Islam

Hvem samarbeider politikerne i Rosengård med?

I siste dagers debatt har det blant annet handlet om Siv Jensens (FrP) Malmø-utspill, der hun blir beskyldt for å svartmale og stigmatisere det som foregår i bydelen Rosengård. I dag meldes det om at Socialdemokraterna (S) og Miljøpartiet vil innlede et samarbeid med den Islamske kulturforeningen i Rosengård. Det kan man kalle å velge sine samarbeidspartnere uten omhu.

Rita Karlsen, HRS

Det er blant annet ordføreren (for stadsdelsnämnden) Rosengård, Andreas Konstantinides (S), som sier de vil innlede et samarbeid med den Islamiska kulturföreningen. Det er en samarbeidspartner som forhåpentligvis andre ville tenke seg om to ganger før man valgte.

Den Islamiska kulturföreningen har eksistert i over 20 år, og er en av de eldste muslimske foreningene i Rosengård. Det var også denne kjellermoskeen som ble okkupert i fjor etter utkastelse, en okkupasjon som førte til opptøyer.

I februar 2006 hadde Sydsvenskan et spesielt blikk på Rosengårds muslimer. Det var kjent at det eksisterte en splitt og hersk-mentalitet blant Rosengårds muslimer, og avisen tok et dypdykk. Blant annet fulgte de fredagsbønnen i en av Rosengårds daværende 15 kjellermoskeer, Abu Bakr As-Sideeq-moskén, moskeen til den Islamiska kulturföreningen, der nye planer ble lagt for dagen. Planen var at de ville bygge en ny moské, og pågangsdriveren var ingen ringere enn den omstridte og nå avdøde imamen Abu Laban fra København, som ofte var gjestepredikant hos den Islamiska kulturföreningen.

Abu Laban ble av mange betraktet som en islamist. Da den franske journalisten Mohamed Sifaoui hadde en reportasjereise i Danmark i mars 2006, var hans konklusjon at Europa består av mange naive mennesker:

– Alle dere gode og velmenende mennesker på Politiken, i resten av Danmark og Europa, dere gjør stor skade på dere selv og på moderate muslimer, når dere lar dere føre bak lyset av ekstremister, sa Sifaoui til den danske avisen Politiken.

Han var ikke i tvil om at danske imamer som Ahmed Akkari og Abu Laban nettopp var ekstremister, dog forkledd som moderate. Han sa videre til Politiken:

– Faktisk lot jeg meg selv den første dagen forføre litt av Abu Laban, som virket både vennlig og tolerant. Men det var bra at jeg ble sammen med dem noen dager, for da kom den ekstremistiske ideologi frem. Jeg har aldri påstått at Abu Laban eller Ahmed Akkari selv er terrorister – i den forstand at de selv er bombemenn. De er noe mye verre: De er ideologene, som gir ulike galninger den nødvendige unnskyldning for å utføre en terrorhandling i Danmark.

Men tilbake til fredagsbønnen denne februardagen i Rosengård i den Islamiska kulturföreningen: Imam Said Azzams preken handlet naturligvis om religion, men en stor del handlet også politikk, meldte Sydsvenskan, og la til at imamen var overbevist om at religion og politikk alltid hører sammen. Hans tale var spesielt rettet til ”terrorstatene” USA og Israel – og om karikaturene av Muhammed. Imamen fant det samtidig nødvendig å forsikre om at han ikke er motstander av demokratiet i Sverige:

– Vi aksepterer landets lover. Vi vet at vi er gjester i dette landet, sa han.

Sydsvenskan påpekte at fredagsbønnen i den Islamiska kulturföreningen var langt mer enn et religiøst rituale. Den innebar kraftfulle politiske utfall og bestemte moralske pekepinner om hvordan en muslim skal leve, hva som er ”haram” (forbudt) og ”halal” (tillatt). Og det var nettopp slike prekener som hadde blitt etterlyst i den store moskeen ved Jägersro, som Bejzat Becirov ved Islamic Center for eneveldig rådde over etter noen muslimers syn. Ikke minst skapte det splid da Becirov nektet å selge moskeen og Islamic Center til terrorstiftelsen al-Haramain som skulle spre den strenge wahabistiske læren.

