Rita Karlsen, HRS
HRS har i notatet Hvem er Norge innbyggere i fremtiden? satt søkelyset på SSBs omdefinering av betegnelser knyttet til innvandrere, da det etter vår oppfatning ikke er noen grunn til det. SSBs omdefinering handler om at de ønsker å føre et ”inkluderende språk”, med andre ord en ren politisk beslutning. Det hadde kanskje vært bedre om SSB brukte betegnelser som var helt nøytrale, en ren kategorisering som a, b, c, så slapp de å oppleve seg som et offer for sin egen språkbruk. Men det ville da straks bli vanskeligere for det samme SSB å formidle sine analyser, og det er da også det vår kritikk retter seg mot: SSBs analyser er forskningsresultater på lik linje med alle andre forskningsresultater, og både kan og bør utsettes for kritiske vurderinger. Men SSB vil slett ikke finne seg i å bli kritisert. Da gjemmer de seg bak ”statistikkrollen”, og nyter SSBs anseelse som ”bevis” for deres korrekthet.
Helge Brunborg i SSB er den som har fått ansvaret for å svare på SSBs kritikk. Neppe et tilfeldig valg, all den tid det er ”Mr. Demografi”, Lars Østby, som i de fleste tilfeller har gått lengre enn langt i sine analyser av innvandring og integrering i Norge. Ett internettsøk på Østby gir et greit bevis på det.
I Dagsavisen (20/11) avviser Brunborg HRS’ kritikk, og hevder at SSBs innvandrerprognoser er basert på faglige vurderinger – ikke politikk. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at SSB er faglig – om noen skulle tvilt på det – men i hvilken grad det ikke spiller inn noen politikk, det er vel heller høyst tvilsomt. Det gjelder både i valg av begreper, omdefineringer av begreper, analyser og hvilken statistikk som faktisk produseres (og ikke publiseres). HRS har i dag et svar til SSB, men da det er en forkortet versjon som er publisert, velger vi her å publisere den fullstendige versjonen:
HRS registrerer at SSB avviser vår kritikk som ”feilaktige beskyldninger” (20/11). Da utfordrer vi SSB til å oppklare følgende:
SSB har fjernet betegnelser som førstegenerasjon- og andregenerasjonsinnvandrer, fordi ”et inkluderende samfunn krever et inkluderende språk”. Og som SSB selv presiserer: SSB lager ikke bare tall og statistikk, men også begreper og definisjoner – og der ligger det mye makt. Vi legger til: også politisk makt. Heretter vil omtale av ”innvandrerbefolkningen” bare gjelde førstegenerasjon, i motsetning til at den tidligere også omhandlet andregenerasjon, i tillegg til at SSB vil produsere mindre statistikk om andregenerasjon. Hvorfor tror SSB det er mindre behov for slik statistikk og vil ikke en slik redefinering av betegnelser kunne skape misforståelser?
SSB benekter vår påstand om ”raushet” i forhold til befolkningen generelt enn innvandrerbefolkningen. SSB legger til grunn klart lavere fødselsrater for innvandrerbefolkningen enn den faktiske observerte fødselsraten, og mener at fødselsraten vil falle gjennom hele fremskrivingsperioden på 52 år. Samtidig med dette velger SSB å se bort fra den klare tendensen som har vedvart de siste årene, nemlig en sterk økning av innvandrere. Dette gir etter HRS’ erfaring både flere familiegjenforeninger og flere fødsler, men det tror ikke SSB?
SSB mener at Norge vil nå en topp på innvandringen allerede om to år og deretter vil den falle jevnt og trutt. De viser til lavere etterspørsel etter arbeidskraft, og antar at arbeidsinnvandrere vil forlate. Med i dette regnestykket er ikke erfaringen med at arbeidsinnvandrere velger å bli, noe som antakelig kan knyttes direkte til Norges rause velferdsordninger. SSB hensyntar heller ikke at EU stadig utvides østover. Hvorfor tror SSB at Norge skal bli mindre attraktiv i fremtiden?
SSB maner opp mantraet om ”hvor lenge en innvandrer skal være innvandrer”. Statistisk sett burde dette være uinteressant, hvis de ikke vil være en politisk aktør. For hvis andregenerasjon, eller tredje- og fjerdegenerasjon, har likhetstrekk med førstegenerasjon, vil det være aktuelt å følge dem statistisk. Det vil eksempelvis ha betydning for politikkutformingen om barn kan det norske språket ved skolestart. Når en mann født i Norge av tyrkiske foreldre henter kone i Tyrkia, kan barnet i praksis bli mer tyrkisk enn norsk. Det er også interessant i hvilket land barn kan ha store deler av sin oppvekst. I SSB er det ikke rom for dette, og dermed fratas politikerne et nyansert og balansert faktagrunnlag. For øvrig er det meningsløst av SSB å vise til at tredjegenerasjon ikke er med fordi det er så ”få av dem”. Vil det være få om 20, 30 eller 52 år?
Hva gjelder ”gode prognoser” bør SSB ikke prate for høyt. HRS har brukt akkurat samme framskrivningsmodell for Oslo som SSB har gjort for hele landet, altså er både fødsler og døde implisitt i modellen. Vi antar i denne sammenhengen at folk i Oslo ikke blir eldre enn resten av landet. I tillegg har vi forutsatt at det ikke er flytting mellom fylker (vi minner i denne sammenheng om at Oslo har høy tilflytting). Vi utfordrer SSB til å lage en prognose over Oslo selv etter sin egen ”landsmodell”, så kan vi jo se om resultatet blir annerledes?
