Religiøse og politiske symboler

Skal vi gjøre barna til hijab-krigere?

FrPs forslag om å forby ansiktstildekking i det offentlige rom og hijab i grunnskolen, har ikke bare skapt mer medieoppslag om muslimer – som det politiserte IMDi ikke vil ha – men det får også frem at svært mange er likegyldige til hijab, niqab og burka sitt budskap. Derfor klarer de heller ikke å ta stilling til forbud eller ikke. Samtidig lanserer VGs kommentator en ”oppskrift” for å gjøre barna til hijab-krigere. Jeg priser meg lykkelig over at enkelte begynner å våkne, spesielt fra SV.

Rita Karlsen, HRS

At det nettopp er FrP som har fremmet forslaget om å forby ansiktstildekking i det offentlige rom og hijab i grunnskolen, er en politisk hodepine. Flere av dem som antakelig støtter at det ikke skal være lov å dekke ansiktet i det offentlige rom, og som synes det er vanskelig at barn bruker hijab, klarer likevel ikke å støtte forslaget – fordi det kommer fra FrP. Disse frykter antakelig at en eventuell støtte skal tolkes som legitimering av FrPs innvandrings- og integreringspolitikk, og det er for dem et ”fryktelig” signal å gi til velgerne. For i neste sving kan det bli vanskeligere å argumentere med FrPs såkalte fremmedfiendtlighet (og islamofobiske tendenser?) som del av eget stemmefiske.

Dernest har vi utfordringen med hva vi egentlig snakker om. Både hijab, niqab og burka omtales av de fleste som ”klesplagg”. Men som HRS har argumentert med en rekke ganger kan disse ”tøystykkene” like godt omtales som uniformer. Dette fordi både hijab, niqab og burka har et standardisert budskap: Jeg er muslim. Jeg tilhører det muslimske fellesskapet. Og dertil: Jeg er en tildekket muslim hvilket symboliserer min renhet og min hengivenhet for Allah.

Jeg fristes til å si: Drit og dra. Jeg er overhodet ikke interessert i hva folks religiøse tilhørighet er. Jeg vil slippe å bli påtvunget det religiøse budskapet i offentligheten. Og når jeg ser barn – utelukkende jentebarn – tildekket i det offentlige rom, blir jeg bare mer og mer rasende. I fjor under id observerte jeg en jente, kanskje 3-4 år (ut fra høyde), sammen med sin mor der begge (!) var fullstendig tildekket. Den lille jentas niqab var, som sin mors, sort, men det var en vesentlig forskjell: Jenta bar på en rosa ballong. Kontrasten var enorm.

Men for én gangs skyld er jeg helt enig med Muhammad Usman Rana: Mediene må slutte med sin nærmest sykelige opptatthet av islam. Men jeg frykter at Rana og jeg har motsatt utgangspunkt: Jeg vil ha bort religionsfokuset i mediene ut fra de særkrav og særrettigheter som kreves, mens Rana vil at de religiøses (som hovedsakelig er islam) uttrykk skal få være i fred (som for meg betyr ”utvikle” seg i fred). Aldri i livet! Dermed er vi låst med islam i det offentlige for lang tid fremover. Jeg registrerer også at flere og flere, både journalister og politikere, lærer mer og mer om islam, hvilket jeg antar Rana og andre fremtredende muslimer ikke synes like mye om. Plutselig blir de jo møtt med religiøse argumenter – som ikke alltid er like lett å sno seg unna. Og hvis den samme Rana mener at mediene må slutte å bry seg så mye med islam, så bør han også minnes om at han som skribent i Aftenposten bruker enhver anledning nettopp til å skrive ett eller annet om islam.

Så må jeg bare få drepe et annet argument: Muslimer som blir diskriminert på arbeids- og boligmarkedet. Det står da ikke stemplet ”muslim” på en eneste en av dere. Hadde dere vært mindre opptatt av å ”demonstrere religionsfriheten” så kunne vi kanskje også få fart på integreringen i betydningen å bygge opp fellesskapet i dette landet. Det er nok på tide at religionsfrihet byttes ut med trosfrihet. Så kunne jeg – som tror på hekser – hisse meg opp over at ingen vil ansette eller huse meg med mitt hekseutseende og min heksedrakt.

