Islam

Kampen om muslimene

Hvem er egentlig islamistene? På SVT i går fikk vi bekreftet noen av våre mistanker: Konvertitter går raskt i islamistfellen, og de muslimer og muslimske organiseringer som påberoper seg å ha valgt den ”gyllne middelvei”, og som samarbeider tettest med myndighetene, har en islamistisk agenda. I dokumentaren møter vi også ”vår egen” Ann Sofie Roald som innrømmer at hun ikke skjønte at hun jobbet for en islamistisk organisasjon før hun hoppet av. Hun forteller også at det var et venstreorientert politisk engasjement som drev henne inn i islam, i en slags solidaritet med en "svak" gruppe.

Rita Karlsen, HRS

I denne meget interessante SVT-dokumentaren kommer det klart frem at islam som en åndelig tilnærming til Gud ikke er det som selvoppnevnte muslimske representanter først og fremst ønsker å få formidlet. Nei, de har en islamistisk agenda, som ikke nødvendigvis gir seg utslag i at man er jihadist, at man tilhører en militant gruppe, eller søker å gjøre Sverige til en islamsk stat, men rett og slett er ikke-radikale grupper som bedriver islamisering. De jobber mot et ideelt muslimsk samfunn, der de stiller særkrav, særlig knyttet til familieretten i sharia, og på veien mot dette målet er det viktig for dem å være ”representanter for alle muslimene i Sverige”. Langt på vei har de vunnet denne ”kampen om muslimene”, i alle fall hvis en ser hvilken makt og innflytelse de har fått inn i de politiske maktkorridorer i Sverige. Taperen er selvsagt muslimer som har islam som en åndelig vei til Gud.

I dokumentaren møter vi tre konvertitter, to kvinner og en mann. Kvinnene, Pernille Ouis og Ann Sofie Roald, giftet seg begge med en muslimsk mann og er begge skilt. Men det var ikke først og fremst ekteskapet som brakte disse kvinnene inn i islam, ei heller det guddommelige aspektet, men et politisk engasjement på venstresiden i norsk politikk. Derimot er det nettopp det politiserte islam, og ikke minst de kjønnsfascistiske reglene, som fikk de samme kvinnene til å forlate islam. Mannen, som opprinnelig het Leon, men som konvertitt har tatt navnet Muhammed, konverterte derimot for å få gifte seg med sin store kjærlighet. De er fortsatt gift, selv om hans kone måtte forlate familien som ikke godtok konvertitten Muhammed som hennes ektemann. Senere har på nytt fått kontakt med hennes familie, til tross for at Muhammed lot seg lokke til å bli islamist – som skremte vettet av hans kone sin muslimske familie. Muhammed kom seg ut av islamistrollen da at begynte å studere – og møtte mennesker som ”tenkte selv”.

Derimot er det ikke mye oppløftende å høre hvordan muslimske talsmenn fra ulike organisasjoner snakker om tolkningen av islam og leveregler innen islam, om det så gjelder mannen som overhode i familien (han har siste ordet fordi han er jo rasjonell, kvinner styres derimot av følelser), skilsmisse (samme argument som foran), eller mannens rett til å slå hustruen (uten å etterlate noe merke), hvordan kvinner skal kle seg (hijab er påbudt) eller hvem som har rett til å tolke islam.