Religiøse og politiske symboler

Med niqab til paradiset

I Norge raser hijab-debatten med argumenter i alle retninger. I Sverige diskuteres niqaben. Der venter Alia Khalifa på svar fra Diskrimineringsombudsmannen, som skal gi sin dom over at Khalifa ble oppfordret av rektoren på Åsö voksenopplæring om å ta av seg niqaben. Selv sier Khalifa at niqaben skal ta henne til paradiset, men først vil hun bli barnepleier. Khalifa-saken er kanskje en oppvisning av hva vi har i vente i Norge, siden det er så vanskelig å ta klar stilling til niqab, burka og dets like.

Rita Karlsen, HRS

Alia Khalifa (24) ble et kjent navn i Sverige etter at hun bestemte seg for å iføre seg niqab. For ifølge Alia er niqab en del av islam, og ikke en ”kulturell praksis som mange uten kunnskap hevder”, som hun forklarte til Expressen.se i fjor høst.

Alia startet i fjor på barnepleierutdannelsen ved Åsö voksengymnas, iført niqab, og mener selv at den ikke medfører noen problemer. Rektoren var derimot av en annen oppfatning, og i hennes andre uke på skolen gjorde rektoren det kjent at det ville bli lagt frem et forbud mot niqab på skolen. Rektoren argumenterte ut fra pedagogiske grunner, blant annet at det er vanskelig å undervise noen som bruker ansiktstildekking, noe Alia oppfatter som ”grunnløse argument”.

I det som etter hvert må kunne kalles ”kjent stil” gikk Alia straks til Diskriminerings­ombudsmannen (DO) med sin sak. DO har utmerket seg i en rekke saker i Sverige ved å tale spesielt muslimenes sak, da ved at DO uttrykker muslimers rett til særbehandling ut fra sin religion. Siste tilfelle jeg har registrert er DOs holdning til at arbeidsformidlingen (!) fikk en bot på 60.000 kr. på grunn av deres reaksjon etter at en muslimsk mann nektet å ta en kvinnelig ansatt i hånden. En av dem som reagerte var Jasenko Selimovic. Han svarte med å avvise multikulturalismen som politisk ideologi fordi den prioriterer grupperettigheter, og kalte DOs holdning for verdirelativisering. DO har flere ganger blitt sterkt kritisert for sin holdning, ikke minst av Merit Wager, som tidligere var Medborgarnas flyktningsombudsman. Wager mener DO har vært medvirkende til at det er utviklet en ny business i Sverige, der særlig påstander om diskriminering i forhold til muslimsk bekledning er blitt en gjenganger. Vi registrerer at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i Norge følger i DOs spor, og LDO går heller ikke av veien for å gjøre seg selv til overdommer. Men man må vel kunne fastslå at LDOs konklusjoner ikke alltid bygger på et stringent grunnlag.

Men mens Alia venter på DOs antakelige ikke overraskende beslutning, fortsetter hun å argumentere for niqabens fortreffelighet. Hun mener at hennes tildekking er veien til paradiset:

– De negativa reaktionerna från samhället är väl något som jag får ta för att få komma till paradiset. Det är väl en prövning, sier Alia til dn.se.

At Alia tror fullt og fast på paradiset, og at hennes fullstendige tildekning skal hjelpe henne dit, får være en sak for Alia selv. Langt verre er det at Alia ikke har den minste forståelse for sine medborgeres reaksjoner. Philip Wendal har tidligere på rights.no kommenterte de sentrale momentene knyttet til Alia-saken under den treffende tittelen ”Bak et slør av uvilje”.

I dagens dn.se forteller Alia at hennes far jobbet som politi i Egypt, hvor statstjenestemenn ikke fikk flagge sitt religiøse ståsted. Det førte familien til Sverige, men nå vurderer Alia om hun vil flytte tilbake til Egypt fordi hun opplever seg ”ufri” i Sverige:

Nu pratar Alia ibland om att hon vill flytta tillbaka till det Egypten som pappa flydde från, eftersom hon känner sig ofri i Sverige.

– I Rinkeby där många har slöja, och till och med niqab, känner jag mig fri. Men jag åker aldrig längre än till Sundbyberg. Inne i stan blir jag så ifrågasatt.

– Fast på NK (Nordiska Kompaniet, varehus i Stockholm og Göteborg, min merknad) skulle de kanske tro att jag var en rik turist från Saudi och behandla mig väl.

