Rita Karlsen, HRS
Da HRS startet opp for ti år siden, manglet det ikke på advarsler. Vi ble også direkte frarådet til å gå inn i et så politisk betent felt som innvandrings- og integreringsfeltet. Dette er en risiko, som i verste fall kan koste liv, sa de mest skeptiske. Men personlig var jeg blitt skremt av den kunnskap jeg hadde ervervet meg før oppstarten av HRS. Det handlet ikke om innvandringen i seg selv, men erkjennelsen av det hadde utviklet seg parallelle systemer i Norge. Og det hadde fått utvikle seg så å si i fred og ro. Hva var det egentlig som foregikk?
Hege Storhaug, som da var frilansjournalist, hadde jobbet innen feltet siden 1992. Da hadde hun sin første reportasje på trykk, i Dagbladet, om tvangsekteskap. Av ei pakistanskfødt jente i Drammen. Jeg husker jeg leste reportasjen, men var den gang lykkelig uvitende om hva som foregikk – og antok i rasjonalitetens navn at hadde dette vært et omfattende problem, så hadde det nok vært mer oppe i samfunnsdebatten. Og politikerne ville ha handlet. Så feil kan man ta.
Noen år senere møtte jeg tilfeldigvis den samme Hege Storhaug, som da bodde i Pakistan men var innom Norge på grunn av et pågående bokprosjekt. Jeg leste boken da den kom, Mashallah – en reise blant kvinner i Pakistan, og skjønte umiddelbart én ting: Boken hadde feil tittel. Vi skrev 1996 og knapt noen utenfor den ringe krets ante hva det arabiske ordet marshallah betydde. I dag vet, om ikke alle, så i alle fall mange at det et begrep som brukes som en form for beskyttelse (fra Allah). Det er blitt like vanlig i dagligtalen på Grønland i Oslo som i Pakistan, Iran, Somalia eller andre muslimske land.
Men om jeg nå ikke forsto hva marshalla betydde, så kjente jeg heller ikke til islam. Storhaugs reise blant kvinner i Pakistan var da også direkte rystende lesning, ikke minst fordi den på glimrende vis forklarte hvordan barn og kvinner systematisk ble undertrykket og utnyttet i islams navn. Jeg tenkte også på det da jeg leste Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul, for den hadde en langt bedre tittel, men innholdsmessig rakk den ikke Storhaugs Mashallah til anklene. Men det er jo ikke spesielt smart å være for tidlig ute.
Storhaug hadde allerede på denne tiden et omfattende kontaktnettverk. Siden hun da også bodde i Pakistan, hadde hun usedvanlig lett for å komme i kontakt med pakistanere i Norge. Hun kjente deres kultur og tradisjoner langt bedre enn mange av de samme pakistanerne kjente Norges kultur og tradisjoner. Med utvidet kunnskap om islam, utvidet også kontaktflaten seg til å omfatte personer fra andre muslimske land. Ikke alle var like glad for det. Jeg husker Storhaug var i flere debattprogram på TV like etter Mashallah var publisert. Mønsteret var det samme hver gang; Storhaug fortalte om tvangsekteskap, om unge som ble benyttet som levende visum til Norge, om det seksuelle åket kvinnene var utsatt for i muslimske land – praksiser som ble importert hit, om kleskoder, om kvinneundertrykking og kulturkollisjoner. Og hun ble alltid møtt av det samme: Hun overdrev, hun løy, hva kunne hun vel vite – hun er jo norsk. Ingen av hennes motdebattenter, som oftest av pakistansk opprinnelse, ville innrømme noe som helst. Pipen fikk selvsagt en annen låt da friske penger ble lagt på bordet for å bekjempe den samme problematikk de samme benektet, da var de tvert om alle ”eksperter”.
Hadde jeg den gang vært smart, skikkelige smart, hadde jeg forblitt i Riksrevisjonen. Der kunne jeg, i ro og mak (stillheten i Riksrevisjonen er øredøvende), fortsatt å gruble på hvordan forvaltningsrevisjoner best mulig kunne utvikles og effektiviseres. Jeg kunne diskutert med kollegaer, stortingspolitikere, departementsråder og andre i de høye embeter om hva som er det sentrale ved kontroller av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger. Jeg kunne drukket fredagspils, dvelet meg gjennom helga med aviser, bøker og magasiner, hatt flere sosiale sammenkomster, senere twittret om morsomheter og små hemmeligheter fra de indre kontrollgemakker og hevet min lønn.
