Rita Karlsen, HRS
Det er ikke mange som synes å være så sterke motstandere av Human Rights Service (HRS) som Abid Q. Raja. I årevis har han gått i strupen på stort sett samtlige av de forslag som vi har fremmet, for så etter noen år fremme og stå for de samme forslag som han har argumentert så sterkt imot. Rajas sterke angrep på HRS generelt og Hege Storhaug spesielt kan ikke tolkes som annet enn at han mener vi har en for sterk plass på den politiske scene – eller at vi skygger for han. Raja har da derfor bidratt med sitt for å få oss fjernet, og gang på gang tatt til orde for at våre offentlige økonomiske bevilgninger burde tas fra oss. Og hvem som heller skulle få dem? Jo, han selv selvsagt.
Da HRS sto i stormen mot usaklige og uhyrlige påstander fra Amal Aden twitret en lykkelige Raja (min utheving):
Amal skrev boken ”Se oss”, æ svarte (forkortet lenke til hans kommentar i Aftenposten). Hun skriver igjen (forkortet lenke til et innlegg av Aden i Dagbladet) – Kan hun velte HRS?
En av de få politikerne som gikk ut mot HRS, dertil uten noen gang å ha snakket med oss, var ingen ringere enn den gang Rajas partisjef, Lars Sponheim. Uten skrupler sa Sponheim følgende til Dagbladet: – Var det opp til meg, ville de ikke fått støtte.
Man trenger vel ikke ha overvettig mye fantasi for å anta hvor Sponheim hentet sin ”kunnskap” om HRS fra. Og Raja twitret lykkelig:
Stolt over å ha Sponheim som partisjef (med forkortet lenke til Dagbladets artikkel over).
De vanvittige angrepene førte til at politikerne ba om en granskning av HRS. Lykkelige, og naive, trodde vi at en redelig granskning ville bli iverksatt. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i oppdrag å utføre granskningen. Men det var bare et spill for galleriet. Når det viste seg at ”granskningen” ikke kunne avdekke noen av påstandene om HRS, tvert imot: vi kunne motbevise dem, het det plutselig at det ikke var noen granskning – det var en ”gjennomgang” (som kjent er granskninger underlagt en rekke formelle krav). HRS mottok i denne tiden en rapport fra IMDi om HRS, som viste seg å være et oppgulp av en rekke påstander om HRS fra vi startet opp i 2000. Men noen gledet seg over hva vi gikk gjennom, og Raja visste å utnytte situasjonen: Han startet opp sin egen politiske tenketank; Minotenk – og twitret med håp i hvert ord (25.februar 2010):
”Vi” i denne sammenheng henspeiler seg på hans nystartede Minotenk (registrert i Brønnøysundregisteret januar 2010). Minotenk søkte om økonomiske midler hos IMDi (på samme post som HRS mottar midler fra) – og fikk det – til tross for at det heter i kriteriene for tildeling at en organisasjon må ha eksistert i minst to år før den i det hele tatt kan tas til vurdering for økonomisk støtte. En organisasjon som LIM fikk derimot beskjed om at de ikke trengte å søke, nettopp i begrunnelsen foran.
Men mediayndlingen Raja vet å ri seg selv. På twitter fortsatte han å innynde seg og Minotenk. Han skrev til Shabana Rehman:
@shabanerehman: hehehe; staten gir HRS millioner i statsstøtte for integrering; gidder du skrive noe kjapt: (med forkortet lenke til artikkel om Minotenk i VG, jf. over)
Og siden Abid Raja har klippekort i Aftenposten, og fikk støtte av kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås, for sitt dialogmøte om jødehat, twitret han:
@KnutOlavAmas Kan gjerne sette jødehat på dagsorden igjen; hjelper om Minotenk for integreringsstørre isdetefor HRS!
Så kan en spørre seg: Hva er det som rir Raja – hatet mot HRS/Hege Storhaug eller faktisk et genuint ønske om å gjøre noe i forhold til innvandring og integrering?
Spørsmålet står åpent, men en ting er sikkert: Raja må gjerne snu kappa etter vinden, men det er mildt sagt tragisk at han angripende og egoistiske stil ikke tas alvorlig av offentligheten.
