som soler seg i den falne glansen av makteliten, enn for dem som virkelig ønsker å jobbe for menneskerettighetene.