Så sitter jeg her da. På hemmelig adresse og kjemper mot løgnaktige kampanjer, et politisert byråkrati og et samfunn som jeg skjønner ikke går mot det bedre. Rett og slett fordi jeg vet bedre, men den kunnskapen har sentrale aktører, ikke minst ledende politikere, ønsket at det skulle være stille om.
Det er den barrieren VG har brutt. Og takk for det.
Da HRS ble startet var det langt på vei med samme formål som VG nå kjører sin reportasjeserie. Slik sett var nok HRS også litt for tidlig ute. I våre første årsrapporter skrev vi blant annet:
For HRS handler integrering/inkludering i all hovedsak om at borgere av et fritt og moderne demokrati som Norge kjenner og aksepterer en felles verdiplattform basert på noe av de mest sentrale frihetsverdiene:
· likestilling mellom kjønnene,
· likeverd mellom mennesker uansett nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn,
· ytringsfrihet, samt
· religiøs frihet (hvilket innebærer både mulighet til å velge å praktisere enhver religion og muligheten til å fravelge enhver religion).
For oss er målet at alle borgere i Norge skal ha de samme optimale muligheter til et godt og fullverdig liv. Alle skal ha de samme muligheter til å utvikle seg og utnytte sine evner, herunder retten til selv å velge livspartner, yrkesvalg, religiøst ståsted og bosted.
Skal denne målsettingen være realistisk fordrer det at sentral dokumentasjon og informasjon er tilgjengelig for det politiske lederskapet, slik at beslutningsgrunnlaget i norsk politikk stemmer best mulig med de faktiske forhold i samfunnet.
HRS stiller seg positiv til innvandring fra ulike hjørner av verden. Vi som arbeider i, eller som er en del av nettverket til HRS, gjenspeiler at Norge har fått et etnisk og religiøst mangfold. Å lære å kjenne personer med helt annen erfaringsbakgrunn enn en selv, og da kanskje spesielt i en arbeidssituasjon og med særlig tanke på kulturelle særpreg, er både spennende og utfordrende for tanker og holdninger, og sentralt for den fremtidige utviklingen.
HRS’ rolle
Som politisk tenketank er store deler av vår selvpålagte oppgave å søke etter hva som ikke fungerer i samfunnet, ved å dokumentere, analysere, og peke på hvilke tiltak som kan avhjelpe eller løse utfordringene.
Det skal ærlig innrømmes at rollen som den som stadig vekk kommer bærende med problemer, kan være tung fra tid til annen. Kanskje er denne rollen særlig tung innen innvandrings- og integrerings/inkluderingsfeltet, ettersom dette feltet er gjort så politisk betent. At nye befolkningsgrupper i Norge bringer med seg verdier, normer og tradisjoner eller praksiser fra opprinnelseskulturen er en kjensgjerning, og en rekke av disse er både lærerike og spennende. Men enkelte av disse verdier, normer og tradisjoner eller praksiser kan være uønsket, eller rett og slett lovstridige. Hva gjelder eksempelvis tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er det bred politisk enighet om at dette skal bekjempes, mens andre praksiser fortsatt befinner seg i en problemdefineringsprosess, dvs. det er ikke noen enighet om praksisene faktisk er et problem eller ikke, slik som for eksempel tilsløring av jentebarn i det offentlige rom eller retur av barn til foreldrenes opprinnelsesland.
For HRS er det sentralt å jobbe for at alle borgere i Norge i størst mulig grad slutter opp om grunnleggende rettigheter, plikter og verdier, uten at Norge av den grunn ikke skal ha plass til det mangfold og den pluralisme som vårt demokrati faktisk forutsetter. Mangfold skal derimot ikke være til hinder for at alle borgere i dette landet føler et fellesskap.
