Religiøse og politiske symboler

Tilslørt erfaring

VGs politiske redaktør Elisabeth Skarsbø Moen har tatt en Hege Storhaug. Skarsbø Moen har hatt en ansiktsløs dag i Oslo, bare for å høste de samme erfaringer som Storhaug gjorde i 2007: Å være tilslørt i niqab eller burka er ikke bare provoserende for mange, men det er en ensom og ubehagelig opplevelse. En reduseres til en kvinne som stenger seg selv ut av samfunnet og etter kort tid kommer den snikende - angsten.

Rita Karlsen, HRS

Da Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS, i 2007 publiserte boken ”Tilslørt. Avslørt” – dertil med undertittelen ”et oppgjør med norsk naivisme”

– var hennes hovedbudskap at vi ikke kan forholde oss likegyldig til tildekking av kvinner. Storhaug fastslo at jo vanligere tildekking av jenter og kvinner er, jo mer svekkes sentrale menneskerettigheter. Hun hevdet at sløret er frihetsberøvelse, der tildekkingen resulterer i annenrangs borgere og skaper kjønnsapartheid.

For å kjenne på kroppen hvordan det er å være en ansiktsløs i det offentlige rom, tok Storhaug en dag på byen i Oslo iført en pakistansk burka. (Dette kapitlet i boken kan du i sin helhet lese under denne saken). Det var den 16.mai 2007, og da hadde ingen av oss hørt om Aisha Shezadi Kausar og neppe noen av oss hadde fantasi til å tenke at i 2012 skulle forfatterforeningen !les og Norsk faglitterære forfatter og oversetterforening (NFF) sponse en niqabkledd Aisha på skoleturné for at hun skulle fortelle om sitt ”frihetsprosjekt i niqab”.

Heldigvis har Aisha Shezadi Kausars skoleturné vekket oppmerksomhet. Og igjen var det Hege Storhaug som var den mest våkne. For det var rett før jul at Dagsrevyen (NRK) kunne fortelle om en imøtekommende ledelse ved Langhaugen videregående skole (Bergen) som hadde åpnet dørene for Kausar, da hun har skrevet et innlegg i boken ”Utilslørt. Muslimske råtekster”, hvor hun ”krever at verden skal se henne som et enestående individ – selv om vi altså ikke ser henne,” som Storhaug uttrykte det. Dagsrevyens reportasje sa derimot ingenting om hvem som sponset Aishas turné. Selv etter forespørsel til Dagsrevyens journalist, ble spørsmålet uløst. Da Storhaug fant ut hvem som satt på pengesekken, skrev hun en kritisk kommentar her på rights.no – hvilket utløste et motinnlegg i Dagbladet fra Wanda Voldner i Foreningen !les. Her slo Voldner fast at Storhaug ville nekte skoleungdommen å debattere slik tilsløring. I seg selv er jo det en interessant innfallsvinkel, ikke minst ut fra Storhaugs engasjement på feltet og altså en egen bok om temaet for fem år siden. Storhaug svarte således Voldner og Foreningen !les med å hevde at det er deres prinsippløshet som råder.

Siden har debatten gått i de fleste medier, og det er utvilsomt at tildekking av jenter og kvinner i det offentlige rom vekker stort engasjement. Reaksjonene fordeler seg hovedsakelig etter en akse: De som sier nei takk, dette vil vi ikke godta, og de som sier nei takk, men dette skal vi takle. Sistnevnte, som Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås, er de ”tolerante og snille”, noe han uttrykte i et innlegg i egen avis under tittelen ”Prinsipper, ikke følelser”. (Av kommentarene til artikkelen ser vi imidlertid at Åmås får mange kritiske kommentarer til sine ”prinsipper”). Men de som sier nei takk, dette vil vi ikke godta har sin stemme i Storhaug, som repliserte til Åmås at hun således lever godt med ”slem-stemplet”. Det samme gjorde BTs debattredaktør Hilde Sandvik, som hevdet at Foreningen !les ikke tar Kausar på alvor. Reagerte gjorde også Morten Skårdal, vinneren av nasjonal bokpris for ungdomslitteratur i 2010, som returnert prisen i protest mot at Foreningen !les promoterer ”antidemokratiske krefter”. Reagerte gjorde også Kjell Lars Berge, tidligere leder av NFF, som blant annet påpekte Aishas turné skaper et negativ bilde av muslimer generelt.

Men spørsmålet er vel hvem som representerer prinsippfasthet.

Det er akkurat den opphetede debatten rundt niqabkledde Aisha Shezadis skoleturné som har fått VGs politiske debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen til å gjøre samme øvelse som Storhaug i 2007: vandre gatelangs i Oslo fullstendig tildekt. Det er dog en liten forskjell på deres bekledning: Mens Storhaug gikk i en pakistansk burkavariant med valgfritt en, to eller tre slør foran ansiktet, har Skarsbø Moen tatt niqaben som har en stripe åpen for øynene, altså den samme som Aisha turnerer rundt i. Men Skarsbø Moen og Storhaug opplever akkurat det samme: Skjellsord, redsel og avventende blikk, hvor de begge ender opp med angst og kan knapt komme seg fort nok ut av den selvpålagte, oppsiktsvekkende provoserende og fullstendige upraktiske bekledningen.

Skarsbø Moen forteller om sine opplevelser:

Gjennom den lille glipen i niqaben min ser jeg blikk som utstråler frykt. Folk er sinte og sukker oppgitt, rister på hodet. Andre glor intenst. En av dem er den pakistanske politikeren Khalid Mahmood. På Karl Johans gate møter jeg en journalistkollega og venn. Han stirrer. Kjenner meg ikke igjen.

