Skilsmisse

Muslimske kvinner og skilsmisse

Allerede i 2003 løftet HRS frem problematikken med at kvinner kan juridisk bli løst fra ekteskapet, men fortsatt betraktes som gift, fordi islam ikke tillater at kvinner kan skille seg hvis mannen nekter. Da vi la frem denne problematikken for daværende Bondevik II–regjering, var vår kontaktperson i daværende kommunal- og regionaldepartementet Eli Ferrari de Carli. Den gang ble det sagt at ”de kjente til problemet, men ikke hadde funnet nøkkelen”. Siden har den samme de Carli gått til forskningsinstituttet ISF som gjesteforsker – og grepet fatt i HRS’ problemstilling og innfallsvinkel. Men de Carli har dessverre ikke funnet nøkkelen, rett og slett fordi hun står ved feil nøkkelhull.

Rita Karlsen, HRS

Da HRS i 2003 kom med boken ”Feminin integrering” var ett av kapitlene viet problematikken med religiøs skilsmisse. Med utgangspunktet i kampen til en norskpakistansk kvinne for å bli fri fra den pakistanske ekteskapskontrakten, synliggjorde vi alle de problemer som kan oppstå. Kvinnen, som var tvangsgiftet i ung alder, og dertil forsøkt drept av ektemannen, var skilt etter norsk lov. Men mannen nektet henne skilsmisse, og dermed sto hun oppført som gift i Pakistan, og ble ansett som gift i det pakistanske miljøet i Norge.

HRS tok til ordet for at en effektiv løsning på problemet er å knytte skilsmisseretten, som er nedfelt i norsk lov, til ekteskapskontrakten – når denne benyttes som innvandringsgrunnlag til Norge. Med andre ord skal et dokument, i dette tilfelle en ekteskapskontrakt, korrespondere med norsk lov når den samme kontrakten benyttes som et dokument som gir rett til opphold i Norge og til norsk statsborgerskap, altså som et rettslig dokument for familiegjenforening gjennom ekteskap.

Men om løsningen er aldri så effektiv, så er den tydeligvis ikke like lett å forstå for alle. Det ble raskt ropt opp om at menneskerettigheter kunne bli brutt, og at en slik løsning var til hinder for religionsfriheten. Det het blant annet at Norge ikke kunne endre andre lands ekteskapskontrakter, at kvinner ikke ville få komme til Norge fordi de ville bli tildelt skilsmisserett (noe mannen ikke nødvendigvis ønsket) og at en slik rett kunne være brudd på religionsfriheten, blant annet fordi i noen land har ikke ekteparet lov å skille seg.

Ja, og så?, kunne en spørre. Overnevnte problemer korresponderer ikke med løsningsforslaget. I Norge har alle rett til å løse opp ekteskapet, uansett grunn, ja til og med uten grunn. Rettigheten er nedfelt på samme måte som at alle har rett til å frivillig gå inn i ekteskap, og frivillig ut av det. Om bare en av partene i ekteskapet vil oppløse ekteskapet, mann eller kvinne, så kan ikke den andre nekte. Og for å si det slik: uavhengig av hvilken religion de måtte tilhøre. Dette er rettigheter nedfelt i norsk lov som omfatter alle på norsk jord.

Eller som burde det.

Når det likevel ikke er slik i praksis, skyldes det at kulturrelativistiske politikere, byråkrater og forskere ikke klarer å skille snørr og barter. Og når heller ikke journalister klarer å oppfatte problemstillingen, da blir det store oppslag om at Norge legger opp til brudd på menneskerettigheter, fratar folk religionsfriheten og generelt legger opp til en innvandrerfiendtlig politikk. Sannheten er stikk motsatt, hvis en klarer å behandle alle mennesker på samme måte. Det klarer dessverre ikke byråkraten og gjesteforskeren Eli Ferrari de Carli.

