Rita Karlsen, HRS
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ikke lenger umiddelbart stoler på undersøkelser som kommer fra EU kommisjonen. Så da gårsdagens undersøkelse om ”vellykket integrering” i en rekke land ble offentliggjort, og Sverige (av alle land…) skåret høyest, steg min skepsis ytterligere noen hakk. Gitt min nå erkjente skepsis, valgte jeg å avvente noe før jeg kommenterte den, i håp om at min egen skepsis ikke var fremtredende styrende.
Men i dag er jeg bare mer sikker på at min skepsis er sunn. For hvordan i alle verden kan det ha seg at EU kommer frem til at Sverige er best på integrering?
I flere år har jeg fulgt med Sveriges integreringspolitikk og dens konsekvenser. Det er sjelden en lystig aktivitet. Min oppfatning er at Sveriges ”åpen dørs politikk” står i skarp kontrast til de utfordringer og problemer landet sliter med internt. Alle som følger med i svenske medier (spesielt skriftlige) vet at også dette er en utfordring. Svenske medier synes nemlig å følge EUs tidligere råd om at media ikke må skrive negativt om innvandrere, fordi dette kan føre til stigmatisering – og derav til rasisme, som igjen er hemmende for integrering. Sverige lider således av ”undertrykk”, som bare ser ut til å vokse. Og mens media unnlater å formidle empiriske fakta, eller kanskje riktigere sagt: det pakkes så godt inn at en må lære seg en avkodningsteknikk for å forstå hva som faktisk formidles, så fortsetter politikerne ufortørnet videre i samme politiske lei. Det passer media og det passer politikerne. Men borgerne av landet synes mer og mer frustrert, og spørsmålet er når undertrykket blir for høyt.
Men inntil da kan EU bruke Sverige til å formidle sitt budskap?
EU kommisjonen har kommet med flere utspill og undersøkelser som har skapt debatt i en rekke land. Det er kommet hard kritikk både for metodevalg, definering og operasjonalisering av variabler, analyse og gjennomføring. Forskere har trukket seg fra prosjekter ut fra det de har opplevd som faglig lavt nivå eller tilnærmet fravær av faglig kvalitet. Men kanskje er den største utfordringen medias mikrofonstativrolle når EU taler. Så også i går – samtlige medier i samtlige land fortalte det EU ville de skulle fortelle. Skal jeg legge godviljen til, kan jeg ta høyde for at EUs undersøkelse ble misforstått av media. For EUs undersøkelse handler om integreringspolitikk – ikke om konsekvenser.
EUs undersøkelse baserer seg på innvandreres muligheter til:
– ikke bli diskriminert
– oppnå familiegjenforening
– politisk deltakelse
– muligheter til å oppnå langtids eller permanent oppholdstillatelse
– få statsborgerskap
– adgang til arbeidsmarkedet
For hver av overnevnte områder gis en tallskåre ut fra tankegangen om ”best practise”. En skåre på over 100 skal være et stempel på at landet ligger innenfor ”beste praksis på området”, og deretter går det nedover i 20 poengs skalaer. Dette gir at 80 – 99 betegnes som ”gunstig”, 60 – 79 som ”litt gunstig”, 41 – 59 som ”halvveis” og 21 – 40 som ”litt ugunstig”.
Så kan en spørre: Hva er ”beste praksis på området”? Det er ingen, så vidt meg bekjent, som er enige om det. Og hva betyr eksempelvis ”litt ugunstig”? For disse skårene beregnes ut fra innvandrere, ikke ut fra samfunnet. At noe er det beste, eller for så vidt det verste, med et lands integrering burde vel ta utgangspunkt i landet – ikke noen av dens borgere?
Men lar vi nå denne tvilen ligge til side, så kan en jo gå til substansen av undersøkelsen: EUs undersøkelse sier ingenting om hvordan integreringen går, verken godt eller dårlig, i Sverige, Norge eller i andre land. Den sier noen om hvordan de ulike lands integreringspolitikk oppfattes av EU.
Og da skjønner jeg selvsagt hvorfor Sverige kommer så godt ut. Jeg skjønner også hvorfor Danmark kommer dårlig ut. Jeg skjønner til og med hvorfor Norge er midt på treet.
En undersøkelse som måler den nasjonale integreringspolitikken gjennom dens lover forteller i beste fall noe om det aktuelle landets ambisjoner, men det sier ingenting om empiriske realiteter. At Sverige i høyere grad enn andre har åpnet sitt land for innvandrere – også gjennom familiegjenforeninger – kan neppe så mange ha unnlatt å få med seg. Sverige har til og med laget lover som tilsier at hvis det er mistanke om proforma ekteskap, så er det staten som må bevise falskheten heller enn at ”ekteparet” må bevise riktigheten. At slikt gir høy skåre på ”muligheten til familiegjenforening” er fullt forståelig. På samme måte er det fullt forståelig at Danmark, med sitt regelverk om 24-årsgrense og tilknytningskrav til Danmark for familiegjenforening, kommer dårlig ut. Og Norge, med blant annet sitt krav om forsørgelse, kommer ut midt på treet.
Men hva er resultatene ute i virkeligheten?