Alias mor gikk på katolsk jenteskole i Egypt, noe som ifølge Alia hadde lite prestisje. Moren tok senere en akademisk eksamen i arabisk språk, men da hun ville jobbe som språklærer ble hennes kvalifikasjoner ikke regnet som tilstrekkelig. I Egypt brukte ikke moren niqab, men det begynte hun med i Sverige etter en pilegrimsreise til Mekka. At Alia fulgte i morens fotspor støttes ikke hennes storesøster, antakelig i motsetning til hennes bror:

– Hon tycker att jag utsätter mig för en alltför stor risk. Därför försöker hon övertala mig att ta av niqaben, säger Alia.

Alias bror, däremot, har provocerat med sina föreläsningar om radikal islam för ungdomar och barn i Göteborgs förorter och i Rosengård i Malmö.

Interessant, og ikke uvanlig, er det jo at når Alia treffer sine venninner i Rinkeby, er også dette en overvekt av niqab-kvinner, der alle de andre konvertitter.

En kväll träffas några av Alias väninnor hemma i hennes vardagsrum i Rinkeby. När ytterdörren stängts hänger de av sig niqaberna och de svarta handskarna i tamburen bland barnens bäver­nylonoveraller.

Förutom Alia är de andra kvinnorna konvertiter. Som vuxna har de själva valt att bli troende muslimer.

I både Frankrike och Danmark, där burkadebatter rasat, har kartläggningar visat att hälften av de niqabbärande kvinnorna är konvertiter. Resten har oftast bott en längre tid i Europa och täckt ansiktet först sedan de kom hit.

At det er konvertitter som ”tar den helt ut” begynner å bli en kjensgjerning, men jeg er derimot mindre lykkelig over at både Alia og en rekke andre niqab-kvinnene jeg har lest om velger å jobbe med barn.

Maria går på lärarutbildningen vid Stockholms universitet där även hennes niqab väckte diskussioner.

Men det er ingenting – ingenting – som tyder på at disse kvinnene stopper opp et øyeblikk og tenker over om de faktisk har et samfunnsansvar, en forventet sosial og økonomisk kontrakt, med det svenske samfunnet. Tvert om er det ”meg og mitt”. De har ikke tenkt tanken hvilket budskap de gir barn med sin tildekking, og får de det ikke slik som de vil, så ligger ”løsningen” – for dem selv – i islam:

– Varför sätter samhället upp hinder när en troende kvinna vill lämna hemmet? Förbud tvingar ju kvinnan att stanna hemma, säger Maria.

Men varför väljer en kvinna att begränsa sitt liv?

Rösterna stiger.

– Snälla, sluta idiotförklara oss! Vi är inte några intelligensbefriade kvinnor som bär slöja för att våra män tvingat oss.

Men om arbetsgivaren säger nej till niqaben?

– Inom islam är det inte något tvång för en kvinna att bidra till försörjningen, säger Alia.

Om kvinnan måste bli försörjd, då är hon väl inte fri?

– Skulle jag bli ensam kan jag förstås försörja mig, säger Alia.

Kvinnorna säger att de vill arbeta. En kvinna med niqab kan förstås få jobb på muslimska förskolor. Det finns även många andra möjliga arbetsplatser, säger de. Ta ett call-center, till exempel. De protesterar vilt mot att niqaben bidrar till ett mer segregerat samhälle utan ­gemensamma värderingar.

– Integration är inte samma sak som assimilering, säger de.

Egoismen er så påfallende at det kan være at flere tar til ordet for at integrerings fallitt åpner vei for assimilasjon – og uansett burde ethvert åpent og demokratisk samfunn ta til ordet for verdimessig assimilasjon hva gjelder likestilling, likeverd, ytringsfrihet og trosfrihet. Niqab-kvinner og deres like bør ikke jobbe med mennesker, og i særdeleshet ikke med de mest sårbare; barn.

Det gjelder også konvertitten Essme Johansson, til tross for at hun ikke dekker ansiktet – fordi at hun selv ”skulle inte orka med pressen att behöva tolka alla reaktioner.” Essme har nylig avsluttet sin utdanning og jobber nå på en førskole i Rinkeby.

Og hva gjelder Rinkeby – hva skal vi si om trakassering av jenter og kvinner av muslimske ekstremister nettopp i Rinkeby?