De Carli har sett seg blind på religionsfriheten. Den kan komme i konflikt med kvinners rettigheter, noe som kommer tydelig fram når det gjelder skilsmisse, skriver de Carli i en kronikk på forskning.no

Hun skriver videre:

Innvandring fra muslimske områder har medført debatter om såkalte ”haltende ekteskap” eller ”ufullendt skilsmisse”. Utrykkene referer til en situasjon hvor et par er sivilrettslig skilt, men likevel anses som bundet til hverandre fordi det ikke er utført noen religiøs oppløsning av ekteskapet. I særlig grad aktualiseres problemstillingen når det er kvinnen som tar initiativ til skilsmisse, mens mannen motsetter seg denne. For svært mange er det følelsesmessig problematisk ikke å få en religiøs aksept for at ekteskapet er oppløst, men særlig vanskelig blir det ved spørsmål om anerkjennelse av en norsk skilsmisse i opprinnelseslandet, og kvinnens mulighet for gjengifte.

Begrepene ”haltende ekteskap” eller ”ufullendt skilsmisse” er i beste fall en avsporing av debatten. Diskusjonen har gått på hvorvidt muslimske kvinner skal få samme rettighet som andre kvinner i dette landet, nemlig rett til å skille seg, hvis de ønsker. Spørsmålet er hvordan denne retten kan tilføres disse kvinnene, uten at det er i konflikt med islam. De Carli og hennes likesinnede kan skrive rapporter opp og ned om dette problemet, men det lar seg neppe løse innenfor valgte forskningsmessige kontekst. Det er og blir et teologisk anliggende. Enten anerkjenner islam at kvinner tildeles skilsmisserett, og eventuelt under hvilke betingelser, eller så gjøres det ikke. Uavhengig av hva de Carli måtte mene, synse og tro. Men de Carli tar utgangspunkt i religiøs skilsmisse som ”en nyskapning”:

Religiøs skilsmisse – en nyskapning

Enkelte muslimske jurister hevder at religiøs skilsmisse er en nyskapning utviklet av muslimske ledere i den europeiske diasporaen i en søken etter makt og kontroll. Det er en misforståelse å tro at man må ha en religiøs oppløsing av ekteskapet, sier eksperter.

Det er imidlertid ofte avstand mellom hva normativ islam sier og hva praksisfeltet viser – terrenget stemmer som kjent ikke alltid med kartet. Ekteskapet i islam er ikke et religiøst sakrament, det er basert på en sivil kontrakt. Religionen tillater at ekteskap oppløses, men hvis mannen motsetter seg skilsmissen, er veien ofte lang og tung for kvinnen.

I islam oppfattes kvinner og menn som skapt likeverdige, men forskjellige. De har samme mulighet for frelse, men kvinner og menn har ulike rettslige posisjoner, noe som får konsekvenser for deres plikter i ekteskapet, i familien og i forhold til ritualene.

Følgelig vil også situasjonen ved skilsmisse være ulik for kvinner og menn. For å bøte på problemet med ”haltende ekteskap” tok noen stortingsrepresentanter i 2003 initiativ til lovendringer. Gjennom å tvinge mannen til å delegere skilsmisserett til hustruen i ekteskapskontrakten, var tanken at muslimske kvinner kunne bli skilt i henhold til islamsk lov ved en enkel prosedyre.

Ikke nok med at de Carli legger seg flat for at kvinner, i en religiøs kontekst, ikke skal ha de samme rettigheter som andre i forhold til norsk lov (”Følgelig vil også situasjonen ved skilsmisse være ulik for kvinner og menn”), men ”forskeren” de Carli tar også feil hva gjelder den politiske løsningen. Dessuten fremlegger hun saken tendensiøst. Disse ”noen stortingsrepresentanter” utgjorde et bredt politisk flertall, fra FrP til SV, i kommunalkomiteen på Stortinget. Det vil si den komiteen på Stortinget som behandler saker som gjelder innvandring og integrering. Disse ”noen” var slik sett et oppsiktsvekkende flertall, ikke minst relatert til at de samme politikerne – på tvers av partigrenser – prøvde å få til en løsning på problemet. Altså langt mer offensivt enn byråkratene, som hevdet å kjenne til problemet, men ”ikke å ha funnet nøkkelen”.

