Rita Karlsen, HRS
Personlig har jeg i nærmere ti år jobbet med innvandrings- og integreringsspørsmål, og kan med hånden på hjerte si at jeg aldri i min yrkeskarriere har opplevd et slikt meningstyranni som det som eksisterer innenfor dette feltet. Tidligere arbeidsplasser, blant annet som forsker, og kanskje særlig som metoderådgiver i det overbyråkratiske Riksrevisjonen, har jeg selvsagt erfart at ikke alle meninger er like populære, om de så er gode eller dårlige, men de har ikke gjort meg til et moralsk dårligere menneske. Men i innvandrings- og integreringsfeltet fortoner dette seg som en heller spesiell fotballkamp. Det er ingen ball, for her skal spilleren tas med de metoder som egner seg best for å bli raskest mulig lagt i bakken. Spillerne flyr dertil i alle retninger, og det eneste det er flere av enn spillere, er dommere. Enhver dommer synes dessuten å følge sitt eget regelverk, og gule og røde kort deles flittig ut, litt til venstresiden og særdeles til høyresiden. Ingen vet hvordan kampen går, for uten ball og uten mål er det ingenting som kan avklare noe som helst.
Omtrent så meningsløst kan dette arbeidet til tider fortone seg. Jeg har av og til grublet over hvilket annet samfunnsområde som kunne vært styrt etter de prinsipper og premisser som innvandrings- og integreringsfeltet, uten at jeg er kommet nærmere noe svar, men det hadde vært et interessant eksperiment å innføre i eksempelvis finanssektoren. Da kunne de fattige, du vet; de som vet hvor skoen trykker, forklart hvordan fattigdomsproblemet skulle løses, og sentralbanksjefen kunne beroliget oss med at han føler finanskrisen går bedre, mens finansministeren kunne fortalt oss at det ikke er penger som er problemet. Og skulle noen innvende noe mot slikt føleri og mangelfulle forklaringsvariabler, så kunne de beskyldes med at de tar avstand fra fattige og ikke vil bidra til å finanskrisen, nei heller tvert om; de vil forsterke den. Så kunne vi boltre oss i ord som fattigfobi, finansfiendtlighet, pengeekstremister, og kreve vår menneskerett til å bli kvotert inn i Norges Bank.
Nei, finanssektoren er nok en for hard virkelighet til slikt sludder, heldigvis, og ditto så uheldig vi er kommet ut i innvandrings- og integreringssektoren. Uten at Norge noen gang har diskutert hvorvidt Norge skulle bli et innvandringsland av den størrelsesorden vi er i dag, og uten at noen kan fortelle oss hva integrering er, så diskuteres dette med all verdens argumenter – både med og uten validitet. Ytrer man seg kritisk til innvandrings- og/eller integreringsprosjektet avkreves dokumentasjon ned til minste detalj, mens motsatt kan man boltre seg på beste mediaplass. Man blir ikke bare lei, man blir oppgitt – og noen betegner det som at ”presisjonsnivået kan bli bedre”.
Slik sett har jeg imøtesett både hijabdebatt, balsfemiparagrafdebatt, debatten om hijab til politiuniformen eller hijab generelt, debatten om radikal islam eller islam generelt. Flere enn før, og nye aktører, er kommet på banen, og regjeringens rot i disse sakene fikk også flere aktører til å måtte ta stilling til spørsmålene. Ikke minst gjaldt dette journalister på kommentarplass. Og så, endelig vil jeg si, opplevde de det samme som mange andre; å flagge mening i en bestemt sak plasserte dem raskt i bås.
DÅ HALLVARD BAKKE skreiv om hijabdebatten i Klassekampen, blei eg mint om kor irriterande det er å bli plassert i bås. Bakke forklarte regjeringas snuoperasjon i hijabspørsmålet med at «Norge er simpelthen for umodent og intolerant for en slik tillatelse». Eg – som enn så lenge er motstandar av religiøst hovudplagg i politiet – er med andre ord berre umoden.
Om lag like uinspirerande var e-posten eg fekk med skuldingar om at eg no «tar til orde for de mørkeste kreftene i samfunnet» i hijabspørsmålet. E-posten tikka inn etter at eg hadde argumentert prinsipielt mot religiøse markørar av noko slag i politiet. Men der var eg altså, sett på bås som ei anna ku: Intolerant, umoden og styrt av mørke krefter.
Fordelen for Sandvik er at hun ikke står på bås alene, merket som ”intolerant, umoden og styrt av mørke krefter”. Ikke bare begynner det å bli en ganske tallrik flokk, men flokkens kunnskap blir dertil melket av de som mener seg ”tolerante, modne og styrt av Vår Herre selv”, bare med den forskjell at de selvsagt har det helt motsatte formål (uavhengig av formål).
Men det var da Sandvik kom på den spreke 50-åringen:
DET VAR DÅ EG kom på Madonna. For eit par år sidan blei ho intervjua av den legendariske britiske talkshow-verten Michael Parkinson. Dei hadde sludra i veg om nokså ufarlege ting då Parkinson konfronterte henne med at ho trass alt snart var femti. Var det ikkje på tide å gi seg? Det blei heilt stille i rommet. Madonna sette augo i han og punkterte spørsmålet: «Don’t limit me!».