Og hva gjelder alt islam-skriveriet i mediene: mye faenskap i dette landet begås i islams navn, misbruk eller ikke, det samme gjelder særkrav. Når innvandrings- og integreringsspørsmål tas opp i mediene av ”minioritetsstemmer” er det påfallende at nesten ethvert innlegg starter med innvandrere, minoriteter eller hva det nå heter, for nokså raskt å handle om muslimer. Og hvis muslimer ikke var så opptatt av å avvise at det ene eller andre ” ikke har noe med islam å gjøre” så hadde kanskje ikke ”islam” kunne telles over 77.000 ganger. Sistnevnte er å finne i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDis) årsrapport 2009. Mye kunne vært sagt om IMDi, noe har jeg også sagt, og jeg vil gjerne føye til i klartekst: Hvis noen tror IMDi er et politisk nøytralt direktorat for integrering og mangfold, så tro om igjen! Til journalisten.no innrømmer også direktøren i IMDi, Osmund Kaldheim, at ”de har hatt en egen agenda med sin presentasjon av rapporten”. Skal man le eller gråte?

Så tilbake til ”klesplagget” hijab, niqab eller burka: Elisabeth Skarsbø Moen har i dag en kommentar i VG (ikke på nett) der hun prøver seg på en tannløs vri: ”Et klesplagg kan ikke være undertrykkende. Men en mann som tvinger en kvinne til å gå med burka, er en undertrykker.” Selvsagt er noen som påtvinger noen ett eller annet en undertrykker. Men Skarsbø Moen hopper fullstendig bukk over hijabens, niqabens eller burkaens budskap. Ville hun sagt det samme om SS-uniformer og ku-klux-klan-sekker? Neppe. Men det aller verste med hennes kommentar, er hvordan hun forholder seg til barn:

I Osloskolene er det allerede forbudt å dekke til ansiktet. Hijab er derimot tillatt. Jeg tror ikke vi skal starte en krig om barna. Mange av disse barna kommer til å kaste hijaben når de blir voksne. Men heller ikke det skjer av seg selv. Det er viktig å si nei til hijab for personer i en del offentlige stillinger som dommere og politi. Som foreldre må vi forklare våre egne barn hvorfor vi mener det er galt at barn bruker hijab.

Hvis ikke Skarsbø Moen har skjønt det enda, så la meg presisere: Det er startet en krig om barna. Den er startet av muslimske miljøer (som ikke nødvendigvis engang støttes av barnas foreldre) der nettopp barna er utpekt som viktige bærere av det muslimske budskap. Men hvem kriger for disse barna? For guds skyld; la jentene slippe. Tal barnas sak. For tror virkelig Skarsbø Moen at jentebarna selv ønsker å stikke seg ut? La meg også minne om saken fra Vahl skole i Oslo, der det ble avdekket at jentene, muslimer som ikke-muslimer, av en muslimsk SFO-ansatt ble ”forført” med hijaber med paljetter og friske farger – som de kunne få gratis (!) på SFO. Og skolens meningsløse forsvar: Jentene ville bare pynte seg i glitrende hijaber. Det er vel ingen som lar seg forundre over flukten en del foreldre gjør fra en rekke ”belastende” skoler.

Ikke skjønner jeg heller hvordan livet til hijab-jentene skal gjøre enklere med Skarsbø Moens oppskrift: Hva tror du vil skje når mine og dine barn møter på skolen og forteller hijab-jentene at det er galt å bruke hijab? Ikke bare er det en krig om barna, men Skarsbø Moens oppskrift gjør barna selv til krigere.

Jeg er så inderlig glad for at flere i SV er begynt å våkne, da spesielt fordi de politisk er FrPs motpol. Ikke bare Heikki Holmås skjønner mer, men også SV-leder Kristin Halvorsen – og akkurat det gleder meg siden hun også er kunnskapsminister. Til Dagbladet sier Halvorsen:

– Jeg synes det absolutt er uønsket med barnehijab fordi det hemmer barns utvikling og deres mulighet til å ta selvstendige valg.

( … )

SV-lederen og kunnskapsministeren presiserer at hun er tilbakeholden med å gå inn for et forbud, men legger ikke skjul på at hun vil det muslimske hodeplagget til livs.- Hijab i barneskolen i Norge er noe som har kommet de siste åra. Jeg oppfatter det som tvang overfor småbarn, og det hindrer dem i å delta på lik linje med andre barn i norsk skole, sier Halvorsen.Hun forteller også at hun selv har reist mye i muslimske land og at hijab for små jenter på ingen måte er vanlig der.- Jeg kan ikke se at det finnes noen religiøs begrunnelse for å ikle småjenter hijab. Det er heller ingen tradisjon i muslimske land for å behandle små jenter som voksne damer, sier Halvorsen.