Flere mente Becirov drev en ”islam light”, en av disse var Abu Laban:

– Det finnes cola light og islam light. Det er samme sak. Det smaker ingenting. Dessverre har Islamic Center forfalt til ren rutinevirksomhet. Det har blitt et museum, sa Laban.

Abu Laban var viden kjent for sin kamp mot Muhammed-karikaturene, og var også en av dem som reiste rundt og pisket opp stemningen. Labans mantra var at ”en muslim kan ikke kompromisse med sin tro”, noe som Ammar Daoud i den Islamiska kulturföreningen støttet:

– Islam er en hel pakke. ”Love it or leave it”. Du kan ikke velge bort noen deler.

Daoud hadde heller ingen problemer med å forklare hva en god imam er: det er en mann som skal vise veien til sine forsamlingsmedlemmer, da både i politiske spørsmål og de som har med privatliv og moral å gjøre. Svarene finnes i koranen, og han forsvarte for eksempel at jenter fra puberteten må skjule håret med slør, jenter skal ikke delta i svømming på skolen, sex før ekteskapet er utenkelig, muslimske kvinner kan bare gifte seg med muslimske menn og at mannen er familiens overhode. Daouds påpekte også at ytringsfriheten må ha grenser.

Den Islamiska kulturföreningen konflikt med Islamic Centers grunnet seg slik sett også i at Becirov hadde bannlyst all politikk i moskeen, og hevdet at den eneste riktige retning er den svenske. Becirov hevdet å drive et integreringsprosjekt. Ikke minst knyttet til at det er også var en annen splittelse, nemlig mellom sunni- og shiamuslimer. Sunnimuslimene trakk til moskeen ved Jägersro, mens shiamuslimer fra Irak, Iran og Libanon helst vil ha sine egne lokaler. Med muslimer fra om lag 100 land i Malmø ville ikke Becirov at de skulle tenke som i sine hjemland, de skulle tenke som det gjøres i Sverige. Derfor oppfordret han innvandrerne til å fjerne parabolantennene og ta del i det svenske samfunnet. Becirov var ikke i tvil om at de fundamentalistiske kjellermoskeene oppmuntrer til en tenkning der barn lærer seg hat.Becirovs integreringsprosjekt irriterte mange muslimer i Malmø – ikke minst de som er av arabisk herkomst. Kritikerne sa at de vil leve etter den rette lære, uavhengig om det tjente integreringen eller ikke. De ville at moskeen skulle kjempe for å øke islams betydning, så vel i det enkeltes menneskes liv som i det svenske samfunnet.

I går kveld var Ammar Daoud bedt for å tale til politikerne i Rosengård. Ifølge ordfører Konstantinides var formålet med møtet å etablere et samarbeid:

– Vi vil få i stand en dialog og utvikle et samarbeid med den Islamiska kulturföreningen. Vi trenger å være samstemt for å til sammen utvikle Rosengård til en harmonisk bydel, sier Konstantinides til Sydsvenskan.

Den samme Konstantinides mente at det er ingenting som tilsier at Ammar Daoud eller kulturforeningen står for noe annet enn likverdighet.

– Ellers skulle jeg gått derifra med en gang, sier Konstantinides.

Ifølge Sydsvenskan brukte Daoud tiden i går til å fortelle om den Islamiska kulturföreningen. Han fortalte at foreningen hjelper hundretalls av ungdommer med leksehjelp og bidrar til å oppfostre ungdommene til å bli gode medborgere. Videre mente Daoud seg svartmalt både av media og Forsvarhøgskolens rapport. Sistnevnte konkluderte med at intervjuobjektene mener det finner sted økt radikalisering og muslimsk ekstremisme i Rosengård. Det førte raskt til kritikk av rapportenes metodiske holdbarhet og beskyldninger om at rapporten sprer fordommer og øker islamofobien. (Rapporten kan lese her: ”Hot mot demokrati och värdegrund – en lägesbild från Malmö”). Deretter fortalte Daoud at et mål for den Islamiska kultur­föreningen er å få tilbake sine offentlige økonomiske bidrag som de fikk frem til 2004, da de ble inndratt etter anklager om juks. Ifølge Daoud handler det om rundt 400 000 kroner i året.