I Bogstadveien kommer en ung kvinne litt brått på meg. Hun holder på kåpen sin for å stenge den sure vinden ute og ser i bakken. Idet hun ser opp på meg, skriker hun av redsel.

Tegneren Hagen sier han selv føler et sterkt ubehag når han ser frykten jeg møter. Fotografen som følger meg sier: «Det er ubehagelig å være sammen med deg. Jeg vet at du er inni der, men likevel synes jeg dette er ekkelt. Skummelt. Du er ingen person lenger. Du snakker, men vi kommuniserer ikke».

Avsondret

Etter hvert som timene går, føler jeg meg mer og mer avsondret fra verden. Utestengt. Jeg har stengt meg selv ute. Vi liker å si at folk er så lite vennlige mot hverandre, vi stresser forbi hverandre på gaten. Gjør vi det? Niqaben har fratatt meg noe. Jeg kan ikke smile medfølende med moren som forhandler med barnet sitt om å gå bare ti meter til. Jeg er forhindret fra å gi et vennlig nikk til mannen som går til side for at jeg skal slippe å tråkke på issvullene. Nyansene i væremåten min er borte.

Jeg har blitt et eneste stort svart utropstegn. Med min tause tilstedeværelse skriker jeg: Se på meg! Frykt meg! Syns synd på meg!

Niqabaktivistene Aisha Shezadi og Leyla Hasic vil at vi skal høre et annet budskap. De ønsker å bli fullverdig integrert i niqab. De vil være en av oss.

( … )

Angst

Når hun reiser rundt på skolene er det for å misjonere, ikke for å gå i dialog. Likevel vil jeg forsvare Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Foreningen Les! støtte til hennes turne. Ungdommer kan lese om demokrati, menneskerettigheter, likestilling og islam, men det er når verdiene våre settes på praktisk prøve, at vi forstår hvem vi er.

Mange elever som møter Aisha vil kanskje for første gang virkelig kjenne at de demokratiske verdiene er en viktig del av deres identitet.

Etter et par timer i niqab kjenner jeg på en angst. Jeg klarer ikke mer. Jeg må ut av dette plagget. Jeg snubler og tråkker på drakten idet jeg skal på trikken. Jeg setter meg fast. Melkeskummet på kaffen klistrer seg til det svarte sløret jeg har foran ansiktet. Jeg må le igjen. På YouTube finner jeg klipp av niqabkledde kvinner som strever med å spise spaghetti, røyke og ikke minst svømme.

For tusenvis av kvinner er det å komme ut av niqaben en frihetskamp som koster menneskeliv. For et par unge kvinner i Norge er det få gå med niqab blitt en frihetskamp. Det er alvorlig. Men mest av alt er det komisk.

Som Aftenpostens Åmås har altså VGs Skarsbø Moen kommet til at hun støtter niqabturnén – uten å støtte budskapet. Likevel kommer Skarsbø Moen sin motstand mot tildekking tydeligere frem enn hos Åmås. Kanskje ikke underlig, da Skarsbø Moen sitter inne med en annen tilslørt erfaring enn Åmås. Jeg er derfor helt enig med Skarsbø Moen om at en ”frihetskamp” for retten til å ansiktstildekke seg i et samfunn er komisk, men enda mer komisk er det å utsette ungdommen for denne ”praktiske prøven”. Dertil er det flere barn i dagens barnehager og på skolefritidsordninger som utsettes for en slik ”praktisk prøve” uten noen mulighet til å kunne påvirke i det hele tatt.

Nei, denne ”praktisk prøven” burde heller vært foretatt for Stortingets representanter, gjerne med en enda mer ”praktisk variant”, der de kvinnelige stortingsrepresentantene hadde fått tildelt hvert sitt niqabutstyr og hvor Aishas ”frihetskamp” hadde blitt presentert for en kjønnssegregert forsamling, mennene foran og kvinnene bak.

Da hadde vi kanskje fått fart på et forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rom.

Niqabkledde kvinne, som verken er Elisabeth Skarsbø Moen eller Hege Storhaug, på tur på Karl Johan i Oslo – med barnehagebarn. (Foto: privat)

***

Utdrag fra Hege Storhaugs bok ”Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme” (Kagge forlag, 2007)

Tilslørt 1 På byen i burka

”Fy faen! Helvete! Et spøkelse! Åh, fy faen” (En aldrende norsk mann møter en kvinne i burka i Oslo)

Oslo 16.mai, 2007: Jeg har tatt frem min svarte burka. På gulvet ved siden av burkaen står et par svarte plastikksandaler uten hæl. Et par svarte skinnhansker ligger på kjøkkenbordet sammen med en svart skulderveske.

Burkaen kjøpte jeg i 1993 i Pakistan. Tilbehøret kjøpte jeg i billigbutikker i Oslo sentrum øst i går. Burkaen anskaffet jeg meg for å ha det moro med venner da jeg skulle tilbake til Norge. Jeg tok den på like før landing på Fornebu. Mitt møte med passkontrollen den gang ble noe spesielt. Blikket til passkontrolløren kunne ikke tolkes til annet enn total mistenksomhet. Jeg la derfor frem passet for ham, og sa med særdeles blid stemme: ”Hei, jeg skal bare ha det litt moro med noen venner”. Den gikk ikke. Beskjeden var klar: ”Fjern ansiktssløret.” Det gjorde jeg.

Vennene mine hadde bommet på ankomsttiden. På toalettet i ankomsthallen skiftet jeg klær. Siden har jeg aldri brukt burka.

