Kjønnslemlestelse

Seksuell lemlesting av barn krever ny politikk

Helsemyndighetenes kjønnsdiskriminering er slående. HRS har i flere runder argumentert for innføring av helseundersøkelser av alle barns ytre kjønnsorgan, og at påvist lemlesting av barn etter bosetting i Norge, må medføre strafferettslige konsekvenser. Vi øyner nå gode muligheter for at Stortinget vil etterfølge vår oppfordring, forhåpentligvis allerede før sommeren og nye feriereiser til fjerne strøk der våre barn utsettes for antakelig den mest barbariske praksisen av kulturelt og religiøst opphav verden noensinne har sett. I så fall blir Norge det første landet i verden som innfører en systematisk forebyggende politikk. Og hvis så skjer, da må det være lov å sitere Gro: Det er typisk norsk å være god.

Da særloven om kjønnslemlestelse ble innført i 1995, var myndighetenes intensjon klar; man ville sende et tydelig signal til nye grupper om at denne praksisen er forbudt i Norge. Signalet skulle ha en forebyggende effekt.

Vi har selvsagt lovverk som dekker lemlesting, det vil si avskjæring av kroppsdeler, med samme strafferamme som særloven mot kjønnslemlestelse (inntil åtte års fengsel). Når særloven mot kjønnslemlestelse aldri har vært rettslig prøvd, må man spørre seg hvorfor denne loven sover, all den tid kjønnslemlestelse av jenter bosatt i Norge faktisk er avdekket.

Avdekket kjønnslemlestelse i Norge

Det mest gjennomdokumenterte tilfellet av kjønnslemlestelse omhandler tvillinger født av gambiske foreldre på et norsk sykehus i 1997. Faren tok med seg kone og barn til Gambia da jentene var et halvt år gamle. Der ble de lemlestet på tradisjonelt vis og mot morens vilje, i følge morens eget utsagn (Dagbladet.no 08.01.01 ). Tre år senere prøvde ektemannen å dumpe hustruen og barna i Gambia, men hun og barna klarte å flykte tilbake til Norge, bl.a. på grunnlag av innsats fra HRS.

Kvinnen anmeldte ektemannen for både vold og kjønnslemlestelse. Legepersonell videodokumentert at jentene var kjønnslemlestet. Om lag et halvt år senere ga kvinnen etter for press fra ektemannen og deler av et gambisk miljø. Hun flyttet tilbake til ektemannen, til tross for at han hadde utsatt både kone og barn for grov mishandling i årevis. Kvinnen trakk anmeldelsen, og saken ble henlagt.

I følge politiet, er dette en av to anmeldelser av kjønnslemlestelse noensinne. Denne saken hadde aldri blitt journalført hos politiet, hvis ikke moren selv hadde anmeldt forholdet. Dette fordi myndighetene ikke har pålagt helsepersonell å undersøke jentebarns ytre kjønnsorganer ved de jevnlige kontrollene av barn på helsestasjonen. Kun gutters underliv undersøkes rutinemessig, først og fremst for å forsikre at testiklene er på plass i pungen.

Helsemyndighetene diskriminerer

Helsemyndighetenes kjønnsdiskriminering er slående. I Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten heter det endog at testiklene til nyinnflyttede innvandrergutter skal regelmessig undersøkes frem til puberteten. Man må med rette kunne hevde at denne forskjellsbehandlingen har røtter i fortidens kyskhet hva gjelder kvinner og seksualitet, og at forskjellsbehandlingen også er i fullstendig disharmoni med samtidens flerkulturelle Norge. Så lenge jenters underliv ikke inkluderes i helseomsorgen, kan seksuell lemlestelse vanskelig avdekkes.

Dette forstod den franske legen Emanuelle Piet. Hun har ansvaret for helsestasjonene i fylket Seine-Saint-Dénis. På bakgrunn av mistanke om at særlig vestafrikanske jentebarn ble lemlestet, foretok hun i 1987 en kartlegging av 500 vestafrikanske jentebarn i alderen 0-6 år. Samtlige var lemlestet. Noen av overgrepene ble brakt inn for domstolen med fellende dommer. Piet initierte systematiske helseundersøkelser av alle barns kjønnsorgan ved de allerede eksisterende helsekontrollene, og informerte foreldre om hvorfor; de betydelige helseskadene ved kjønnslemlestelse, og at praksisen faktisk er forbudt ved lov. Beskjeden var klar; avdekkes lemlestelse, vil forholdet bli straffeforfulgt. 10 år senere kartla hun på nytt 500 vestafrikanske jenter i alderen 0-6 år. Kun syv var lemlestet. Nye rettssaker fulgte, det forebyggende arbeidet fortsatte.

I år 2000 foretok Piet en ny kartlegging; av 500 barn var ingen lemlestet. Og fremmøtet ved de frivillige helseundersøkelsene var like god som før. Det må nevnes at kontrollene også åpner for at incest kan avdekkes.

Sovende særlover

Norge, Sverige, Danmark og England har alle en særlov mot kjønnslemlestelse som aldri har vært rettslig prøvd.

British Medical Association anslår at rundt 3.000 jenter i England lemlestes årlig. En undersøkelse fra England viser endog at ca. 50 prosent av barn fra ”risikoland” som kom til England før de var kjønnslemlestet, eller som er født i England, blir utsatt for lemlestelse. Videre er det avdekket at lemlesting utføres i England, og at også norskfødte jenter er sendt til London for lemlesting (TV2, 27.09.00).