Videre forklarte Daoud at han gjerne skulle hatt med seg en kvinne som kunne fortelle om deres arbeid rettet mot jenter og kvinner, men sykdom satte visstnok en stopper for det:

– Jeg hadde ønsket at en dame skulle være her og fortelle om vår kvinne- og jentevirksomhet også – kvinner vet best om dette. Men dessverre fikk denne damen sykdom i familien, så hun kunne ikke komme.

Etter foredraget – og applaus fra politikerne – gikk Sydsvenskan nærmere inn på Daoud om den Islamiska kulturföreningens kvinnesyn, noe Daoud ikke virket særlig fornøyd med. Hva gjelder segregert svømmeundervisning for barn, svarte han:

– Det er en privatsak. Jeg kjenner meg ikke bekvem med å svømme blant vakre damer.

På oppfølgingsspørsmål der avisen presiserer at de snakker om barn, siden Daroud tidligere har blitt kritisert for at han ikke vil tillate at jenter deltar i svømmeundervisningen, sier han:

– Jeg synes ikke om dette ordet ”tillater”. Det høres ut som kontroll. En kjernefamilie får bestemme selv hva de vil gjøre. Man sier at jenter og kvinner skal få svømme med menn, men jeg ønsker at jentene skal få svømme i egne jentegrupper. Sånn at de kan kjenne seg komfortabel. De har ikke bra av å svømme med gutter.

Sydsvenskan følger opp med at de som kritiserer Daouds syn, angriper at jentene ikke får anledning til å velge selv om de vil leve et sekulært liv som de fleste svensker eller et liv styrt etter islams lover, hvorpå Daoud påpeker:

– Barna kan ikke selv fatte slike beslutninger. Foreldrene er mer hensiktsmessige i slike spørsmål. Hvem bestemmer hvordan barna dine skal kle seg? Det her er personlige saker.

Siden Daoud i 2006 var klar på at mannen er familiens overhode, spør de om dette igjen, og får til svar:

– Man feiltolker det her. Man har ulikt ansvar. Noen må ta initiativet og føre båten. Men i mine øyne er det best om begge to resonerer, sier Daoud.

Vi kvinner skal kanskje bukke og takke? Uff, sier nå jeg, og ønsker FrP til lykke på sin Rosengård-tur. Det er kanskje et godt råd å ha Siv Jensen i bånd, både fordi det vil vinne innpass i visse grupper og for at hun ikke skal fly på noen av disse ”integreringsforkjemperne”. Så kan hun jo slippes løs igjen, hvis hun møter sosialantropolog Aje Carlbom. Han har i mange år studert miljøer der politisk islam står sterkt, og kjenner godt til både den Islamiska kulturföreningen og deres talsmann Ammar Daoud.

– Det er en av de forsamlinger som inngår i en salafistisk tradisjon der det ideelle samfunnet er de tre-fire første generasjoner etter profeten Mohammed. De vil at islams lov, sharia, skal råde. Selv om de innser at det ikke finnes noe politisk grunnlag for å drive spørsmålet offentlig.

Han tror heller ikke at foreningen har endret sitt kvinnesyn.

– Visse saker er helt enkelt ikke mulig å forandre. En grunntanke er å kontrollere kvinner og kvinner seksualitet, sier Carlbom.

Carlbom tror ikke at salafistiska forsamlinger som den Islamiska kulturföreningen utgjør noe trussel mot Sverige som land, men derimot utgjør de en trussel mot mange muslimer, og særlig muslimske kvinner:

– De får ingen sjanse til å komme inn i det svenske samfunnet. Vi får et integreringsproblem om samfunnet aksepterer disse ideene. Deres syn på kvinner er ikke demokratisk, sier Carlbom.

Da var det forhåpentligvis det viktigste sagt. Så vil kanskje politikerne i Rosengård gruble på om deres valg av samarbeidspartner vil møtes med samme applaus som de ga Daoud?