Rita Karlsen, HRS
Hijab-debatten har utviklet seg til en farse av dimensjoner. Vedtak foretatt på Justisdepartementets bakrom, ikke bare unntatt offentligheten, men unntatt statsråden selv, der statssekretær Aas-Hansen og politisk rådgiver Tajik har opptrådt eneveldig. En politidirektør Killengreen som synes å ha lyttet mer til sin ombuds-venninne Gangås enn til sitt eget direktorat. Men farsen utspinner seg ikke bare i de regjerende kretser og dets underliggende direktorat, den utspinner seg også blant hijab-forsvarerne. En av disse er den ambisiøse venstremannen Abid Raja, som nok er tiltenkt rollen som stemmekveg for innvandrere til Venstre, antakelig etter modell fra SV. Men skal vi tro Raja, som det er liten grunn til, så er ikke hijab noen kampsak for han:
Abid Raja mener Norge har en god tradisjon å se til nabolandene, og at Sverige, som tillater hijab-bruk i politiet, er et godt forbilde for oss.- Når det er sagt, er ikke dette noen kampsak for meg. Jeg ser helst at man ikke bruker hijab, turban eller kalott med uniform, men det handler ikke om hva jeg helst ser. Dette handler om man valgfrihet, og jeg mener det bør være opp til den enkelte om man vil bruke religiøse hodeplagg til uniform, sier Raja til VG Nett.
Mye kunne vært sagt om dette, for eksempel se til Danmark eller se til Frankrike, men selektiviteten i hvor vi skal se vil selvsagt avhenge av hva vi vil se. Men Raja får stikke lengre på langtvekkistan-landet med påstanden om at dette ikke er en kampsak for han. I dagens Dagbladet, under tittelen ”Friheten til å velge”, påpeker han igjen at han helst ser at hijab, turban og kippa ikke blir benyttet i politiet (hvorfor skal vi tro på det?), men at det hele handler om ”retten til å gjøre” det, at ”ytringsfrihetens kjerne er at en skal tåle at andre mennesker er annerledes enn deg” – man kan jo bli rent betatt av de flotte ord. Men for Raja er de bare ord. Benyttet slik han opplever de er formålstjenelig fra eget ståsted, ulikt fra sak til sak. For hør hvordan Raja åpner sitt innlegg:
HIJAB: Vi som er for ytringsfrihet var imot regjeringens forslag om ny blasfemibestemmelse som ville forby angrep på religion og livssyn. Men alle vi som var for ytringsfrihet, klarer ikke å være det lengre når det kommer til retten til å bære hodeplagg med uniform. Er det bare muslimer i Norge som ser denne doble standarden?
Vi som er for ytringsfriheten var imot blasfemibestemmelsen. Riktig det, bare så synd at Raja ikke tilhørte dette ”vi”.
For eksempel skrev den samme Raja i kronikk i Tidens Tegn 19.12.2006, under tittelen ”Bør blasfemiske ytringer forbys?”:
15. desember i år tar Siv Jensen og Carl I. Hagen i Dagbladet til ordet for at blasfemiparagrafen bør fjernes. Det selv om FrP to år tilbake selv stemte for å opprettholde blasfemibestemmelsen; illustrerende for hvor lite prinsipielle politikere er i sin retorikk; en endrer politikk og oppfatninger avhengig av hvilken vei vinden blåser. Det samme kan sies om Redaktør Vebjørn Selbekk, som opprinnelig selv var for styrking av blasfemisbestemmelsen, men som etter motbør grunnet trykking av karikaturtegningene av profeten Mohammed valgte å endre ståsted. Selektiv bruk av ytringsfriheten må være pinlig, redaktøren i Magazinet uttalte selv at han aldri ville ha trykket noe som kunne støte kristne. Meg står fremdeles fast på det jeg skrev på baksiden av Morgenbladet 3. februar i år; en må ha visse grenser for ytringene.
( … )Samtlige begrensninger i ytringsfriheten er vedtatt av samfunnet, fordi vi mener at enkelte andre interesser bør gå foran ved en kollisjon med ytringsfriheten. Selvsagt skal en ha rett til å ytre seg, ikke minst utfolde seg, men det er vel grenser for begge frihetene? Din rett kan ikke gå over en annens rett, ikke uten videre ubetinget? Skal en finne seg i å bli utsatt for hatefulle ytringer, eller har en her en et legitimt beskyttelsesbehov? Spørsmålet er om det bør være et tilsvarende vern mot blasfemiske ytringer. En etterlevning av en blasfemiparagraf har gått ut på dato. Det er selvsagt ikke Gud(ene) som trenger beskyttelse, men mennesker som tror må en Gud, og som utgjør en minoritet i et fremmed land. Samfunnet må vel diskutere hvorvidt vi ønsker fri fremsettelse av hatefulle ytringer mot hverandres religioner, eller om noen grenser skal settes? Jeg mener vi skal ha videst mulig ytringsfrihet, vel å merke ikke full. Det er i tråd med menneskerettighetskonvensjonen (EMK) som avveies mot rasediskrimineringskonvensjonen (CEDR). Norge har en rekke ganger fått kritiske bemerkninger fra overvåkningsorganet ECRI; bør ikke vi være best i klassen når det gjelder vern av minoriteter også (ikke bare ved implementering av EU-direktiver), eller har vi ikke lært noe av behandlingen av samer, tatere og jøder? Vi bør evne en debatt om en ny bestemmelse, en som eventuelt kan brukes til å idømme en symbolsk reaksjon. Bestemmelsen trenger nødvendigvis ikke hete blasfemibestemmelse; kanskje enklere å godta den da? (alle uthevinger er mine).
Og hvem er det som snakker om ”doble standarder”? Lykke til Venstre, dere skal få litt å slite med.