Angsten eter sjelen

Uroen har naget både kropp og sjel de siste dagene. Jeg er rett og slett både nervøs og direkte redd. Nervøs fordi jeg antar at synet av en kvinne i burka i Oslos gater vil vekke betydelig oppmerksomhet. Jeg kommer til å bli studert, veid og vurdert, enten åpenlyst eller skjult. Jeg ser folks ansikt, folk ser ikke mitt ansikt. Jeg skal være deltaker i samfunnet, men har barrikadert meg bak slørets skjold. Kanskje noen vil bli redde, kanskje direkte sinte. Eller kanskje folk flest vil være likegyldige. Jeg vet ikke. Nettopp denne uvissheten gir meg følelsen av sårbarhet. Av nakenhet. Derfor er jeg nervøs. Jeg er også redd. Mest redd for at noen kan reagere med åpen aggresjon over å møte en kvinne i denne heldekkende svarte kledningen. At ukvemsord vil hagle. Min indre tilstand bedres ikke ved at jeg generelt kjenner et sterkt ubehag ved dette undertrykkelsesinstrumentet av et plagg, nær sagt en aversjon. Plagget vekker dessuten minner om brutale møter med kvinneliv i Pakistan, et land dominert av regelrett kjønnsfascisme. For meg er burka antitesen av hva jeg prissetter aller høyest; frihet.

Jeg har prøvd å være rasjonell: ”Skulle det verste skje, er det jo bare å fortelle hvorfor du går i burka i dag – at det handler om å oppleve hvordan dette plagget fungerer i møte med andre mennesker. At det bare er et eksperiment knyttet til et bokprosjekt. Det er jo ikke verre enn det.”

Trøsten har ikke hjulpet et fnugg. Jeg står på kjøkkenet i leiligheten min i et sentrumsnært boligfelt på østkanten. Klokken er snart ni om morgenen. I to timer har jeg prøvd å få kontroll over den indre uroen. Helt nytteløst. En venninne forstod min nokså hjelpeløse tilstand i går kveld, og tilbød seg å være anstand: ”Jeg kan følge deg på runden i byen og holde meg i bakgrunnen så jeg ikke ødelegger for opplegget ditt,” sa hun hjelpsomt, tydelig bekymret for min kaotiske sinnstilstand. ”Nei, det ville være feigt av meg. En kvinne i burka har ikke en skygge som følger henne for å yte bistand i en nødssituasjon eller for å gi henne trygghet på andre måter. Jeg må bare bite tennene sammen. Herregud, det er jo bare snakk om noen timer innestengt i en burka, så er det over,” svarte jeg litt eplekjekt i et skjørt håp om å tvinge rasjonalitet på banen. Til ingen nytte.

Jeg tar et indre krafttak og begynner å kle på meg. En gammel svart bukse fra Pakistan som er innsnevret rundt anklene, og tynne svarte sokker. På overkroppen langermet underklær og en genser. Da er det bare burkaen igjen; en tynn lang svart kåpe med knapper i front og som rekker langt ned på leggen. Enkel å få på seg. Men så – hodeplagget. Den klassiske pakistanske burkaen har fire slør. Tre som kan brukes til å dekke ansiktet, mens minst ett skal dekke bakhodet, nakken og skulderpartiet. Slørene rekker til under brystene. En ring av sømmer lager en form for plattform til toppen av hodet. Fra sømmene henger det to snorer som knyttes under haken. Jeg får plagget på meg, bare for å konstatere at dette raskt kommer til å ende med en katastrofe; plagget glir. Det vil bare være et tidsspørsmål før jeg står midt i en eller annen gate – avslørt. Jeg strammer snorene hardt og fører dem i tillegg bak ørene for bedre feste. Ikke særlig behagelig, men det hjelper. Noen hårpsenner befester sløret ytterligere. Nå sitter det. To slør dekker ansiktet. Jeg klarer å skimte meg selv i speilet. Så tar jeg et tredje slør foran ansiktet. Jeg ser nesten ingenting. To slør foran ansiktet får holde.

De nyanskaffede hanskene er såpass tykke at jeg vil få store problemer med å fiske penger ut av lommeboken når jeg snart skal på bussen. Jeg fikk ikke tak i tynne hansker, kun vinterhansker på salg. Det er ikke hanskesesong i Norge i sommerhalvåret. For en kvinne i burka er det derimot ingen forskjell på sesongene; det er ”vinter” året rundt for burkakvinner. Jeg legger derfor noen sedler løst og lett tilgjengelig i vesken, tar på meg de svarte skinnhanskene, og henger den svarte veska over skulderen under ansiktsslørene. Jeg er klar.

Ikke akkurat en oppmuntrende start

Jeg har bestemt meg for ikke å arrangere en dag på byen i burka. Jeg vil foreta vanlige gjøremål. Med en liste i hodet over ting som skulle vært kjøpt og annet jeg skulle ordnet for lengst, forlater jeg leiligheten sammen med hunden min, en svart flatcoted retriver. Hun skal tilbringe dagen hos noen venner noen hundre meter fra hjemmet mitt. En kvinne i svart burka sammen med en svart hund, det må være et ”verdenshistorisk bilde”. For hund som kjæledyr er svært uvanlig blant muslimer, da hunder anses som religiøst urene dyr. Egentlig er jo det bildet svært morsomt, men bildet gjør meg overhodet ikke leken og blid. Tvert om, en kvinne i burka med en hund, kan vekke enda mer (negativ) oppmerksomhet.

