Integrering og integreringspolitikk

Integreringsutvalget: Kjære Gud

Jeg vet ikke om jeg henvender meg til deg Gud for at du skal redde meg fra Integreringsutvalgets ordrike rapport, eller om det er for å minne deg om at Integreringsutvalget setter sin lit til din eksistens. Men siden løsningen er dialog, tar jeg denne med deg.

Rita Karlsen, HRS

Kjære Gud.

I dag klokka 09:30 la Integreringsutvalget frem sin rapport, kalt ”Bedre integrering. Mål, strategier, tiltak”, til integreringsminister Audun Lysbakken. Men det vet du nok. Ikke minst fordi du har en stor rolle i rapporten. Jeg føler faktisk litt med deg, da du pålegges et betydelig ansvar, men du har nok taklet større oppgaver før. Håper jeg.

Rapporten er veldig ordrik, hvilket gjør den veldig lang. Slike lange rapporter har en lei tendens til å bli utilgjengelige, da folk ramler av lasset svært tidlig. Særlig hvis de samme er pluss/minus middels interessert i innvandring og integrering, slik som twitter-kongen @nicecap uttalte det i dag. Og det er jo ekstra synd, for vi som allerede er tatt opp i innvandrings- og integreringsmenigheten, vi er jo allerede frelst.

Og vet du Gud, det er det samme å være frelst innen dette feltet, som med religioner. For selv om vi alle vil til samme målet, et velfungerende fleretnisk samfunn, så er vi slett ikke sikker på hvor veien til dette Paradiset er. Mens det innen religioner for eksempel hersker usikkerhet om Jesus var din sønn, ja, du er heldig som vet, hersker det usikkerhet i innvandrings- og integreringsverden om innvandrere har noe ansvar for integrering. Men det er blitt bedre! Helt sant. For bare noen år tilbake fremsto integrering som en enveis prosess, der den store majoriteten hadde alt ansvaret for hva som gikk galt i samfunnet. Innvandrere ble fremstilt som stakkarslige, uten mål og mening, og uten evner til å kunne ta del i samfunnet. Dessuten overskygget hudfarge raskt debatten – du vet de som per definisjon tror at mørkere hudfarge er ensbetydende med undertrykking.

Å ja, Gud, jeg har fått mye kjeft for å si det motsatte. For noen år siden var det nemlig rasistisk å hevde at hudfarge ikke hadde noen betydning. Nå er det derimot blitt mer stuerent å stille (mer) like forventinger til alle i samfunnet, selvsagt gitt vår ulike bagasje. Det er litt morsomt at noen kaller det ”en tredje vei”, slik som for eksempel vår integreringsminister Lysbakken gjør. Men vi vet jo hvorfor: På den måten kan han dytte alle sine meningsmotstandere i hver sin leir – på den ene siden er kulturrelativistene og på den andre siden de som hevder at assimilasjon er løsningen. Men Gud, du vet jo også at det er vanskelig å finne noen i den ene eller andre leia. Vel kan mange kulturrelativister akseptere mye underlig, kjønnslemlestelse for eksempel, i kulturens navn, men jeg har ikke sett at så mange av dem likevel tar til ordet for fri innvandring til Norge. Alle synes enig om at det er en grense, selv om den grensen er forskjellig hos de ulike. De som har snakket om assimilasjon er derimot de som har fått mest på pukkelen. Men du vet jo hvorfor Gud, det er fordi at de konsekvent nekter å ta inn over seg at det er snakk om verdimessig assimilasjon, sånn at samfunnet skal ha et fellesskap vi kan bygge videre på.

Derfor er det ekstra morsomt at inkluderingsutvalgets rapport nettopp handler om verdimessig assimilasjon og krav til innvandrere. Ja, det sies selvsagt ikke høyt, det er akkurat som dialog med deg, Gud. Jeg snakker og din stillhet er aksept. Sånn skal også integreringen i Norge løses – gjennom dialog, sier utvalget.

For nå er verdier på alles lepper. Du Gud, vet nok hvilke verdier dette handler om, ja, det er akkurat de samme som HRS ble tuftet på i sin tid, nemlig likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet (pluss et par til). Men mens vi fikk kjeft for å dra dette ”verdikortet”, fremstår det nå som noe av det viktigste. Det er vi glade for, selv om det ikke heter religiøs frihet hos utvalget, men religionsfrihet. ”Religiøs frihet” i min verden handler om både å kunne velge eller fravelge religion, men som du skjønner er religion blitt veldig viktig i integreringen. Så viktig at veldig mye skal handle om dialog med religiøse personer – men da i grupper, for eksempel muslimer og jøder. Derfor snakkes det mye om grupperettigheter. Jeg synes det er skummelt – ville du Gud foretrukket grupper eller enkeltpersoner i din dialog? Jeg forstår ikke at religiøse ledere eller andre religiøs talspersoner bare skal kunne opphøyes til å representere store grupper, dertil gjerne i dialog med våre politiske ledere. Hva synes du Gud om at tro skal blandes slik med politikk?

