Religiøse og politiske symboler

Hvem lytter Killengreen til?

Justisminister Knut Storberget får fortjent kritikk for sin behandling av hijab-saken i politiet, men det er få som har satt spørsmål ved hvordan Politidirektoratet og politidirektør Ingelin Killengreen har opptrådt. Hvem lyttet hun til, eller hvem spurte hun? En muslimsk politikvinne sier at et slikt hijab-krav er ødeleggende, mens en muslimsk politistudent har tatt skarp avstand fra å åpne opp for et islampoliti. Slike stemmer var uinteressante, mens derimot Diskriminerings- og likestillingsombud Beate Gangås var veiviseren?

Rita Karlsen, HRS

Det er liten tvil om at behandlingen av hijab-saken i politiet ikke er noen innertier for regjeringen. Den var unntatt offentligheten både i Politidirektoratet (POD) og i Justisdepartementet (JD) , dertil besluttet og så trukket tilbake, og man hadde hoppet bukk over at andre enn PODs og JDs ledelse hadde noe å si i saken. JD, med justisministeren i spissen, har fått velfortjent pepper for saksbehandlingen, og i fast tradisjon slipper byråkrater og rådgivere unna. Men hvorfor er det ingen som ser nærmere på politidirektør Ingelin Killengreens saksbehandling? Hvem lyttet hun til?

Den muslimske politikvinnen Sugharan Khan mener kravet om hijab til politiuniformen burde vært luftet med muslimske kvinner i politiet, før en slik endring ble tatt til behandling. Khan er en pioner i politiyrket, da hun er den andre kvinnen med pakistansk bakgrunn. Til Aftenposten.no sier Khan at hun opplever at minoriteter endelig har begynt å oppnå tillit og respekt i Norges befolkning, så kommer hijabkravet og setter dette på prøve. Khan påpeker også at politiyrket er konservativt, slik at hijabkravet rett og slett kan virke ødeleggende. Hun håper justisminister Knut Storbergets retrett fører til at hijaben kan legges til side som stridsemne. For den opphetede hijabdebatten er nettopp hva Khan mener de trenger minst av alt nå.

Khan kjenner heller ingen norske, muslimske kolleger som i dag vil bruke hijab. Til Aftenposten sier hun at et viktig argument er at det vil ta fokus vekk fra oppdragene de skal løse. Det kan bety trøbbel på jobb. Satt på spissen synes hun det ville være ubehagelig å stå på jobb med hijab utenfor en synagoge eller kirke, men ikke uten hijab.

Khan, som dertil jobber på Politihøgskolen med rekruttering av nye politifolk, forteller at hun selv er religiøs, men ikke vil bruke hijab – og på jobb vil det for hennes del aldri bli aktuelt. Hun påpeker videre at ”Bruker du hijab, har du tatt et klart standpunkt til religionen”. Videre mener hun at søkere til Politihøgskolen med minoritetsbakgrunn bør ha samme opptakskrav som andre, inkludert fysiske tester. Og hun vil at alle skal ha samme uniform.

Khans likhetsprinsipp er prinsipielt og klart. Hun forfekter med dette akkurat det samme som den muslimske politistudenten gjorde her på rights.no i september i fjor, da det ble kjent at POD ville vurdere hijab til politiuniformen på grunn av henvendelsen fra èn muslimsk kvinne. Politistudenten ble svært så opprørt over at en av hans religiøse meningsfelle ikke skjønte grunnpilaren i det norske politiet, nemlig et enhetspoliti. Åpning for hijab i politiet ville gjøre muslimske politikvinner først og fremst til muslimer, ikke politi. Han fryktet at POD skulle finne på å åpne opp for hijab i politiet.

Den muslimske politistudenten, med pakistansk bakgrunn, ønsket ikke å stå offentlig frem med sitt syn. Dette fordi han ikke orket presset og stemplingen fra det konservative muslimske miljøet. Studenten, som presisterte at han ikke kjente kvinnen som satte i gang det hele, hadde lite til overs for det han oppfattet som egoisme:

– Hun mangler fullstendig forståelse for hva dette er. Hun tenker kun på seg selv, og sin identitet som muslim. I politiet er svært mye lagt opp til likhet. Stiller vi hundre politibetjenter på en linje, er det ingen som skal skille seg ut med noen spesielle effekter. Derfor har vi da også svært strenge uniformsregler. Uniformsreglementet sier at det ikke er lov å blande sivile effekter og politieffekter. Hijab må da vitterlig sies å være en personlig og sivil effekt, sier politistudenten til rights.no.

Politistudenten mente dessuten at godtar men hijab, åpner man også for andre effekter, som igjen kunne føre til konflikter hva gjaldt grensesetting. Han hadde heller ikke mye til overs for at politiyrket er kvinnens ”store drøm”, så lenge hun ikke makter å se realitetene:

– Hun påpeker at hun har valgt å ikle seg hijab selv, hvor hun understreker at hun ikke blitt pålagt å ikle seg hijab, noe hun krever at alle andre skal akseptere. Vel, det er også hun som velger å bli politi, det er ikke pålagt, og da må jammen hun akseptere reglene for politiet. Hvis ikke, har hun ingenting i politiet å gjøre, muslim eller ikke, kvinne eller ikke, sier den muslimske politistudenten.