Jeg åpner utgangsdøren og ser meg raskt rundt. Ingen i sikte, deilig! Jeg begynner å rusle langs husveggen. Skoene er bevisst kjøpt et nummer for store for å senke farten min. Jeg har aldri sett en kvinne i burka i ”full galopp”, slik jeg vanligvis går. Og de fleste kvinner i burka som jeg har møtt, bruker nettopp slike sandaler som jeg kjøpte i går. Etter intensjonen fungerer skoene utmerket. Allerede etter få skritt kjenner jeg hvor forferdelig sakte det går, ikke bare på grunn av skoene, men også på grunn av betydelig nedsatt syn. Fartshemningen får hjelpeløsheten og nervøsiteten til å sige enda sterkere innover meg. Den korte turen over til vennene mine oppleves der og da som en dagsmarsj.

Etter knapt 20 meter fra utgangsdøren skimter jeg plutselig en røslig skikkelse på den andre siden av gaten. Mannen roper ut: ”Fy faen! Helvete! Et spøkelse! Åh, fy faen.” Hjertet mitt eksploderer. Jeg prøver nærmest nytteløst å øke tempoet. Mannen, som er norsk og antakelig i sekstiårene, fortsetter å formulere høyt sin avsky etter skyggen som beveger seg nedover gaten. Jeg har forståelse for han. Å møte en kvinne i burka kan oppleves både som voldsomt og vondt, og også provoserende – burkaen som kanskje er det mest synlige uttrykket for kjønnsfascisme i det offentlige rommet som verden noensinne har sett. ”Du kunne likevel spart deg å slenge ut de glosene,” tenker jeg, ”for du vet ingenting om hvem kvinnen i burka er når du eventuelt møter henne. Noen kan ha prakket den på henne. Burkaen kan være hennes eneste mulighet til å bevege seg utendørs, forstår du ikke det?” fortsetter tankene mine i et forsøk på å få kontroll over hjerteslagene.

”Det er ikke farlig!”

De neste om lag tre hundre meterne går bra. Jeg treffer ingen. Men slørenes synshemmede virkning er sterkere enn jeg forventet. Jeg ser så dårlig at jeg nær sagt automatisk er transformert til en ekte vandrende burkakvinne, slik jeg kjenner dem fra Pakistan; lutet fremoverbøyd kropp og med ansiktet vendt ned mot bakken for å unngå å snuble. I parken vi skal forsere, sitter en sliten mann på benken med gåstol og en påbegynt sixpack med øl. Hvordan skal dette gå? Jeg ser bikkja mi løfte halen og øke tempoet. Nei, hun skal bæsje! Vi var jo ute tidlig i dag nettopp for å unngå en slik situasjon. Men hun er i gang, like bak mannen på benken. Skal jeg bare fortsette å gå, late som ingenting? Nei, jeg kan ikke det. Barn leker i parken. Hunden er raskt ferdig med sitt. Jeg setter meg ned på huk, og prøver å fiske opp en pose fra veska. Det går med et nødskrik. Men å få med seg alt av hundens ekskrementer med hansker på mens slørene truer med å legge seg i avføringen, det klarer jeg ikke. Jeg er så nervøs for ukvemsord fra mannen på benken, at jeg gir meg etter å ha fått med meg om lag halvparten av leveringen, og rasker videre.

Bare noen meter senere passerer vi en barnehage. En liten gutt på rundt fire år sykler på en trehjulssykkel. I øyekroken og gjennom slørene kan det se ut som om hans foreldre er fra Vietnam. Han ser meg, og sykler opp til gjerdet: ”Hei, dumma!” Så enda høyere: ”Hei, dumma! Dumma!, roper han. Med bankende hjerte klarer jeg å smile til meg selv under slørene. Det hadde vært langt verre om han hadde blitt redd over synet av ”et spøkelse”.

Om lag 50 meter fra barnehagen, går det en liten bakke opp til en ungdomskole. Håpet mitt er at det ikke er friminutt. Det er det ikke, men midt i bakken står en åtte til ti elever og en lærer. Læreren har ryggen til meg. Han holder en løvetann i hånden. Det er utendørsundervisning på gang. En somalisk jente i streng hijab, og ellers med så godt som like klumsete utrustning som meg – sidt trangt skjørt, en kåpe over, og sko som ikke er til annet enn å rusle på – ser meg og begynner å le. Det gjør også jenta ved siden av henne som ser pakistansk ut, mens to norske gutter blir stive i maska. Det sies noe, og læreren kaster blikket raskt bakover, snur seg mot elevene og sier med kraftfull røst: ”Det er ikke farlig!” Jeg er to meter unna flokken, og nærmest kryper forbi dem.

30 meter til, og jeg skal krysse en bilvei like ved der hunden skal leveres. Kun én bil kommer kjørende, og jeg venter på at den skal passere gangfeltet fortest mulig. Den stopper. Jeg tvinges til å gå ”catwalken” sammen med hunden min. Stopper han fordi han øynet sjansen til å se nærmere på dette vesenet? Stoppet han fordi han syntes oppriktig synd på henne og ville være ekstra høflig?

”Får jeg være med bussen?”

Jeg er endelig fremme. Jeg føler et så sterkt ubehag av hele situasjonen at jeg bare har lyst til å trekke meg fra prosjektet. Når så mange ubehagelige situasjoner oppstod på en så kort tur, hva vil skje i løpet av flere timer i Oslo sentrum? Jeg tar en fem minutter pause i bakgården hos vennene mine. De ler hjertelig av opplevelsene mine på turen over hit. Jeg ler ikke, men deres letthet hjelper noe. Jeg samler meg og er klar for å ta bussen til sentrum. Men får jeg være med bussen? Nylig fikk en burkakledd kvinne problemer med adgang til en buss i Malmö fordi hun ikke ville identifisere seg. Hva hvis det samme skjer med meg? Da identifiserer jeg meg. Det er jo ikke noe problem for meg. Jeg er jo ingen ekte konvertitt som vil skjule meg for alle fremmede menn. Jeg trekker pusten og går.

På busstoppet sitter to slitne middelaldrende norske menn som trenger påfyll for nervenes skyld, en norsk ung mann står og leser VG, og to unge kvinner med innvandrerbakgrunn står og snakker sammen. De unge kvinnene knapt ser på meg, det gjør heller ikke de to andre.

”Flexikort,” sier jeg til sjåføren og gir han femhundrelappen jeg har klar i hånden. ”Har du ikke mindre?” Jeg rister svakt på hodet til svar og har kun en tanke i hodet: Bli raskt ferdig så jeg kan sette meg. Alle ser meg jo her jeg står fremst i bussen! Kortet kommer på bordet, vekslepengene får jeg i hånden, som jeg slipper kjapt ned i vesken, og den ”lange milen” bakover i bussen for å finne et tomt sete er i gang. Midtveis ser jeg en norsk kvinne på ca 50 år, en helt nøytral type. Jeg tar sjansen på å sette meg ved henne. Hun ser ikke på meg. Jeg ser ikke på henne. Vi sitter begge stive i kroppen og holder rundt hver vår veske i fanget. De fleste passasjerene tar et ekstra blikk på meg. Ingen nistirrer. Jeg prøver å senke skuldrene.

Neste stopp, og en kvinne med barnevogn sammen med en gutt på om lag tre år skal på. Mitt sete er nærmest utgangen. Jeg blir sittende uten å hjelpe henne inn. Men hva kan jeg gjøre? Hodeplagget kan gli ved ukontrollerte bevegelser, det er vanskelig å bevege seg, og jeg er hele tiden engstelig for å snuble. Jeg kjenner hvor til de grader jeg er på utsiden av all normalitet. Innestengt i en egen verden, der jeg stenger andre ute fra meg. Det eneste jeg duger til er å sitte stille. Men det går også galt, for når den lille gutten med thailandsk mor ser meg, bryter han ut i fryktsom gråt. Moren løfter han opp og finner et sete med ryggen til meg.

Midt i Oslo sentrum, på Jernbanetorget, er det tett med folk. På vei opp til banken min i Kirkegata, kommer jeg antakelig til å passere over 100 personer. Det går overraskende bra, i den forstand at jo, da, mange ser mer enn to ganger på meg, noen snur seg også for å ta en ekstra titt på den svarte klesbylten, særlig den eldre garden. Men de aller fleste unge, og især unge menn, sender det vandrende kledemanifestet av kjønnsintoleranse omtrent ikke et eneste kast med øynene.

Jeg rusler inn i banken. Lokalet er tomt. Det er oppussing på gang, og kun en sikkerhetspost er å se. En sikkerhetsbetjent roper: ”Hvor skal du?” Jeg svarer kort navnet på den ansatte i banken som er min kontaktperson. Sikkerhetsvakten av pakistansk opprinnelse forklarer, uten å trekke en mine, veien videre inn i neste lokal. Ved informasjonsdisken spør jeg de to norske kvinnene etter min kontaktperson. Den ene stirrer først forfjamset, deretter svært skeptisk på meg, mens den andre forklarer kort at vedkommende har fri i dag. Jeg bråsnur og forlater banken raskt. Lettet over å slippe nærkontakt med folk. At jeg nok en gang mister sjansen til å få ordnet nødvendige ting i banken, betyr ingenting. Jeg er sjeleglad for å komme meg ut. Jeg vil bare langt bort. Ingenting annet.

Neste oppdrag på listen er å kjøpe undertøy. Lindex er nærmeste butikk. Klokken er mellom 10.30 og 11.00. Det er lite folk i butikken. Jeg ser, det lille jeg kan se, forsiktig rundt meg. Ingen BH. Jeg vandrer inn mellom kleshengere og ulike utstillinger. Fremdeles ikke en eneste BH å spotte. Øynene til de ansatte stikker meg i ryggen, slik føles det i hvert fall, og jeg skal akkurat til å gi opp og trekke meg ut av butikken, da jeg ser hva jeg er ute etter. Vel, ser og ser. Jeg ser jo kun klart hvis jeg stikker gjenstanden opp under ansiktsslørene, og bøyer meg frem slik at sikten ned er frigjort fra forhengene. Jeg prøver denne metoden, og dermed ramler veska av skulderen og ned på håndleddet. Jeg gir opp og plukker en tilfeldig BH med meg som ser ut til å være min størrelse, og går mot kassen. Den norske kassebetjenten er vennlig. Hun behandler meg som enhver annen kunde. Likevel avtar ikke den klaustrofobiske følelsen jeg får av å måtte forholde meg direkte til folk.

Synshemningen, og den nærmest angstfylte følelsen av direkte kontakt med folk, får meg til å erkjenne at et etterlengtet kjøp av spasersko, kan jeg bare glemme.

Møte med det iranske skrekkregimet?

I bokhandelen Akademika på Blindern har jeg et lenge ubrukt gavekort. Om noen dager skal jeg på jobb i byen der moren min bor. Jeg ønsker å gi henne selvbiografien til Ayaan Hirsi Ali, Mitt liv. Min frihet. Kan en kvinne i burka kjøpe bok av en frafallen muslim og verdens mest profilerte kritiker av islams kvinneundertrykkelse? Ja, hvorfor ikke? For hvem kan vite hvem en kvinne i burka er? I teorien kan hun være like lite troende som troende. Jeg vender fronten mot t-banen på Stortinget stasjon for å dra til Blindern.

