Rita Karlsen, HRS
Allerede i 2006 vurderte Nederland et forbud mot heldekkende ansiktsslør, og flere skoler fikk grønt lys for å iverksette et slikt forbud. Samme år uttalte daværende statsminister i Storbritannia, Tony Blair, at debatten måtte tas, da tilsløring var et tegn på atskillelse. I 2007 raste debatten i Danmark, da det ble fremmet forslag om at kvinner som nektet å jobbe uten burka burde miste kontanthjelpen. Samme år viste en opinionsundersøkelse at flertallet av det danske folk sa nei til maskering i det offentlige rom. I 2007 hevdet for øvrig (det norske) Justisdepartementet at det er fullt mulig med forbud mot ansiktsslør i undervisningssituasjoner. En undersøkelse fra Sentio avdekket at en av tre støttet et forbud mot niqab i undervisningssammenheng. I 2007 vedtok den tredje største byen i Belgia, Ghent, et forbud mot religiøse symboler på offentlige ansatte. Byen hadde da allerede mot ansiktstildekking som niqab og burka. I 2008 ble sågar et lovforslag om forbud mot tildekking av kvinner vurdert i Aserbajdsjan (republikk i Kaukasus). I april i år vedtok Belgia, som det første europeiske land, et forbud mot heldekking i det offentlige rom. Måneden etter sa Stortinget nei til et forslag fra FrP om å forby heldekking i det offentlige rom. I juni i år gav det spanske senatet grønt lys for forbud av ansiktstildekking. 7.juli var et forbud mot ansiktstildekking til debatt i det franske parlamentet, og i går meldte VG Nett at forbudet ble godkjent med overveldende flertall i Frankrikes nasjonalforsamling. Loven avventer endelig godkjenning i september. Frankrikes forbud fikk FrPs Per-Willy Amundsen til å uttale til VG Nett at det bare er et tidsspørsmål før Norge får et lignende forbud.
Man kan undre seg over at spørsmålet om heltildekking i det offentlige rom har skapt slik debatt. Personlig tror jeg at hvis debatten hadde vært ført på de overordnede premisser, nemlig at åpne samfunn krever åpne ansikt, så ville dette vært en ikke-debatt. For når ulike aktører, for eksempel Amnesty International, argumenterer med rettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet, kan man undre seg over om disse ville lagt ned samme engasjement om det hadde vært (prinsipielt) snakk om ansiktstildekking i form av for eksempel finlandshette. Hvilken ytringsfrihet ligger i det?
Bedre blir det heller ikke av at debatten om heltildekkingen i det offentlige rom spesielt handler om muslimske kvinner. Hadde det nå enda vært en religiøs plikt som omfavnet begge kjønn kunne man kanskje bedre forstått ”frihetsargumentet” relatert til religion, men hvorfor Amnesty og andre skal omfavne en kjønnsdiskriminerende praksis som dertil ikke er en plikt i islam er for meg komplett uforståelig.
Samtidig er ulike politikere og informasjonsforvaltere, inkludert HRS selv, ”skyldig” i at debatten er kommet så skjevt ut. Det blir kontinuerlig henvist til at det er ”plagg” (jeg vil insistere på at det er uniformer) som burka og niqab som skal forbys. Det er greit nok at det nettopp er islamsk kleskodesk, slik noen oppfatter det, som har skapt debatten og forbudsforslag, men prinsipielt handler det ikke om innsnevring i religionsfriheten men om å beholde samfunnsfriheten. Spørsmålet er derfor ikke om niqab, burka eller dets like er en rettighet som noen kan påberope seg, eller for den saks skyld; et integreringsspørsmål, men et spørsmål om hvilket samfunn vil vi ha. Vi vedtar lover for samfunnsorden. Dessverre er heltildekking i det offentlige rom blitt et spørsmål. Svaret handler om oss alle, ikke bare om muslimske kvinners ”rettigheter”. Hadde (alle) muslimer anerkjent det åpne samfunns ideologi, det åpne samfunns identitet, hadde det vært et ønske at vi møtte hverandre likeverdig. Heltildekking er markering av separasjon. Det bør ikke være noen menneskerett, all den tid vi ønsker et velfungerende fleretnisk samfunn.