Knebling av debatt
Ved å stille kritiske spørsmål eller komme med kritiske ytringer til dagens form for innvandring eller ulike aspekter ved integrering/inkludering, risikerer man å bli mistenkeliggjort for å ha en skjult agenda – ”motivene er egentlig rasistiske”, eller at slike spørsmål kan bidra til fremmedfiendtlighet. Dette har, foruten at begrepene rasist/antirasist står i fare for å miste sin betydning, også bevisst eller ubevisst fungert som et effektivt våpen for å kneble en åpen og fordomsfri debatt.
En annen metode for å kneble meningsytringer, er å avfeie dem som ”svartmaling”. Til tider kan en slik kritikk være berettiget, men det kan også være fornektelser. Vår erfaring er at slike reaksjoner like godt kan handle om at de forhold som legges på bordet oppleves som for ”ubehagelige” å forholde seg til. Man velger å lukke både øyne og ører, eventuelt aktivt fornekter realiteter. Eller det kan rett og slett være ”politisk ubehagelig”, da i betydning at det politiske lederskap ikke ser seg (politisk) tjent med å gripe fatt i sentrale utfordringer. HRS mener at med slike reaksjoner beveger man ikke samfunnet fremover i en positiv retning.
En tredje metode er at ulike aktører, som ofte hevder å representere ”innvandrere” (gjerne uten å påpeke disse gruppenes mangfoldighet), avviser eventuelle kritiske forhold som bringes til torgs. De samme aktørene blir gjerne benyttet som ”sannhetsvitner”, hovedsakelig relatert til sin etnisitet – og ikke til sin kunnskap, erfaring eller profesjonalitet knyttet til feltet. Denne metoden er særdeles uheldig, da den ikke har rom for mangfold, men kan heller romme undertrykkende konflikter.
Mangel på likeverd
HRS opplever at innvandrings- og integreringsdebatten i Norge, og mange land i Europa, særlig preges av mangel på evne til å være ”fargeblind” når det er nødvendig. Det vil si at debatten hemmes i frykt for at noen skal oppfatte en som nedsettende (eller stigmatiserende) overfor personer og grupper med en annen opprinnelse enn etnisk norsk, eventuelt av vestlig opphav. Eller det kan oppfattes som at man opphøyer Norge, norsk kultur og allmenne verdier, og dermed også (etniske) norske som sådan. Mangel på evne til å være ”fargeblind” slår seg også ut i at debatten ofte bærer preg av mangel på likeverd mellom debattantene. På den annen side kan det også være behov for ikke å være ”fargeblind”, for eksempel knyttet til at enkelte aktører eller grupper trenger spesiell eller tilrettelagt bistand for å få reell mulighet til fullverdig deltakelse i det norske samfunnet. At enkelte negative praksiser faktisk er knyttet til etnisk opphav, praksiser som har fått lov til å etablere seg over generasjoner og som svært ofte rammer de som er gjort aller mest sårbare; barn, ungdom og kvinner, bør være en kunnskapsbase. For oss handler dette om noe så enkelt som at hvis man vet at en person har røtter i Kurdistan, eller i Somalia, eller i en navngitt stamme i Gambia, og så videre, kan dette gi et basisteppe av kunnskap som kan være nyttig for å bedre forstå den enkeltes holdninger, den enkeltes livssituasjon med mer. Det kan også være direkte nødvendig kunnskap i eksempelvis arbeidet med kjønnslemlestelse.
Samtidig må slik generell kunnskap aldri skygge for det aller viktigste; å møte enhver som det unike mennesket ethvert menneske faktisk er.
Bred offentlig debatt
HRS er opptatt av at innvandrings- og integrering/inkluderingspolitikk er gjenstand for en bred offentlig debatt, der ulike personer og aktører faktisk kan og får slippe til med sine meninger, erfaringer, forståelser og tolkninger.
Det viktigste kravet i en slik debatt er at den føres med saklighet på grunnlag av faktiske forhold og tilgjengelig dokumentasjon. Selvsagt skulle en også ønske at enhver offentlig debatt var så nyansert at en (omgående) fikk kunnskap og forståelse for alle forskjeller og uoverensstemmelser, noe som på kort sikt vil være uoverkommelig. Slik kunnskap og forståelse vil forhåpentligvis bygges opp på sikt – men det krever igjen at debatten faktisk føres i det offentlige rom.