En ung og svært vakker kvinne på rundt 30 år kommer på banen på Majorstua. Hun tekster en SMS-melding mens hun beveger seg mot meg og setter seg ned på setet rett overfor meg. Idet hun kikker opp fra mobilen, rykker både ansiktet og kroppen til. Hun blir stiv av ubehag og vrir seg på setet. Hun kikker seg rundt, som om hun vil finne en annen sitteplass, men blir sittende. Utseendemessig kan hun være en vestlending eller nordlending med en del dråper gammelt spansk blod i årene etter sjøfartstiden vår. Eller kanskje hun er fra Iran? Hun har en tett rød kjole, hvitt hårbånd, jeans og lave sko i blomstermønster. Ja, kanskje hun er perser. Jeg kjenner knapt en eneste perser i Norge som ikke er ateist. Det kan synes som om perserne, som kom hit på 1980- og 1990-tallet som flyktninger fra Ayatollah Khomeinis redselsfulle regime, har fått en vaksine for resten av livet mot religion. Slik sitter jeg og tenker, for å prøve å tvinge ubehaget ved kvinnens reaksjon i bakgrunnen. Mobilen hennes ringer. Jeg hører det umiddelbart; den nasale lyden når hun snakker er ikke til å ta feil av. Hun er iransk. Kanskje derfor den voldsomme fysiske og mentale reaksjonen? Hun fikk kanskje med ett det iranske skrekkregimet med tvangstildekte kvinner midt i ansiktet. Eller kanskje hun tenkte slik en troende muslimsk venninne av meg i Oslo tenkte, da hun møtte en kvinne i burka på t-banen: ”Skal hun bombe oss nå?”

Ensomheten tar nesten overhånd

Jeg fikk gavekortet på Akademika bokhandel da jeg holdt foredrag for Blindern-studenter for over et halvt år siden. Den gang stod Ayaan Hirsi Alis bok utstilt noen få meter inn i lokalet og litt til høyre for hovedinngangen. Jeg nærmest ber til høyere makter (kanskje det er burkaen som får meg i en slik stemning?) om at den står der fremdeles, for å slippe å lete eller spørre om hjelp til å finne frem. En norsk mann i femtiårene går foran meg inn den doble døren som leder til bokhandelen. Han holder begge dørene oppe for meg, som om alt er ved det normale. Jeg takker kort for hver døråpning og går rett inn i bokhandelen, som alltid med blikket først og fremst ned for ikke å snuble. Utstillingsstedet av anbefalte bøker står samme sted som sist. Hirsi Alis bok er der fremdeles! Jeg kjenner lettelse, og er klar for å forlate bokhandelen umiddelbart. Men skal jeg gå med en gang når jeg endelig har anledning til å kikke rundt etter bøker jeg kunne ha lyst på? Jeg bestemmer meg for å prøve å glemme burkaen og ta en runde i butikken. Men burkaen ”har ikke glemt meg”. Jeg er fanget av det svake synet, regelrett funksjonshemmet. Å klare å lese tittelen på en bok krever at nesa nesten berører boka. Situasjonen oppleves tåpelig og rett og slett burlesk. Jeg føler alles øyner i ryggen min. Kroppen prikker og murrer i ubehag over å være stilt til slikt et morbid skue. Jeg går til kassa, leverer gavekortet og forlater butikken med Ayaan Hirsi Alis bok uten noen synlig reaksjon fra ekspeditøren.

Oppholdet i bokhandelen kan maksimalt ha vart i fem minutter. Lettelsen er stor over å komme i bevegelse igjen. Hva er dette? Hvorfor tåler jeg langt dårligere å være i mer eller mindre stillstand i et rom omgitt av mennesker, enn i bevegelse omgitt av mennesker? Mens jeg grubler på denne gåten ned til Blindern t-banestasjon, opplever jeg for første og siste gang i burka denne dagen at et menneske henvender seg til meg. En tigger, antakelig fra Romania, rasler med noen mynter i begeret sitt og spør med ukjente gloser om noen slanter. Tiggerens uventede henvendelse gir meg en forståelse for hvorfor jeg opplever det som så mye verre å være i et rom med mennesker enn ute i bevegelse blant massene: I et rom omgitt av mennesker, risikerer jeg at de vil forholde seg nærmere til meg. De kan komme til å ta direkte kontakt og indirekte tvinge meg til å forholde meg aktivt til dem. Men jeg eksisterer ikke. Jeg har ikke et ansikt, jeg har ikke øyner eller mimikk å snakke med. Jeg er et fullstendig fremmedgjort vesen, både for utenforstående og meg selv. Burkaen har parkert meg helt på utsiden av fellesskapet.