Parkinson var parkert resten av intervjuet. Han prøvde seg ikkje meir. Kvifor? Han fekk henne ikkje på bås.
Jeg tør vedde på at Sandvik over tid ikke har interessert seg nevneverdig i spørsmål som har med innvandring og/eller integrering å gjøre, for da vil hun ha oppdaget at det skal langt mer til en Madonna som sier klart fra. Hun ville blitt en sjefsku, kanskje ikke ulikt den båsen som APs Karita Bekkemellem er satt i. Hun har sammenlignet kjønnslemlestelse og hijab, fortelles det, men det sies ikke at hun sa at hijab og kjønnslemlestelse begge er uttrykk for kontroll av kvinners seksualitet. Nei, hun har sidestilt hijab med kjønnslemlestelse, og derfor må hun stå i båsen sammen med andre sjefskuer, som FrPs Siv Jensen og HRS’ Hege Storhaug, begge kuer som rauter i tid og utide uansett hvordan man prøver å få dem til å holde kjeft. Og det prøves det på – dertil med virkemidler som til tider er av den sorten som man ikke tror eksisterer i det offentlige her på berget. Reinspikka løgn for eksempel, som videreformidles som sannhet i stor stil. Men det har lagt seg en klam hånd over det flerkulturelle Norge, for de som vet å påberope seg minoritetsstemplet når det er mest passende, de sier jo alltid sannheten. Og skulle de bli tatt i løgn, er det vel best å tie for husfredens skyld, og for at ikke hele gruppen skal føle seg stigmatisert.
Slik sett er Sandviks etterlysning av flere Madonnaer edelt, og bifalles i seg selv, men langt viktigere er hennes etterlysning av forskere med integritet. For som hun påpeker ”Konfliktsky samfunnsforskarar har mykje å lære av Madonna”:
VI SKULLE hatt fleire Madonnaer i offentleg debatt: Folk som kunne setje skapet på plass med å protestere mot avgrensingane. I staden merkar eg stadig fleire, oftast forskarar, som av redsle for å bli stempla avstår frå debattar om viktige og betente spørsmål. Sist fredag snakka eg med ein profilert akademikar om mogleg deltaking i ein debatt. Då han forsto at ein Frp-politikar skulle sitje i panel saman med han, takka han nei. Han var redd Frp-politikaren skulle misbruke meiningane hans og ta dei til inntekt for Frp-syn.
Under ein langvarig bistandsdebatt i Bergens Tidende i fjor vår, gjorde vi fleire framstøyt mot forskarar vi visste hadde interessante innspel til denne debatten. Dei ville ikkje.
«Vi sit no på gjerdet og ventar på at dette skal gå over», sa ein av dei. Grunnen? Redsla for å bli assosiert med Frp.
I HAUST SKREIV forskarane Birthe Taraldset og Katja Jansen Fredriksen ein kronikk i BT med tittelen «Debatten vi ikke tør ta». «Frykten for å bli assosiert med ytterliggående synspunkt hindrer mange politikere og akademikere i å delta i innvandringsdebatten», hevda dei. Det førte til eit skred av e-postar frå forskarar som kjende seg att. Men dei kom berre til kronikkforfattarane. I BT var det taust. Dersom ikkje ein gong dei som er betalt for å meine noko avstår frå å snakke, korleis skal vi då forvente at andre vil det?
Klimaspørsmål, innvandringsdebatt, bistandsdebatt, kjønnsdiskusjonar og prioriteringsdebattar – i dei fleste store og vanskelege diskusjonar dukkar det same argumentet opp: Eg skulle gjerne ha delteke, men eg vil ikkje bli assosiert med feil ståstad.
Redsla for å bli stempla og sett i bås med feil folk av ytterleggåande politisk legning eller feil sosial tilknyting, er stor og kneblande. Nyansar er nær umogleg å bringe inn i dei største verdispørsmåla. Tenk berre på kva som skjedde med Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg denne veka då dei skulle avklare Ap sitt syn på «radikal islam». På kvart sitt vis, er dei sette i bås. Jagland meinte Kolberg rørte til ei suppe. Kolberg plasserte suppa i Jaglands eige hovud.
Personlig tror jeg mange av disse konfliktsky forskerne ikke skjemmes av angst for å bli assosiert eller brukt av FrP i seg selv, det hadde nok mange av dem overlevd, men de frykter for konsekvensene av å bli tatt til inntekt for FrP. Ikke minst av media og de som sitter som forskningens pengesekk. For å ta det siste først, og gjerne som en utfordring til media, hvilken forskning har vært viktige bidrag på innvandrings- og integreringsfeltet? Langt de fleste forskningsrapporter av denne karakter betoner seg reneste svada, gjerne fordi de har en metodisk innfallsvinkel som kan sammenlignes med å felle trær med neglefil. For eksempel kan det stilles spørsmål ved at man undersøker hvorvidt grupper i Norge har sluttet med kjønnslemlestelse ved å spørre dem. Selvsagt har alle sluttet med det, et svar de er særlig trygg på siden det ikke kontrolleres. ”Vi må jo tro på dem”, sies det. Ja, må vi det, eller er det rett og slett det mest behagelige svaret? Ansvarlige politikere liker at det går godt og fremover på deres felt, og deler sikkert gladelig ut mer penger for samme type forskning. