Ytringsfrihet

Durban II villsporet

Lefler utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) med diktaturene? Det mener forfatter og samfunnsdebattant Jan Arild Snoen. Bakteppet er FNs menneskerettighetsråd sin rasismekonferanse som går av stabelen i april i år i Genève, bedre kjent som Durban II. Snoen mener Norge bør boikotte, slik som andre land har gjort, heller enn å logre for hel- og halvdiktaturer som inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kollegaer.

Rita Karlsen, HRS

Sjelden har vel en ikke avholdt konferanse skapt så mye oppstyr, og blitt beskyldt for å være på villspor fra dag en i planleggingsprosessen. Men det er kanskje ikke så rart, gitt den historien som både den planlagte Durban II har og som selve FNs menneskerettighetsråd har.

I april 2008 meldte vi at ytringsfriheten ble kneblet i FNs menneskerettighetsråd. Da vedtok rådet en resolusjon som krever at FNs spesialrapportør for ytringsfrihet skal rapportere om ”tilfeller der ytringsfriheten misbrukes til å diskriminere på grunn av rase eller religion”. Bakteppet var islam.

Juni 2008 meldte vi at FNs menneskerettighetsråd ikke får kritisere sharia. Det ble satt en effektiv stopper for at rådet i det hele tatt kan kritisere overgrep som knyttes til sharia, da rådets president ga kritikerne medhold.

I september 2008, noen måneder før Menneskerettighetserklæringen fylte 60 år, spådde vi at FNs menneskerettighetsråd lå for døden, særlig knyttet til historien om Durban I og forarbeidet til Durban II. Allerede da var debatten i gang om boikott eller ikke av Durban II, der blant annet politisk kommentator i Danmark, Ralf Pittelkow, oppfordret Danmark til boikott.

De få som har lagt seg ut i en åpen strid med FNs menneskerettighetsråd er den internasjonale humanistunionen (International Humanist and Ethical Union, IHEU).

I oktober 2008 skjønnmaler statsminister Stoltenberg FN – uten å ofre et ord på FNs menneskerettighetsråd eller den forestående Durban II.

I november 2008 ble deler av det skandaløse forslaget til sluttdokument til Durban II gjort kjent.

I desember 2008 kommer utenriksminister Gahr Støre på banen, der han påstår at FNs menneskerettighetsråd er et av de viktigste fora for menneskerettigheter. Say no more.

I februar meldte USA seg inn i forarbeidet til Durban II, de ville forsøke å redde konferansen, men trakk seg omtrent like raskt ut igjen.

Samme måned tar Torbjørn Jagland (Ap) til orde for at Norge enten bør holde seg unna Durban II eller reise hjem underveis.

5.mars meldes det at de nordiske landene vil legge press på Durban II, da ved å få 10 sydafrikanske land til å ”skifte side”.

Historien i sum: den er uverdig for menneskerettighetene.

Det er kanskje riktig som Jan Arild Snoen skriver i dag på E24.no:

Norge vil gjerne bli medlem av FNs menneskerettighetsråd, muligens det mest dysfunksjonelle og selvmotsigende av alle FNs organer. Kanskje mener utenriksminister Gahr Støre at Norge, som verdensmestre i dialog, kan gjøre underverker her.

Eller kanskje det er mer fruktbart å se dette som en popularitetskonkurranse. Å vinne en avstemning om en posisjon i FN gjør godt for det norske selvbildet. Tenk om Sudan, Zimbabwe, Iran, Kina og Russland vil stemme på lille Norge! Da får det ikke hjelpe at disse stemmene lukter.

At FNs menneskerettighetsråd har opparbeidet seg et særdeles dårlig rykte, synes det å herske liten tvil om, og kan nok være riktig å betegne det som det mest dysfunksjonelle og selvmotsigende av alle FN organer. Derfor er det en gåte at noen vil sette sin troverdighet på å forsvare dette rådet. Snoen har utvilsomt et poeng når han henviser til den ”makt” rådets medlemmer er tildelt, og dette er jo en makt som kan benyttes på ulike måter:

Menneskerettighetsrådet er monomant opptatt av å kritisere Israel. Like viktig er det å hindre at ingen andre land som faktisk bryter menneskerettighetene på det groveste kritiseres. I den senere tid har dette hovedfokuset fått konkurranse av forsøket på å drive gjennom et globalt forbud mot å kritisere islam, og påvirke alle land til å innføre lover mot dette.