Bekreftelsen av burkaen som det optimale isolatet i hverdagslivet, får jeg et par minutter senere. T-banevognen jeg tilfeldig entrer, viser seg å være halvfull av barnehagebarn. Jeg blir umiddelbart svært engstelig for å skremme dem. Men det er for sent å snu, vognen er allerede i bevegelse. Så ubemerket som det går an i en burka, finner jeg et sete et stykke borte fra barna. Men barna ser meg – selvsagt. Som perler på en snor henger måpende og spørrende barneansikter med hakene over seteryggene. Etter noen få sekunders stillhet, sier en blid jentunge et eller annet. Alle ler hjertelig, vender blikket bort fra ”tingen” i det svarte kostymet, mens en av de voksne i følget repliserer til jentungen: ”Jeg er helt enig med deg i det.” Det er nettopp i det øyeblikket at dagens kraftigste bølge av ensomhet skyller innover meg – antakelig fordi kontrasten til gode øyeblikk i mitt daglige liv ellers blir så talende: Hunden min og jeg møter en flokk barn. De fleste barn blir henrykt over møtet med en hund. Det spørres hva hun heter, om det er lov å klappe henne, og de små, koselige samtalene er i gang. Tillitsfulle, nysgjerrige og glade barneansikt; det finnes vel knapt noe renere, nærere og mer tilfredsstillende å oppleve. Jeg har stengt meg ute fra barna. For dem er jeg et totalt fremmed vesen, knapt et menneske. De vil ikke ha noe med meg å gjøre.

”Er De gift med en muslim?”

Jeg skal til Frogner for å kjøpe en ansiktskrem, og går derfor av banen på Majorstua. Behovet for å få unna gjøremålene og avslutte eksperimentet, presser seg sterkere og sterkere på. Å gå til nedre del av Frogner, i mitt subbende tempo, vil ta fryktelig lang tid og innebære mange potensielle ubehagelige situasjoner. Jeg bestemmer meg for raskeste mulig fremdrift; drosje.

Det er ingen drosjekø. Jeg skimter så vidt at første ledige drosje har mannlig sjåfør og tar sjansen på at sjåføren ikke får sjokk og påfølgende sammenbrudd av at en kvinne i burka dumper inn i baksetet. Det gjør han ikke. Kanskje ikke så underlig, all den tid han er fra Pakistan. Norsken hans røper at han ikke har bodd her så lenge. ”Hvor skal De?” ”Til Frognerveien,” svarer jeg. Jeg trenger å gi en telefonbeskjed til en venn, og bestemmer meg for å benytte sjansen nå som jeg er nesten alene. Hanskene må av. Sjåføren ser i speilet, og kikker deretter over skulderen sin. ”Er De norsk,” spør han med blid stemme. ”Ja,” svarer jeg så uanfektet og uinteressert som mulig. ”Er De gift med en muslim?” Jeg føler meg antakelig med ett hensatt til Pakistan, der innledningsspørsmål fra fremmede typisk er knyttet til ekteskap og barn, for spontant svarer jeg på urdu: ”Ja, bror.” På under sekundet forvandles sjåførens ansikt til et stort, forbløffet smil. Henrykt spør han på urdu hva min pakistanske ektemann heter. Jeg gir han et tilfeldig sammensatt navn fra venneflokken min. Han ivrer videre med nye spørsmål, mens han stadig kaster granskende blikk via frontspeilet. Jeg avbryter videre samtale med å ringe vennen min mens vi venter på grønt lys på nedsiden av Majorstuekrysset. I samme stund passerer en kvinne i ansiktsslør gangfeltet. Jeg ser alle som snur seg etter henne. Jeg gjør ikke det. Jeg har sett henne i mange år. Hun er en pakistansk mor til to barn. Jeg har alltid lurt på hva hennes motiv for å dekke seg helt til er, men jeg har aldri følt det som mulig å kontakte henne. Tildekningen hennes fungerer som en ugjennomtrengelig rustning. Etter mine få timers erfaring i burka, vil jeg anta at hun også opplever at til og med gateselgere helst skygger banen når hun kommer gående.

Sjåføren lar bilen gå på tomgang etter at han har sluppet meg av på Frogner. Blikket hans følger meg intenst. Med et smil går tankene mine til Pakistan, til en god bekjent, Khadija. Khadija er på min alder, har seks barn og er gift med en billedmaler. De tilhører lavere middelklasse i storbyen Rawalpindi, like ved hovedstanden Islamabad. Det spesielle ved Khadija, er at hun i nesten alle voksne år har brukt den klassiske pakistanske burkaen av religiøse årsaker og mot ektemannens vilje. Jeg kjenner Khadija gjennom min beste venninne i Pakistan. Vi pleier alltid å ha det moro med henne når hun kommer på besøk. Hun entrer huset til min venninne i full tildekning, for så å sjekke om det er noen fremmede menn til stede. Er kysten klar, hiver hun så slørene bakover, bort fra det alltid så blide ansiktet. Standardreplikken vi møter henne med er denne: ”Jasså, så du har vært hos elskeren din i dag!” Ingenting mer trengs å sies før vi alle ler. Teoretisk kan burkaen med andre ord brukes til gjøremål i det skjulte, endog flykte fra et land, slik Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto klarte å rømme landet under despoten Zia ul-Haq.

”Kan hun se noe?”

I kosmetikkforretningen skjer det samme som i alle andre forretninger hittil; de ansatte behandler meg som enhver annen kunde, dog med avstand, men like fullt med høflige fraser. Som om burkaen var min illusjon. Det gleder meg virkelig at butikkansatte klarer å være så nøytrale – da på vegne av de kvinnene som tvinges inn i dette antrekket. Samtidig opplever jeg høfligheten som falsk. Jeg kan ikke få meg til å tro annet enn at butikkansatte reagerer negativt, og at mange også skvetter, og endog blir redde, når de stilles direkte overfor et aniktsløst vesen i heldekkende svart kledning.

