Rita Karlsen, HRS
I Aftenpostens reportasje om at Suhaib Hasan i Storbritannia har krevd diplomatisk boikott av Norge, heter det:
Nå rykker én selvoppnevnt britisk domstol for islamsk lov ut og krever ifølge en iransk TV-kanal at muslimske land trekker ut sine ambassadører fra Norge.
– De 57 muslimske statene må legge press på Norge og Danmark for å stoppe slike tåpeligheter og fornedrende tegninger, sier sekreætr Suhaib Hasan fra Storbritanias islamske sharia-råd til den halvstatlige iranske TV-kanalen al-Alem.
Ifølge den iransk-arabiske nyhetskanalen ber han nå européere om å protestere mot trykkingen av karikaturtegningene, som et alternativ til «enkelthandlinger».
Sharia-rådet har ingen offisiell status, men har avdelinger over store deler av Storbritannia.
Man kunne ønske at shariarådet ikke hadde noen offisiell status og at Hasan var representant for ”én selvoppnevnt britisk domstol for islamsk lov”, men slik er det dessverre ikke.
Shariaråd har lenge vært operative i Storbritannia, men de har kun vært et tilbud til ”deres egne” og kun av rådgivende karakter. Det heter at shariarådene ble innført av nettopp Suhaib Hasan da han kom til Storbritannia for over 30 år siden. Før pakistanskfødte Hasan, eller dr. Hasan som han omtales, kom til Storbritannia studerte han i Saudi-Arabia og jobbet deretter noen år i Øst-Afrika. Dr. Hasan har siden jobbet for å implementere sharia i det britiske rettssystemet. Han har derimot hele tiden insistert på at deres arbeid ikke er et forsøk på å omgå det britiske rettsapparatet, og påpekt at de ikke har søkt å utvide sin myndighet utover skilsmisse, ekteskap og medgift og arvetvister.
Det har vært flere strider rundt shariarådenes operative virksomhet. Ikke minst skapte det betydelig oppmerksomhet da erkebiskopen av Canterbury og overhodet for Church of England, Rowan Williams, i februar 2008 hevdet at det ikke var til å unngå at enkelte aspekter av islamske sharialover ble innført i Storbritannia. Han mente Storbritannia «må innse det faktum at flere av landets innbyggere ikke forholder seg til britiske lover». Erkebiskopens løsning gikk ut på at Storbritannia ga muslimene rett til å praktisere sharialovgivning innenfor den sivilrettslige sfære, først og fremst knyttet til ekteskapsrett, reguleringen av finansielle transaksjoner og rettslige strukturer for megling og konfliktløsning. En slik løsning hevdet biskopen kan fremme lov, orden og sosial sammenhengskraft. Williams’ utspill høstet storm i det britiske folket, og statsminister Gordon Brown tok da skarp avstand fra tanken på å innføre separat lovgivning for muslimer. I juli samme år foreslo presidenten for den britiske høyesterett at muslimer skulle gis mulighet for å dømme i saker som gjaldt skilsmisse og hustruvold. Også dette ble møtt med kritikk fra regjeringen.
Men noen måneder etter, i september 2008, var shariadomstoler et faktum. De fikk gjennomslag for å benytte seg av ”sitt eget rettssystem” – som juridisk bindende. Det var den britiske justisminister Jack Straw som i all stillhet oppgradert fem shariaråd til fem shariadomstoler, med rett til å dømme i sivilrettslige saker. De muslimske domstolene har dermed lov til å dømme i saker som omhandler skilsmisse, arv, finansielle tvister i familien, barnebidrag, barnefordeling og hustruvold. Shariadomstolene er klassifisert på samme måte som voldsgiftdomstoler.
Om dette kan kalles snikislamisering eller islamisering oppleves som uinteressant, men det er interessant at Storbritannia har tillatt innføring av parallelle rettssystemer. For selv om det heter at det frivillig hvorvidt shariadomstoler benyttes og at begge parter for eksempel i en skilsmissetvist må være enige i dommen, så er det åpenbart at denne frivilligheten er utsatt for et betydelig press. Det er nettopp dette ”valget”, eller presset på enkeltindivider, vi ikke må tillate, og som krever at vi har ett rettssystem for alle borgere.
Så når Aftenposten ”feier” bort dr. Hasan som nærmest en ”selvoppnevnt” moralist, som dertil representerer omtrent et selvoppnevnt moralråd (Islamic Sharia Council), så taler de mot bedre vitende. Bedre blir det ikke av at dr. Hasan vil ha OIC på banen (de 57 muslimske landene som er organisert i den muslimske konferansen, og som langt på vei har kuppet FNs menneskerettighetsråd).
Det er kanskje for utrolig å tro at (noen) muslimer er gitt slik makt i Storbritannia, men da må vi kanskje først se oss om i Norge. Da HRS i 2003 dokumenterte norske muslimske kvinners problemer med muslimsk skilsmisse i Norge, reagerte en rekke stortingsrepresentanter, både fra Ap, KrF, SV, H og Frp, på denne diskrimineringen. Samtlige ga sin tilslutning til våre forslag om blant annet at norske myndigheter ikke skal godta utenlandske ekteskapskontrakter som innvandringsgrunnlag hvis ikke kvinnens rett til skilsmisse var nedfelt. Vi mente også at denne retten kan nedfelles i ettertid, eventuelt som tillegg, til en eksisterende ekteskapskontrakt. På samme måte foreslo vi at norske myndigheter skulle forlange verifisert skilsmisseattest, før eventuelt ny søknad om familiegjenforening gjennom nytt ekteskap kunne innvilges. Beskyldningene kom raskt om at dette var brudd på menneskerettigheter, og regjeringen vurderte muligheten for å opprette et shariaråd i Norge. Forslagstilleren, daværende statssekretær Kristin Ørmen Johnsen (H) til daværende statsråd Erna Solberg (H), innrømmer imidlertid at det kunne være betenkeligheter med å opprette shariaråd i Norge, men mente likevel at kvinnene som ønsker muslimsk skilsmisse «møter så omfattende problemer at man ikke kan ri prinsipielle kjepphester» (VG Nett). Solberg mente også at hvis shariaråd-begrepet vekket slik harme, kunne man ”bare” kalle det et ”muslimsk familierådgivningskontor”. HRS gikk hardt ut mot shariaråd i Norge, og fikk heldigvis gehør for det.
Men det betyr jo ikke at ikke sharia ”sniker seg” inn likevel. Katja Jansen Fredriksen, doktorgradsstipendiat ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen, fortalte i februar 2009 at norske domstoler stadig oftere møter argumenter fra sharia i saker som dreier seg om skilsmisse og barnefordeling. I en gjennomgang av en rekke slik saker fra det norske rettssystemet de siste årene, hevdet hun at i det store flertallet av dommer ble argumenter fra sharia trukket frem. Hun fortalte videre at gjennomgangen avdekket at muslimer i Norge er godt orientert om hvilke rettigheter de har knyttet til det norske rettssystemet. Her skilte kvinnene seg ut som spesielt velinformerte. Fredriksen mente at vi ikke har noe å tape på å ta hensyn til partenes sine religiøse argumenter i saker der begge parter er enige om å legge sharianormer til grunn, og der disse normene ikke strider mot den allmenne rettfølelsen. En av alternativer Fredriksen trakk frem ”for å ta hensyn til muslimer sitt ønske om å innarbeide argumenter fra sharia i familieretten”, var nettopp å opprette egne meklingsinstanser i Norge – etter modell fra shariaråd i Storbritannia.
Ja, (selvoppnevnte) shariaråd kan være nærmere en vil liker å tro.