Neste spørsmål fra Dagbladet fikk meg derimot til å sjekke om det var kvinnelig eller mannlig på journalist (en av hver):

– Men går det ikke an å se på hijab for barn bare som en mote. Andre barn i Norge kler seg også annerledes nå enn de gjorde for 20 år siden?– Noen jenter vil sikkert ønske å kle seg slik voksne damer gjør, men jeg synes heller ikke at jenter på sju år skal gå med høyhælte sko. Hijab for småjenter oppfattes som en markør som blir valgt for at de skal holde avstand og ikke inkluderes, sier Halvorsen.– Hvorfor tror du da at foreldre velger å kle døtrene sine i hijab?– Jeg ønsker først og fremst foreldre som gjør dette på banen som kan forklare hvorfor de velger dette. Jeg er redd det er et sosialt signal om at man ønsker sterkere kontroll også over barnas seinere valg, sier kunnskapsministeren.

Herlig, Kristin Halvorsen! Her er du mer konsekvent en det mange av dine statsrådkollegaer opp gjennom årene har vært. Da tenker jeg spesielt på Laila Dåvøy (KrF) som i sin tid i barneministerstolen tok sterk avstand fra g-string truser og bh-er for jentebarn, hvilket var prisverdig nok i seg selv, men hun klarte ikke å ta avstand fra hijab på jentebarn. Derimot er jeg ikke så sikker på at alle foreldre ”velger” hijab, slik som Halvorsen synes å tro. Foreldrene kan være like låst i moralpolitiets, som nok er mer omfattende enn noen selvoppnevnte karer som rusler rundt på Grønland, krav om tildekking. Akkurat derfor er forbud så viktig! Da har foreldre ingen valg – de kan bare vise til at forbudet gjelder – men da må forbudet (dessverre) også gjelde for privatskoler (inkludert muslimske). For øvrig burde religiøse skoler på barne- og ungdomstrinnet ikke være tillatt.

Halvorsen er også klar på at utspillet hennes kan være en brannfakkel.

– Det kan hende noen blir provosert av dette, men det må vi tåle. Det er viktig at vi som samfunn sier tydelig i fra at dette ønsker vi ikke, sier Halvorsen.

Men hun er ikke sikker på om forbud er riktig vei – og det fordi også Halvorsen ser på hijaben utelukkende som et klesplagg:

– Forbud mot klesplagg er fremmed i et liberalt samfunn. Et forbud kan dessuten føre til at miljøer lukker seg enda mer og at flere muslimer ville sende sine barn på muslimske skoler hvor hijab var tillatt. En slik utvikling er absolutt ikke ønskelig, sier Halvorsen.

Hvis man definerer hijab som uniform, har vi allerede et uniformsforbud som gjelder i Norge. For de av dere som har så store problemer med et eget forbud, påse så at det gjeldende uniformsforbudet også omfatter hijab og ansiktstildekking. En annen som kjenner problemet med hijab på småjenter, er Loveleen Richel Brenna. Hun er leder for Foreldreutvalget for grunnskolen, og leder av Kvinnepanelet, som barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) opprettet i år. Til Aftenposten forteller Brenna at hun kjenner til døtre som ble slått fordi de tok av hijaben. Men fra Brenna er det samme visa: debatten går på ”majoritetens prinsipper” – ja, tro hvor mange jentebarn som bryr seg om det. Brenna vil for øvrig ikke ha forbud, men hvorfor er det vanskelig å få tak i.

En som er mer er mindre redd for å ta valg og som neppe heller frykter å bli slått i hartkorn med FrP da hun har forlatt politikken, er tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (Ap). Hun sier til Nettavisen at hijab må bort fra skolen, og henger bjella på katta hva gjelder det som må kalles en lite engasjert statsminister Jens Stoltenbergs (Ap) holdning til saken (han vil at skolen skal få bestemme dette selv):

– Han skyver ansvaret for dette over på skoler og kommuner. Da kan hijab blir lov på en skole og forbudt på naboskolen, eller være lov i en by og forbudt i neste. Man kan ikke legge opp til en slik stor grad av forskjellsbehandling. Husk hijab i politiet-saken! Den tok jo helt av. Vi må ha nasjonale regler og en lik holdning, være tydelig og klare. Både Helga Pedersen og Martin Kolberg har sagt at de vil vurdere forbud, sier Bekkemellem.

Bekkemellem kunne også etterlyst barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV), da dette vitterlige er hans ansvarsområder, men han er helt fraværende i debatten. Men det hadde kanskje bare blitt mer av om og men og i så fall.

Ta nå i det minste et valg – og stå på barnas side i dette valget.