Klokken er halv ett nå. Jeg er sulten. Å kjøpe håndmat i en kiosk, løfte ansiktsslørene litt ut og stappe mat opp innunder slørene mens jeg går nedover mot sentrum, vil være et mildt sagt utfordrende prosjekt, som antakelig også vil skape betydelig oppmerksomhet. Jeg må finne en kafé. Første mulighet er Kaffebrenneriet nederst i Frognerveien. Der er det så godt som fullt av gjester og dermed alt for mange blikk å forholde seg til. På de to neste spisestedene er det også fullt av folk. Jeg er i ferd med å gi opp da kafé Sjakk Matt ved Victoria terrasse dukker opp i tankene som et mulig alternativ. I håp om at det er få folk på kafeen denne dagen, legger jeg kursen mot sentrum.

To pakistanske russejenter går foran meg på fortauet nedover Henrik Ibsens gate. Da den ene snur seg, gjør hun flere byks på skrå bortover fortauet mens hun roper et eller annet. Jentene ler. Jeg er usikker på hva opptrinnet handler om. Vi er ved et lyskryss. Jenta som bykset stiller seg lengst borte fra meg med ryggen til. Jeg sniker meg nærmere henne. I det hun ser meg igjen, skjer det samme; hun hopper unna. Denne gangen ser jeg ansiktet hennes. Hun ser virkelig forskremt ut. Midt i dette opptrinnet kommer et eldre ektepar gående mot meg over gangfeltet. De stopper opp midt i veibanen og stirrer og stirrer. Mannen er så fortørnet at han står med armene løftet ut fra en foroverbøyd kropp – hele han er et spørsmålstegn. Og når jeg passerer de to gamle, sier han spontant til hustruen mens han snur seg etter meg: ”Kan hun se noe?” Jeg skynder meg videre, med en følelse av at ”nå er det like før noen røsker av meg hele habitten”, uten at det var en konkret grunn til å mistenke ham for slike lyster.

På Sjakk Matt er det lite folk. I disken står en ung mann. Det er forholdsvis mørkt i kafeen. Jeg griper et menykart på disken, men får ikke kontroll over bokstavene. Jeg fukser ved å ta kartet inn under slørene. Å spise noe med kniv og gaffel kommer bare til å bli kaos og søl. Jeg må ha én hånd fri til å løfte slørene. Kake kan gå greit. Jeg bestiller eplekake med is og krem og en kaffe. Igjen er burkaen min luft for den ansatte. Den unge mannlige servitøren serverer kake og kaffe med et høflig smil og standardfraser. Jeg setter meg med ryggen til de to bordene med gjester. Valget av føde er katastrofalt. Den varme eplekaken smelter selvsagt iskremen. Når jeg skal manøvrere skjeen under slørene og opp til munnen uten å se skjeen, skjer det som må skje: iskremen seiler sin egen sjø. Tre ganger på rad klarer jeg å søle. Fra overkroppen og ned i fanget renner iskrem og krem om hverandre. Selv om jeg får tørket bort det mest synlige griset med servietter, blir jeg forferdelig stresset. ”Alle-ser-på-meg-følelsen” slår inn for fullt. Et halvt kakestykke og en nesten full kaffekopp står igjen når døren lukkes bak meg.

Motsatt effekt i vår kultur

På vei mot t-banen for å komme meg hjem, kjenner jeg meg litt lettere. Jeg klarte runden på byen med burka. Målsnoren er innen rekkevidde. Likevel slapper ikke kroppen av i møte med alle blikkene. Det underlige er at de som stirrer mest – midt i ansiktet mitt, og dermed mitt i øynene mine – ikke synes å forstå at jeg ser dem, om enn noe uklart. Det føles som om de i desperate nysgjerrighet ønsker å fjerne slørene for å se hvem som ”bor” under den svarte kledningen. Deres intense blikk får meg dessuten til å føle meg som et vesen utstilt på sirkus eller i en dyrehage. Tross dette ubehaget, forstår fornuften min de stirrende blikkene svært godt. Ansiktssløse kvinner i Norge er fremdeles et forholdsvis sjeldent syn, selv om de har blitt flere de aller siste årene. Og så lenge de ansiktssløse er sjeldne, har kledingen helt motsatt effekt enn hva som er intensjonen; den muslimske kvinnen skal ses. Hun skal heller ikke høres, derfor mitt innkjøp i går av sko uten hæler – ingen skal kunne høre at jeg kommer gående. Ei heller skal hun kunne luktes, derfor forlot jeg badet i dag morges uten den sedvanlige dusjen fra parfymeflasken. Min oppgave og ansvar som muslimsk kvinne for en dag, er ikke å skape oppmerksomhet. Jeg skal ikke skape seksuelle fristelser for menn jeg tilfeldigvis møter.

Hvor fullstendig absurd denne forestillingen blir i vår kultur, får jeg ettertrykkelig demonstrert på t-banen hjem. To vestafrikanske menn entrer vognen på Grønland. Da den ene ser meg, stønner han dypt og oppgitt og rister på hodet. Kameraten stemmer i med hoderistning. De tre neste stoppene før jeg skal av banen, er det tydelig at samtaleemnet dem imellom er den ansiktsløse kvinnen. Jeg absorberer all deres oppmerksomhet. Jeg får sannsynligvis like mye oppmerksomhet som hvis jeg hadde kledd meg delvis naken. Det absurde er at jeg aldri har følt meg nettopp så naken, hudløs og sårbar som disse timene i burka.

Men en formiddag i burka i Pakistans storbyer, ville vært av en annen verden. Jeg hadde sluppet å bli møtt med forskrekkelse og avsky. Men jeg hadde vært like hjelpeløs i møte med mennesker. Jeg hadde ikke blitt sett. Jeg hadde kun vært et identitetsløst vesen av det kvinnelige slaget – et ukjent vesen i den lange rekken av de ansiktssløse.