I tillegg vil vi be om en annen klargjøring: I SSBs framskrivning av den totale norske befolkningen, forventer SSB at den samlede befolkningen vil utgjøre 8,5 millioner personer i 2060. Dette må nødvendigvis både inkludere de med norsk bakgrunn og innvandrerbakgrunn. Samtidig utgjør befolkningen med norsk bakgrunn i underkant av 4,3 millioner i 2007. I høyalternativet legger SSB til grunn at disse skal ha en fødselsrate på 2,05. Siden dette er under reproduksjonsraten som i følge SSB er på 2,06 – 2,07, må det bety at den norske del av befolkningen utvikler seg med omtrent konstant i størrelse frem mot 2060. Altså 4,3 millioner med norsk bakgrunn av en befolkning på 8,5 millioner; hvem er da de resterende 4,2 millionene? Det burde vel kommet frem i en ”god prognose”?
Det kan jo være at vi får svar på dette spørsmålet, noe jeg har mine tvil om. Men all den tid vi nå er blitt gjort kjent med at SSB er i gang med regionale prognoser, så får vi bare vente og se ”hvor gode” disse fremstår.
At SSB ikke ønsker å vise seg mottakelig for noen form for kritikk, betyr ikke at vi ikke tror at interne prosesser tilsier noe annet. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at SSB fortsatt vil gjøre sin plikt for å ”få rett” om fremtiden, men det hadde nok vært en fordel om de ikke fremstår så arrogant i offentligheten.
At andre ynder å tro at all debatt om innvandring kan sidestilles med ”brunt grums”, viser hvilket lavmål en slik debatt kan havne på. I så måte kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet av Rune Berglund Steen sin kommentar i Dagsavisen (25/11). Han jobber i noe som heter ”Grenseland”, hvilket hans innlegg også tyder på. Her får vi høre om at han har bodd sammen med en ghanesisk innvandrer, avvist en liberisk homsevenn, blitt avvist av en vietnamesisk flyktning på vinbar, og om kondomer som kunne sprukket under sex med sin tidligere venninne og gitt han barn. Disse historiene skal visstnok representere ”skjebner” i en ”skremselsstatistikk”. Hvis Steen tolker statistikken som skremmende, sier det mer om han enn om oss. Vi har tvert om hevdet at det ikke trenger å være noe problematisk med en endret befolkningssammensetting i det hele tatt. Men vi har stilt spørsmål ved om det er en ønsket og villet utvikling, og påpekt at politiske beslutninger krever nyansert og godt faktagrunnlag.
Derfor er det helt andre ”skjebner” enn de Steen boltrer seg med som er de sentrale. De mest sentrale er de barna som fødes i ekteskap, eller av ”enslige mødre” (på papiret), og som blir oppdratt til ikke å bli en del av Norge. Barn som kanskje dumpes i årevis i utlandet, og som kanskje ikke får komme tilbake før de nærmer seg voksen alder og kan tjene som et visum til Norge. Barn som blir giftet bort som barn. Barn som får barn. Disse barna er viktig å fange opp også statistisk, nettopp fordi det kan si noe om problemer og behov vi står ovenfor. For oss er det uvesentlig om man er gul, brun eller Steen, det vesentlige er at alle i dette landet gis de samme rettigheter og muligheter. Og nei det handler ikke om genetikk, det handler om statistikk. Alltids like ord, men så vanskelig kan det da ikke være?
Samme dag som Steen har også Unni Jakobsen et innlegg i Dagsavisen. Som logoped og forfatter av boken «Snakker ikke samme språk; når innvandrere blir pendlere» har nok Jakobsen et annet erfaringsgrunnlag enn både Steen og SSB. Hun mener Norge har et omfattende samfunnsproblem knyttet til integrering av ulike innvandrergrupper. Hun skriver bl.a:
Dagens offentlige innsats for integrering med betydelig økonomisk støtte fører til segregering og opprettholdelse av kultur og tradisjon som går på tvers av norske og vestlige normer, verdier og holdninger. I dagens Norge ser vi at det etableres parallelle samfunn basert på etnisk opprinnelse. Mange familier fortsetter å pendle til sitt opprinnelige hjemland både i tredje og fjerde generasjon. Altfor mange minoritetsbarn utvikler dobbel halvspråklighet og funksjonell analfabetisme, også i tredje generasjon.
Trolig har vi over 40% innvandrere i Oslo i dag dersom man også regner med tredje generasjon. Minoritetsfamiliene har høy reproduksjon, og barna vil i sin tur hente ektefeller fra det opprinnelige hjemlandet. «Minoritetsbefolkningen» vil trolig vokse atskillig raskere enn det som forsiktig blir anslått av HSR. Da vil vi ikke være forberedt på store omveltninger i det norske samfunnet. Ønsker vi en slik utvikling?
Dette burde interessere de fleste nasjonale politikere, i den grad de er interessert i å gjøre den jobben de er valgt til: å styre Norge. Jakobsen mener, som oss, at SSB må ta ansvar for å beskrive realitetene med utgangspunkt i sine analyser – og i sitt utvalg av statistikk – og da nytter det ikke å vise ensidig til tallene når analysene går langt utover det tallene forteller noe om. Hvor ofte hører vi ikke fra SSB at integreringen går godt og at den går seg til over tid, men hvis avstanden mellom empiri og teori blir altfor lang, da skal det ikke mye til for at frustrasjonen slår ut i full blomst. Så får heller HRS bare forholde seg til de aller merkeligste tolkninger, og innse at antallet innvandrere og type innvandrere som kommer til Norge enda ikke er moden for seriøs debatt. Noen, og som regel de mest høylytte, roper fra sine skyttergraver, men det kan være at deres ”humanitet” møter en blåmandag som de ikke hadde forestilt seg.