Rita Karlsen, HRS
Det er ingen politisk uenighet om hvor særdeles alvorlig kjønnslemlestelse er. Tvert om er det en bred enighet om at denne praksisen er fullstendig uønsket, og at den skal stoppes. Men der stopper da også enigheten. I over ti år har den ene handlingsplanen mot kjønnslemlestelse avløst den andre, og det eneste vi kan si med sikkerhet er at ingen vet hvor mange jenter i Norge som er utsatt, eller vil bli utsatt, for dette grove overgrepet. Men i hele denne perioden har dialog og opplysning vært det virkemidlet som de fleste synes å ha stort tro på – samtidig som gruppene som praktiserer lemlesting av jentebarn vokser sterkt i Norge, både ved fødsler og innvandring.
At KrF i dag synes å ha fått øynene opp for at kjønnslemlestelse ikke kan stoppes bare ved dialog og opplysning, er mer enn gledelig. Ikke minst fordi KrF i Bondevik-regjeringene, særlig representert han selv som daværende helseminister og ved daværende barneminister Laila Dåvøy, var sterkt imot at også jenters underliv skulle helseundersøkes. Dåvøy la seg på linjen om at helseundersøkelse var å betrakte som ”et nytt overgrep”. Men røykeforbudets far, Dagfinn Høybråthen, viser seg å ha en langt rakere rygg enn mange andre i KrF. Ikke bare sier han at KrF bør støtte obligatorisk helseundersøkelse av jenter i risikosonen, men han føyer til at vi ikke må være så redd for at et slikt tiltak blir sett på som diskriminerende. På dagens valgkampkonferanse for KrF sa Høybråthen følgende:
Kampen for innvandrerkvinners rettigheter er helt sentral for å lykkes med integreringen. Her har innsatsen vært for dårlig. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er fortsatt utbredt i enkelte miljø. Og samfunnet har gått stille i dørene av frykt for å bli stemplet som diskriminerende. Det er en skam, og et svik mot jentene det gjelder. Dette er ikke kultur. Det er ukultur, og kriminelt – og må stanses!
Jeg er etter hvert kommet til at obligatoriske helseundersøkelser av utsatte jenters underliv, er et nødvendig virkemiddel i kampen mot kjønnslemlestelse. Det er veldig vanskelig å forstå at det skal være et større overgrep å gjennomgå en enkel helseundersøkelse hos helsesøster, enn å risikere at kjønnsorganet blir beskåret uten bedøvelse mens jenta blir holdt nede av flere voksne.
Noen hevder det er diskriminerende kun å undersøke de jentene som er i faresonen. Jeg vil si at det er en grovere form for diskriminering at disse jentene risikerer å bli kjønnslemlestet, mens andre jenter i Norge ikke gjør det.
Norske leger har dokumentert at slike undersøkelser, «generelt ikke oppleves som traumatisk for små jenter, og at dette derfor ikke er noe holdbart argument mot en slik undersøkelse». Tross alt er det snakk om en enkel undersøkelse, slik det i dag er av alle gutters underliv og slik det var av alle jenter frem til starten av 1990-tallet.
For meg handler dette om ikke å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv.
Dette er nye toner fra KrF, som de fortjener all ros for. Endelig settes de svakeste i sentrum, nemlig jentebarn som utsettes for kjønnslemlestelse. At KrF i denne sammenheng ikke ser betydningen av at alle jentebarn i Norge gis helsetilbud for hele kroppen, inkludert dette sensitive jenteunderlivet, får vi heller tåle akkurat nå. Men HRS skal prøve det som står i vår makt for å få Høybråthen og KrF til å endre syn på dette, noe som ikke er umulig all den tid KrF-lederen har tatt dagens viktige beslutning.
En av grunnene til at så lite konkret har skjedd i kampen mot kjønnslemleste, er at det har vært umulig å fastslå hvor mange jenter som utsettes for dette groteske overgrepet. Sentrale politikere og myndigheter har fått lov til å ”gjemme seg bak” manglende tallfesting. Bedre blir det ikke av at såkalte ”forskere” degger opp om myndighetene ved å levere ”forskning” som bekrefter det myndighetene ønsker: noen, men færre enn mange tror, blir kjønnslemlestet. Ansvarlige politikere er fornøyd, de slipper å sette inn øyeblikkelige tiltak, samtidig som de hyklerisk sier at ”ett barn er ett for mye”. Forskerne er fornøyd, de slipper å svare for sin elendige forskning, og i tillegg for de nye oppdrag (oppdragsforskning er et hån mot forskningsverden, i det forskerne selv må bidra til sin lønn). Prisen betales igjen av de mest sårbare: barna.
Norge har en særlov mot kjønnslemleste, men som statssekretær Astri Aas-Hansen (Ap) i justisdepartementet har sagt til Dagsavisen.no: ”Det eneste som er verre enn at man ikke har en straffebestemmelse, er å ha en straffebestemmelse som aldri benyttes”. (PS: Noen som ser sammenhengen med ”den nye” blasfemiparagrafen?) Dertil kan vi gi noen tips til hvorfor ingen er dømt: Det er ikke lov for norsk helsevesen, det er altså ikke anbefalt, å se på jenters underliv ved helseundersøkelser. Å skulle de se likevel, som vi vet mange gjør, så har de taushetsplikt om de skulle avdekke en lemlesting. Dette er norsk politikk på området. Tro det eller ei. Videre er kampen mot kjønnslemleste gjort så kontroversiell, med overfarende fare å bli beskyldt både for diskriminering, rasisme, stigmatisering og alt annet ufordelaktig, at flere som avdekker at ei jente er lemlestet, være seg helsesøster, lærere, rektorer aller andre, helst synes å ønske at de aldri hadde oppdaget det. De tør rett og slett ikke handle, slik som situasjonen er i en av sakene som HRS nylig har anmeldt.
På samme måte er det mange som slett ikke vet hva de skal gjøre for å avverge en forestående lemlesting. Selv om det er tillagt en avvergelsesplikt i loven mot kjønnslemleste, så kvier langt de fleste seg for å ta den i bruk – til tross for at de for eksempel er blitt fortalt av barn at dennes søster skal til Somalia eller annet sted for å bli omskåret. Nei, disse opptrer på akkurat samme måte som våre såkalte ansvarlige politikere: lukker øynene og håper det går seg til med tiden.
Det gjør det ikke. HRS hypotese er at obligatorisk helseundersøkelse av jentebarn vil avdekke at et høyt antall jentebarn, selv om de er født her, er lemlestet. Og for de av dere som er skråsikre på at vi tar feil – en obligatorisk helseundersøkelse vil kunne gi svaret. Gjør derfor som Høybråthen – hils obligatorisk helseundersøkelse velkommen!Her kan du også lese kapitlet om kjønnslemlestelse fra HRS-boken Feminin integrering (2003): «En baby kan ikke sladre», kapittel 10 (i pdf-format).