Og vet du noe annet – nå er minoriteten blitt så stor at det ikke lenger klinger så godt å snakke minoritet versus majoritet. Noen steder, for eksempel i aktuelle bydeler i Oslo, er nå minoriteten på full fart til å bli majoritet, men det er ikke noe problem, sies det i rapporten. I alle fall ikke et problem som kan dokumenteres. Det samme gjelder skoler hvor minoriteten er blitt majoritet, heter det. Men det sies også at det kanskje kan bli et problem, men hvordan kan du Gud stoppe at det blir et problem når du er med på dialogmøtene? Dere skal få et eget hus, mener utvalget, et ”Dialogens Hus”, det skal være et kontor- og aktivitetsfellesskap og et kompetansesenter for dialog og kunnskap om tro og livssyn. Tror du alle tar fullverdig del i det norske samfunnet da? Ja, du vet jo også, som det også står i rapporten, at det norske folk er noe av det minst religiøse som finnes. Unntaket er å finne blant ulike innvandrergrupper, der visstnok somaliere og pakistanere er de mest religiøse, mens iranere er de minst religiøse. Så hvorfor føler jeg at løsningen ikke henger sammen med spørsmålet? Og hvorfor skal vi satse på at konfliktrådene samarbeider med uformelle meklingsorganer etablert i religiøse miljøer? Si meg, Gud, er det religioner som er roten til integreringsproblemene? Og hvordan skal jeg tolke det med at det samme integreringsutvalget sier at vi må satse på felles arenaer? De minst religiøse i verden vil vel ikke akkurat fly ned dørstokken på ”Dialogens Hus” for å lære om tro og livssyn? Jeg trodde vi hadde religiøse hus til slikt, men jeg vet at de begynner å bli mange og fragmentert. Kanskje alle religiøse hus må bli flerreligiøse – akkurat slik som det flerkulturelle samfunn? Hva tror du om det, Gud?

Og så har vi jo en fellesarena, Gud, nemlig grunnskolen. Ja, den er det i alle fall enda, men flere og flere vil starte privatskole – særlig muslimene, men det tror jeg ikke du skal si til noen. Men vet du, i skolen læres det for lite om antisemittisme, islamofobi, rasisme og flerkulturell forståelse, sier inkluderingsutvalget. Ja, nylig fikk vi forresten vite at det er jødene som blir mest mobbet på skolen, og ikke muslimene, slik vi lenge er blitt fortalt. Blant annet av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som også inkluderingsutvalget lener seg på: ”Muslimer i Norge opplever mer diskriminering enn andre”, sier de. Det er visst derfor at begrepet ”islamofobi” skal gjøres stuerent. Men jeg er litt glad for at utvalget har hatt Asle Toje med på laget, han sier nemlig i dissens:

”Utvalgets medlem Asle Toje er mot bruken av begrepet islamofobi. Begrepet er konstruert for maksimal injurierende kraft og minimal presisjon. Ordet har sin stamme fra xenofobi, altså fremmedfrykt. Tanken er at de som overskrider en grense for uønsket kritikk, er for rasister å regne. Det kan være liten tvil om at muslimer til tider opplever mistenkeliggjøring. Men islamofobi lar det bevisst være uklart om dette dreier seg om kritikk av en religion, religiøs praksis eller det troende enkeltmennesket. Det ville være mer presist å bruke begrepet anti-muslimske holdninger i denne konteksten fordi det handler om diskriminering av personer på grunn av deres tro. Dette er selvsagt uakseptabelt.”

Det er godt sagt, og gir mening.

Men utvalget hadde bare plass til en Toje. Ja, Gud, jeg tror at jeg kunne betydd en forskjell i utvalget, om ikke annet kunne jeg legitimert at Toje ikke står alene i verden med sine meninger. Utvalget hadde ikke plass til meg, og det til tross for at de nå mener at uenighet er en svært viktig verdi i dialogen. Men jeg mistenker at de helst vil utrydde dem som er uenige, ja, enten skal vi gjøres lite troverdig eller så skal våre motiver mistenkeliggjøres. Sistnevnte henger gjerne sammen med at vi skal gjøres innvandrerfiendtlig – eller nettopp; islamofobe. Men vet du, det er kanskje verre at vi skal gjøres lite troverdig, for til tross for at inkluderingsutvalget må bruke vårt arbeid (om innvandreres bosettingsmønster i Oslo), da ingen andre har gjort noe lignende, så henviser de likevel ikke til oss. Det er uærlig – enda Lysbakken sa at vi må være ærlige i denne debatten.

Men det vet jo du alt om Gud, at vi ikke skal lyve. Enda gjør utvalget det. For eksempel sier de at et forbud mot rituell omskjæring (av gutter) kan virke ekskluderende og gi signal om at den muslimske minoriteten ikke er ønsket i det norske samfunnet. Men hvorfor sier de ikke at forslaget handler om at guttene skal få velge selv? Det vil si ta dette valget når de er store nok til å forstå hva det innebærer. For øvrig; hvorfor sies det ikke at også jødene kan oppleve seg uønsket?

Men alt er ikke svart. Det står i rapporten at et samfunn har rett til å hindre en praksis som ville føre til nedbryting eller endring i en uønsket retning. Gud, hvorfor finner jeg så lite belegg for denne premissen i rapporten?

Vet du Gud, rapporten har mange gode forslag, men jeg er bekymret for argumentasjonen. Tror du at du også kan se litt på den?

På forhånd takk. Amen.