Samtidig hevder de Carli at de foreslåtte regelendringene ”utfordret sentrale prinsipper nedfelt i konvensjoner og internasjonalt rammeverk Norge er forpliktet av.” Vel, dette er en sannhet med modifikasjoner. Flere, og da de i samme kategori som de Carli, hevdet at det kunne stride mot konvensjoner. Det er også her en av de Carlis kortslutninger kommer klarest frem: Hun ser ikke at dette ikke bare handler om likestilling, men om at alle skal behandles likt etter norsk lov. De Carli skriver:

Idealer om likestilling buttet i retten til religionsfrihet og diskrimineringsforbudene ble også ettertrykkelig utfordret.

Dersom mannen likevel ikke delegerte rett til skilsmisse ved enkel prosedyre til hustruen, ville konsekvensene dessuten bli at kvinnene ikke fikk bli forent med sine menn i Norge. Gode intensjoner kan i blant bli det bestes fiende. Det som var ment å være en hjelp kunne i praksis bli det stikk motsatte. Norsk juss var altså ikke problemenes løsen.

OK, de Carli, hva gjør vi i forhold til de land som har en ekteskapsalder på eksempelvis 11 år for jenter? I Norge er ekteskapsalderen 18 år, og vi forholder oss altså til norsk lov ved søknad om familiegjenforening ved ekteskap. Hvorfor skal dette være annerledes når det gjelder skilsmisseretten, slik den er nedfelt i norsk lov? Jeg skulle gjerne hørt de Carli forsvare den herboende 28-åringen som ikke fikk hente sin 11-årige hustru til Norge – og at det var synd på henne som ikke fikk komme til Norge – fordi hun kunne skille seg…

Men de Carli står ikke ved dette nøkkelhullet. Hun tror at en lovendring relatert til skilsmisserett knyttet til en ekteskapskontrakt (som benyttes som innvandringsgrunnlag til Norge) medfører at Norge skal endre andre lands lover og regler. Men det er ikke slik, det er tvert om slik at Norge skal følge sine egne vedtatte lover og regler – og at det skal gjelde for alle. De Carli hevder derimot, igjen i forvirring knyttet til likestilling og religion:

Som en følge av transnasjonalitet og kompleksiteten i det pluralistiske juridiske landskapet, viste det seg at politikernes mulighet til å regulere bort de aktuelle problemene var svært begrenset. Norge kan ikke ta juridiske initiativ som berører andre lands internasjonale privatrett.

Ekteskap og skilsmisse er områder der de store religionene praktiserer ulike regler for kvinner og menn – det gjelder katolisismen, det gjelder ortodoks jødedom og det gjelder islam. Noen vil mene at dette strider mot grunnleggende prinsipper om kvinners og menns like rettigheter.

Likestillingsloven kommer likevel ikke til anvendelse i spørsmål som berører indre forhold i trossamfunn. Det har vært hevdet at religionsfriheten representerer det fremste uttrykk for likestilling mellom grupper i et flerkulturelt samfunn.

Så kommer de Carli til det jeg oppfatter som rosinen i pølsa:

Samtidig setter forholdet mellom religionsfrihet og kvinners rettigheter dyrebare prinsipper på harde prøver. Man kan spørre om hvorvidt det er legitimt for et samfunn å tvinge liberale verdier på illiberale grupper. Kanskje man heller skulle spørre om det er legitimt å la det være? En overordnet politisk målsetning er å skape et mangfoldig og tolerant Norge. (min utheving).

De Carlis tankegang fortjener egentlig bare to spørsmål: Skal noen grupper i Norge lide urett og ikke få ta del i de goder hun og de fleste av oss nyter godt av, fordi de ”tilhører” en gruppe (et miljø) som flertallet ikke oppfatter som liberale? Er det ”å skape” et ”mangfoldig og tolerant Norge”?

Det riktige ordet på dette er vel heller rasisme.

Problemet til de Carli og hennes likesinnede er at de tenker mer på kjønn og likestilling – og på Gud – enn de tenker verdslig kontrakt. En kontrakt kan ha flere misjoner, og benyttes til ulike formål. En kontrakt som gir rett til opphold i Norge, og på sikt til statsborgerskap, bør ikke stride mot norsk lov.

Og det bør politikerne i dette landet lovregulere. Så kan islam holde på med sitt – i ”religionsfrihetens navn”.