Når Raja i dag hevder at hans snuoperasjon handler om den ”kloke Støre” som vil forby søskenbarnekteskap generelt, i motsetning til andre som ville forby det spesifikt for innvandrere, er dette nok en usannhet fra Raja. Et eventuelt forbud mot søskenbarnekteskap har aldri vært foreslått for særskilte grupper, tvert om.
Men Raja har kanskje (hatt) sine personlige årsaker til å gå imot et søskenbarnforbud hva gjelder ekteskap. Ifølge hans bok, med den selvforklarende tittelen ”Talsmann”, skulle Raja selv tvangsgiftes med en kusine, mens hans tre søsken er giftet bort til søskenbarn i Pakistan. Og da TV2 intervjuet Raja i landsbyen til foreldrene under Rahilasaken (der han som advokat forsvarte faren), sto han på taket til familiens palass og pekte på nabohuset, der fetteren hans bor som er gift med søstera. Ja, det er uten tvil mange ”interesser” som skal ivaretas.
HRS har en rekke ganger tatt til motmæle mot de bakstreverske argumentene som ulike selvoppnevnte ”talspersoner” har gitt uttrykk for:
Ethvert barn født med sykdom har selvsagt rett på all hjelp det og foreldrene kan få. Det handler om vårt samfunns fundament; likeverd og humanisme. Men, og det er et stort men, det påhviler det norskpakistanske miljøet generelt, og deres (selv-) oppnevnte talspersoner spesielt, et enormt ansvar for den tragiske situasjonen. I alle debattene som har gått i årenes løp om inngifte, har endog norskpakistanske leger stått hardnakket på ”kravet om frihet til å gifte seg med den man vil”. Debatten har vært falsk, den har vært meningsløs, den har aldri fra pakistansk lederhold vært i nærheten av empati med ofrene for den umenneskelige og bakstreverske mentaliteten som ligger til grunn for den motbydelige tradisjonen som inngifte er, der unge tvinges til ektesengen med nær slekt.
I Storbritannia er 30 prosent av barna som fødes med misdannelser britiskpakistanske, mens samme gruppe utgjør tre prosent av samtlige fødsler årlig. Hva er tallet for Norge? Vil ikke Helseministeren har klarhet i situasjonen? Skal ikke Helse-Norge planlegge ressursene for fremtiden?
Vi burde få en ærlig konsekvensanalyse av innvandringen fra Pakistan i stort: hva har det kostet hvis vi ser på inngifte og misdannelser, resursbruk i politi og rettsvesenet, i skolen (mangel på norskkunnskap), tolketjeneste, belastning på trygdevesenet, med mer. Min hypotese er at tallenes tale er så ubehagelig at en gang ikke Siv Jensen vil kreve sannheten på bordet. Men: burde det ikke være naturlig å resonnere høyt slik: hvis alle folkegrupper i Norge fulgte i norskpakistanernes fotspor (jo, da unntak finnes – selvsagt), hva ville skjedd om la oss si 20 – 30 år? Norge hadde kollapset som velferdsstat og vi hadde fått et forlenget stammepreget Punjab lengst nord i Europa.
Ordene til Kristin Halvorsen under valgkampen til SV i nettopp Punjab i 2005 hører definitivt med i denne kommentaren: ”Takk for all den blod, svette og tårer dere har brukt for å bygge opp Norge.”
Det mest makabre er altså den politiske feigheten. Ikke minst på bekostning av et verdig liv som et friskt og sunt barn med et langt og rikt livsløp foran seg.
Her legen Wasim Zahids utspill om at et forbud mot inngifte ”er vannvittig” .
Her kan det jo legges til at legen Wasim Zahid i dag sitter i styret i Rajas Minotenk. Men lite tyder på at han har skiftet mening, i alle fall gjentok han sin motstand mot et forbud nylig, så da er det kanskje heller Raja som fortsetter med sine solospill. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Det kan ikke være enkelt for noen, og slett ikke Venstre, å ha en slik løs kanon på dekk. Men spørsmålet er vel om Raja, ikke minst med sin fascinasjon for Jonas Gahr Støre, er på vei til Arbeiderpartiet. Der håper han sikkert å få mer makt.
Verden vil bedras – og man kan lure mange lenge, men ikke alle hele tiden.