Rita Karlsen, HRS
Noen saker er verre å kommentere enn andre. Dette er for meg en vanskelig sak, ikke minst fordi min førstehåndskunnskap til koranskoler har jeg fra Pakistan, og la meg si det slik: Ved Gud, ikke la det være direkte sammenlignbart med koranskoler i Norge. Skjønt jeg har mine tvil. Dessverre.
Samtidig har jeg like lenge som jeg har arbeidet i HRS, og endog litt før, hørt historier fra muslimske jenter om deres erfaringer med koranskoler i Norge. Det har handlet om fysiske avstraffelser i form av for eksempel ørefiker og stokkeslag, men også om psykisk press, ikke minst knyttet til ”korrekt muslimsk bekledning”, og dertil; seksuelle overgrep, spesielt det som defineres som ”beføling”. (Denne befølingen kan også forekomme i de private rom, da gjerne av menn som er på besøk i hjemmet eller mannlige slektninger).
Dernest er dette en vanskelig sak fordi den raskt kan bli en skyttergravdiskusjon. Moskeer og koranskoler er som hermetikkbokser, om du ikke har den riktige åpneren. Dette lukkede rom er slik sett ugjennomtrengelig, og man kan ”synse”, ”mene” og ”tro” hva man vil, men stort sett vil det være andrehåndskilder man må forholde seg til. Skulle man nå likevel slippe innenfor, som for eksempel HRS har gjort ved å sende anonyme observatører i moskeer, er det likevel andre hindringer; for eksempel at stort sett all informasjon som er i moskeer og koranskoler ikke er på norsk. Når moskeer og koranskolers medlemmer i tillegg er så godt kontrollert at de ikke åpent tør fortelle om sine erfaringer i frykt for represalier fra miljøene, vil en fornuftig debatt om moskeers og koranskolers drift, innhold og fremgangsmåter antakelig strande før den kommer i gang.
Å mene at det ikke vil være usannsynlig at koranskoler gjør bruk av fysisk avstraffelse, og at barna kan utsettes for seksuelle overgrep, vil raskt kunne bli definert som stigmatisering av muslimer, muslimhets, islamofobi eller lignende. Det interessante er at dette ikke engang var et tema da det for kort tid siden ble avdekket massive systematiske overgrep ved katolske skoler i en omfattende fembinds irsk rapport.
I dag fortelles det at en imam for noen dager siden ble pågrepet og siktet for vold mot barn på en koranskole i drammensdistriktet. Årsaken til pågripelsen er opplysninger som kan tyde på at barna – som er mellom 6 og 12 år gamle – på den aktuelle moskeen blir slått med stokker eller kjepper. Ifølge politiet skal avstraffingen eksempelvis skje om barna kommer for sent, om de leser koranteksten feil eller om de er urolige, skriver Drammens Tidende. Politiet har kjent til saken i flere år, ja faktisk tilbake til 2002, har de sittet på informasjon om at imamer på en rekke koranskoler i distriktet benytter samme straffemetoder. Informasjonen har politiet mottatt som anonyme tips og som bekymringsmeldinger fra skoler. I frykt for at familier eller barn skal bli utstøtt fra sine miljøer, har politiet heller ikke avhørt verken barn eller foreldre.
– Barna har på skolen fortalt at de er redde for å gå på koranskolene, «fordi der blir de slått». Vi har hørt om slike tilfeller fra ulike barn over flere år. Derfor tar politiet nå ansvar, og oppretter selv etterforskning. Målet vårt er ikke å stenge moskeene, men å få stoppet volden og ta barna på alvor, sier politiets etterforskningsleder Nina Bjørlo til avisen.
Hun forteller videre at politiet ved gjentatte ganger har forsøkt å få den påståtte volden til å stoppe via samtaler, en innfallsvinkel som etter politiets mening ikke har ført frem.
Politiet startet derfor på selvstendig grunnlag etterforskning, der de blant annet gikk til retten og fikk medhold til å ransake den ene av moskeene som skal ha straffet barna med slag. Men ransakingen ga ingen funn av stokker eller andre gjenstander som kan ha blitt brukt til å slå med. Likevel ble imamen pågrepet og siktet. Han er avhørt, men nekter straffeskyld og benekter å ha utøvd vold mot barna. I tillegg er tre forstandere ved tre forskjellige moskeer avhørt som vitner.
Politiet står antakelig overfor en vanskelig sak, for hvis de ikke klarer å bevise voldsbruk blir neppe imamen tiltalt. Men for å bekrefte volden krever det at noen tør fortelle, noe man bare kan oppfordre til, ikke minst for at andre barn skal få slippe samme erfaringer. Politiet håper derimot at etterforskningen i seg selv kan være med på å stoppe volden, ved at synliggjøringen av problemet fører til at praksisen opphører. Det er i overkant optimistisk etter mitt syn, men er verktøykassen skral må man bare ty til de hjelpemidler man har.For antakelig er både denne imamen, som heller ikke har ønsket å få oppnevnt noen forsvarer, og andre trygg på at deres praksis forblir i hermetikkboksen.
Ut fra de historier jeg har hørt, og etter å ha besøkt ulike koranskoler i Pakistan, stiller jeg meg derimot tvilende til at koranskoler i Norge ikke gjør bruk av de samme metoder, ikke minst fordi Norge fortsatt importerer imamer til Norge. Spørsmålet er om moskeers og koranskolers virksomhet i Norge på noen måte kan reguleres. Som HRS påpekte i rapporten ”To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status” (2005) er det vanskelig å kontrollere hva som skjer internt i menigheter, ikke minst knyttet til religionsfriheten og ytringsfriheten, selv om det som foregår skulle kollidere med norsk lov eller være direkte lovstridig. Likevel mener vi det er fullt mulig å sette visse krav, særlig relatert til at dette er menigheter som mottar offentlig støtte. For eksempel er det vår oppfatning at litteraturen som brukes i undervisningen bør kunne kontrolleres, og det kan settes begrensinger for hva som er tillatt knyttet til tidsbruk på koranskoler (mange av barna har jo fulltids skolegang i tillegg) og at det ikke skal være tillatt med koranskoler i helgene som impliserer overnatting. De menigheter som også får midler for å drive med leksehjelp, bør i tillegg kontrolleres for hvordan dette organiseres og gjennomføres, for eksempel ved at de nylig ansatte minoritetsrådgiverne ved en rekke skoler følger opp slike tiltak.
Hvis nå noen skulle spurt meg om et politisk råd, ville jeg derimot tatt i bruk sterkere lut; maks 2 timers koranskole i uka, alltid åpen for alle (meg, deg, mor, far, journalister og hvem det måtte være), dog med en nedre aldersgrense på 6 år og der alt ”skolemateriell” og ”undervisning” måtte foregå på norsk. Det er jo lov å drømme.