Men det som opprørte han mest, var at når man ser politiet, så skal det man tenke ”politi” og ikke assosiere politiet med religion.

– Tenk hvilke grupperinger dette kan føre til i politiet. Jeg ser det levende for meg: Noen ringer politiet, for eksempel ved husbråk, og sier: Ikke send det muslimske politiet! Eller kanskje motsatt: Send det muslimske politiet! Nei, dette vil være en av de største tragediene politiet kan gjøre. Politiet kan ikke miste folks tillit! Det er noe det norske politiet har klart å bygge møysommelig opp – hijaben må ikke få bryte dette ned!

Han kjøpte heller ikke argumentet med at å tilkjennegi muslimsk tilhørighet kunne skape tillit i muslimske miljø:

– Hun legger opp til å forsterke kulturforskjeller, og driver med kategorisering av mennesker. Ja, la oss si at hun får tillit fra 100 i ”sitt miljø”, samtidig som hun risikerer å støte 1000 fra seg. Hva blir ”det norske politiet” da? Hun legger opp til at vi som har en eller annen innvandringsbakgrunn forblir noe ”fremmed”, noe som ikke passer helt inn, noe som skal ha en eller annen form for særbehandling eller tilrettelegges for, sier politistudenten trist.

Han trodde heller ikke at det ville stoppe her, men resultere i nye krav:

– Jeg kjenner ikke denne kvinnen, men jeg vet jo fra det muslimske miljøet at som regel er de som bruker hijab mer konservative muslimer enn mange andre. Det kan jo også bety at hun vil få problemer med menn. Hva skal hun for eksempel gjøre under opptaksprøven? Ett av opptakskravene er 100 meter svømming, 75 meter rygg og 25 meter bryst. Skal hun være ikledd ”svømmehijab” – og kreve at det bare er kvinner tilstede? Og hvordan har hun tenkt å trene på arrestasjonsteknikk? Den er hva jeg vil betegne som ”veldig intim”, du ligger på bakken og har partneren din enten under deg eller oppå deg. Skal hun vente til det er en kvinnelig student ledig? Ut fra min erfaring vil det være umulig, og dermed kan det fort oppstå nye krav og tilrettelegginger.

I tillegg tror han at lignende problemer kan oppstå den dagen hun eventuelt er politi.

– Skal hun nekte å arrestere en mann? Og hva hvis hun må inn i et høyreekstremt miljø? Det er da vel ille nok med en hudfarge som er mørkere enn andres, om vi ikke også skal begynne å ikle oss effekter som forsterker forskjellene. Nei, dette må politiet aldri finne på!, avslutter den opprørte politistudenten.

Les hele intervjuet med den muslimske politistudenten

Slike reaksjoner har altså POD og politidirektøren valgt å se bort fra. Eller kanskje enda verre, de fant det ikke bryet verdt å sjekke. Og vi registrerer jo – igjen – at det er Diskriminerings- og likestillingsombudet, og eks-POD ansatt, Beate Gangås, som svinser i kulissene, jf. at det i PODs anbefaling til JD vises til anbefalingen fra Ombudet om å la religiøse hensyn ha forrang i spørsmålet. Til dette vil jeg påpeke at jeg så langt ikke har registrert fra dette Ombudet noen andre krav i forhold til religiøs forrang enn spørsmål knyttet til islam. Det burde være oppsiktsvekkende at et Ombud, som er satt til å ivareta likestilling og forhindre diskriminering, gang på gang lar islam gå foran både likestilling og diskriminering. Hvis dette fortsetter bør Ombudet skifte navn tilpasset sitt egentlige virke, Islam- og diskrimineringsombudet, eller så burde Gangås vurdere å skifte beite. (Eller kanskje rett og slett Ingelin lyttet til Beate etter Manuela-oppskriften; venninner som tar en ”liten prat”?)

Og så var det noen som lurte på om vi har en politisert statsforvaltning?… Det beste vi kan si om det, er at de i alle fall tør flagge en mening, hvilket neppe er særlig kontroversielt hvis det gjelder å tilrettelegge for religion (ja, jeg burde skrive islam, men da blir jeg beskyldt for å være negativ til islam) i det offentlige rom. Men mens byråkratene fikser og ordner, så er Norges øverste leder, statsministeren, mer reservert. Ifølge en NTB-melding sier Jens Stoltenberg ”tja” til hijab, men ifølge VG Nett er han positiv. Positiv er ikke hans partikollegaer Bjarne Håkon Hanssen og Libe Rieber-Mohn. Også SV-toppene Olav Gunnar Ballo og Karin Andersen sier nei, og viser til at det vil bidra til å opprette kvinneundertrykking. Til og med Kristelig folkeparti sier nei til hijaben på politiet. Ja, nå får vel også disse Diskriminerings- og likestillingsombudet etter seg? For en farse.