Frankrike har ingen særlov. Lovverket omhandler lemlesting generelt (mutilasjon). Frankrike er det eneste landet i verden der kjønnslemlestelse aktivt straffeforfølges. Arbeidet startet i 1982 da et spedbarn blødde i hjel, og siden den gang har over 30 saker vært ført for domstolen, samtlige med fellende dommer.

Advokat Linda Weil-Curiel har med unntak av en sak, ført samtlige saker for domstolen – og vunnet dem alle. Hva kan vi lære av det franske eksemplet?

Uheldig med særlover

Vår konklusjon er at særlover knyttet til overgrep av kulturelt/religiøst opphav kan være uheldig. Det skapes en berøringsangst, og dermed en avstand til det faktiske overgrepet.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at hvis foreldre i Norge, uansett opphav, mutilerte en hvilken som helst annen kroppsdel på barnet sitt, vil forholdet behandles slik en lemlesting skal; både barnevern og politi ville blitt koblet inn.

I 2003 fikk den norske særloven et tillegg. Man kan nå straffes for ikke å prøve å avverge en forestående kjønnslemlestelse. I regjeringens høringsnotat ble det derimot frarådet å også innføre en meldeplikt i lovverket ved avdekket lemlestelse. Argumentasjonen var oppsiktsvekkende. Det ble hevdet at en meldeplikt kunne svekke barns tillit til helsevesenet: ”Innføring av meldeplikt der kjønnslemlesting har skjedd, utan omsyn til samtykke frå den som er blitt utsett for inngrepet, vil ikkje gi tillit, og kan jamvel hindre at barn og jenter som er blitt kjønnslemlesta, oppsøkjer helsetenesta, lærarar osv. for hjelp, råd og rettleiing.” Majoriteten av kjønnslemlestelser skjer i alderen 0-7 år. Jentebarn kan umulig gi samtykke til anmeldelse av overgrep, og de kan like umulig miste tillit til helsetjenesten eller vegre seg for å søke hjelp og råd.

Ingen gynekologisk undersøkelse

Under en rettssak i Paris i 2003 om kjønnslemlestelse, sa pediateren Mselati Jean Claude følgende: ”Man trenger ikke være ekspert for å se om en jenter eller kvinne er kjønnslemlestet. Det er umulig å ikke se det med det blotte øyet.”

Det samme forteller legen Emanuelle Piet; mens man fysisk berører gutters kjønnsorgan når testiklene undersøkes, er undersøkelse knyttet til kjønnslemlestelse en observasjon.

Vår statsråd for barn i Norge, og sykepleier, Laila Dåvøy, har dessverre bestemt seg for at dette ikke stemmer. Hun har ved flere anledninger talt mot å innføre helseundersøkelser av jenters ytre kjønnsorgan, og sagt at ”vi kan ikke ha gynekologisk undersøkelse av barn”.I Somalia lemlestes så godt som alle jentebarn. Somaliere er den største gruppen i Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Over tre tusen somaliske jenter i Norge er således i risikosonen. Gitt den generelt foruroligende dårlige integreringen av somaliere, er det all grunn til å tro mange holder praksisen i hevd her, antakelig minst 50 prosent.

I en samtale med somaliske jenter, ble vi da også fortalt at foreldrene ikke hadde endret holdning. Jentene sa de var fortvilte fordi de ikke kunne stoppe foreldrene i å lemleste de yngre søstrene. Også blant stammer i Norge fra eksempelvis Gambia, er det dessverre god grunn til å anta at seksuell lemlesting av jentene fortsetter i utbredt monn.

Ansvar for alle barns rett til helse

I handlingsplanen mot kjønnslemlestelse (2001) fastslås dette:

”Kjønnslemlestelse av jenter bryter med en rekke menneskerettigheter, herunder retten til helse og retten til privatliv, og strider mot ikke-diskrimineringsprinsippet. Dersom en stat ikke treffer egnede tiltak for å gi jenter vern mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse vil dette kunne innebære brudd på statens menneskerettighetsforpliktelser.”

Staten er altså forpliktet til å verne jenter mot kjønnslemlestelse gjennom en rekke internasjonale konvensjoner samt nasjonale lover og retningslinjer. På bakgrunn av suksessen til advokat Emanuelle Piet i Frankrike og den franske statens aktive bruk av lovverket, forventer vi at Stortinget tar ansvar for alle barns helse og rettssikkerhet. Helsevesenet må pålegges å undersøke alle barns ytre kjønnsorgan, på lik linje med andre organer som ører og nese. Og avdekket lemlesting bør følges opp, slik loven forutsetter det.

HRS har i flere runder med ulike stortingsrepresentanter argumentert for innføring av helseundersøkelser av alle barns ytre kjønnsorgan, og at påvist lemlesting av barn etter bosetting i Norge, må medføre strafferettslige konsekvenser. Vi øyner nå gode muligheter for at Stortinget vil etterfølge vår oppfordring, forhåpentligvis allerede før sommeren og nye feriereiser til fjerne strøk der våre barn utsettes for antakelig den mest barbariske praksisen av kulturelt og religiøst opphav verden noensinne har sett. I så fall blir Norge det første landet i verden som innfører en systematisk forebyggende politikk. Og hvis så skjer, da må det være lov å sitere Gro: Det er typisk norsk å være god.

Se også omtale av Weil-Curiel og Piets arbeid i Dagbladet 6. februar, 2004, som var eneste media som omtale temaet på den Internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse!

06.02:05: Redder jenter fra kniven. Gjengitt etter tillaltelse fra Dagbladet. Del 1 (pdf-format) og del 2 (pdf-format)

Vil du lese mer om seksuell lemlesting? Les fra vår bok «Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn» (Kolofon/HRS, 2003) «En baby kan ikke sladre», kapittel 10 (i pdf-format)