Måten dette rådet velges på sier mye om hvordan det fungerer. Hver verdensdel har en kvote, men det er ikke slik at hver verdensdel velger seg imellom. Nei, alle velges av FNs generalforsamling i plenum. Veldig demokratisk – på overflaten. I Europa stilles det opp flere kandidater enn plasser, slik at det foregår reelle avstemninger. De andre regionene gjør opp dette på kammerset først, slik at Generalforsamlingen bare driver sandpåstrøing. Slik var det både i 2007 og 2008.

Dermed har verdens frie og demokratiske land ingen innflytelse på hvilke land som representerer regioner med stort innslag av hel- og halvdiktaturer, særlig Afrika. Derimot må Norge drive lobbyvirksomhet for å få stemmer fra Libya, Iran og Sudan.

Dette skaper en spesiell dynamikk, der diktaturstater kan bryte menneskerettighetene men likevel blir valgt, så lenge de inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kolleger. Europeiske nasjoner bør derimot gå stillest mulig i dørene og uttrykke mest mulig forståelse for u-landenes krav dersom de har tenkt å bli valgt – og gjenvalgt.

Det er nettopp dette Norge gjør. Morten Fyhn kritiserte i Aftenposten på onsdag statssekretær Raymond Johansen for å være «så redd for å fornærme verstinger at det grenser til det pinlige». Johansen var i Geneve og leverte en temmelig tannløs tale til Menneskerettighetsrådet, åpenbart som en del av Norges valgkamp.

Deretter påpeker Snoen noen kjennemerker i landskapet:

Dette føyer seg inn i et mønster. Vi bør ikke glemme at Hijab-Knut la frem et forslag om kriminalisering av «hatefulle» former for religionskritikk som langt på vei imøtekommer kravet fra den muslimsk-dominerte u-landsblokken.

Under karikaturstriden gjorde Gahr Støre sitt beste for å unnskylde at noen i Norge var så ubetenksomme å bruke sin ytringsfrihet på måter som kunne fornærme de landene som han nå vil ha stemmene til. Ekstremister på begge side må ta skylden for volden dette utløste, sa Støre til CNN.

Da danske imamer dro på turné i arabiske land med falske bilder for å piske opp stemningen sa Støre på Dagsrevyen at «det må man ta ansvar for på begge sider». Rasismekonferansen Durban II i april, der Libya leder planleggingskomiteen, har som hovedfokus å følge opp de samme temaene som Menneskerettighetsrådet er opptatt av. Intet positivt kan komme ut av norsk deltakelse der – rent bortsett fra en taburett i Menneskerettighetsrådet, altså.

Snoen er ikke i tvil om at Norge bør holde seg unna Durban II – og enda sterkere: trekke sitt kandidatur til FNs ”menneskerettighetsråd”:

Dagfinn Høybråten mener Norge bør følge USA, Canada, Italia og trolig flere vestlige land og trekke seg fra hele konferansen. Torbjørn Røe Isaksen har forlengst gått langt i samme retning, og også Thorbjørn Jagland har koblet Durban II til den norske blasfemidebatten.

Inntil et solid flertall av FNs medlemsland respekterer grunnleggende menneskerettigheter, kan ikke slikt arbeidet drives effektivt innen FN. Jeg slutter meg derfor til Minervas samfunnsredaktør som oppfordrer andre land til ikke å støtte Norges kandidatur. Utenriksministerens «dialog» leder nok til stemmer fra diktaturene, og Jonas Gahr Støre kan sikkert se frem til en fremtredende stilling i FN-systemet med tiden. Hvorfor ikke som leder for FNs Menneskerettighetsråd?

God tur.

La meg legge til: For NATOs generalsekretærpost er vel allerede kjørt….? Den tilfaller vel den danske statsministeren, om vi skal dra en slutning av nabolandets utvikling.