Videre er det selvsagt umulig å ha en total objektiv oppfatning av virkeligheten, det vil si troen på at det eksisterer en ytre virkelighet uavhengig av våre forestillinger. Vi vil alle være tolkere ut fra den erfaring og kunnskap vi har, samtidig som rolle, privat eller profesjonell, og rammebetingelser påvirker oss. I innvandrings- og integreringsdebatten blir dette særlig utslagsgivende, for ikke bare er innvandring og integrering gjort til et politisk betent tema, det griper også inn i stort sett alle sektorer i et land; Det handler blant annet om landets befolkningssammensetning, om økonomiske og sosiale forhold, om ulike gruppers verdier og holdninger, samt befolkningens samhandling eller mangel på sådan. I tillegg handler det om et lands forhold til andre land, og eventuell samhandling disse landene mellom.
Det er derfor mange hensyn som skal ivaretas.
Dette er påfallende likt det VG argumenterer med for å kjøre sin pågående serie. Når vi nå skriver 2010 er det åpenbart at våre ledende politikere var naiv, og kanskje vel uvitende om hva som var realitetene utenfor maktens korridorer, da innvandringen til Norge slo inn for fullt på 1970-tallet. Vi trodde pakistanerne ville bli norske, og vi trodde at rasisme var stengselen. I dag vet vi at det er mer komplekst som så.
Mandag 7.juni skriver VG i tilknytning til serien:
Lykkes vi med integreringen, vil Norge fortsette å være et godt samfunn å leve i. Mislykkes vi, kan resultatet bli større klasseskiller – og økte spenninger og motsetninger. Det er ingen tjent med.
De siste tiårene har det kommet mange nykommere hit, fra hele verden. De har brakt med seg sin verden til Norge, med alt det innebærer av både utfordringer og muligheter for det norske samfunnet. Mange land i Europa har hatt innvandring mye lenger enn Norge har hatt. Vi kan lære mye av disse europeiske landene, både når det gjelder hva vi bør gjøre, og hva vi ikke bør gjøre.Nøkkelen til en god integrering er åpenhet. Så langt har den norske integreringsdebatten gått inn i mange av de vanskelige spørsmålene; det har vært stor oppmerksomhet rundt spørsmål som tvangsgifte, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykkende kulturer. Det er ikke lenger mulig å fortie disse spørsmålene i norsk offentlighet, og det er bred enighet om at norske lover og regler gjelder alle nordmenn, også nordmenn som har røtter andre steder enn i Norge. Slik må det være.Åpenhet handler også om forholdet mennesker imellom. Skal vi lykkes som et flerkulturelt samfunn, må menneskene møte hverandre med åpenhet. Det betyr at vi må se hverandre som enkeltmennesker, ikke som medlemmer i en gruppe. Det betyr at en jobbsøker må vurderes ut fra sine egne kvaliteter og kvalifikasjoner, ikke ut fra hvor foreldre og besteforeldre vokste opp. Og det betyr at det må slås hardt ned på diskriminering, for eksempel i boligmarkedet.
Vi har dertil kommet dit at det er mulig å snakke om verdier – og at vi har også grunnleggende verdier i Norge som er viktige, ja kanskje til og med bevaringsverdige.
Politikere som viser mot i integreringsdebatten, er de som både er tydelige på hvilke verdier som er grunnleggende i det norske samfunnet, som ytringsfrihet, demokrati, og kvinners rettigheter, og som samtidig klarer å skille mellom viktige og uviktige spørsmål: Hijab på vanlige arbeidsplasser burde være ukomplisert. Hijab i småskolen er et vanskeligere spørsmål. Barn med minoritetsbakgrunn som går ut fra skolen uten å beherske norsk, er et problem som burde holde politikerne våkne om natten.Politikerne må velge sine kamper med omhu. Det er ikke om å gjøre å være tøffest i integreringsdebatten. Det er om å gjøre å være klokest.
Da kan jeg bare legge til HRS’ motto: Viktigere enn å være høyreorientert eller venstreorientert, er å være velorientert.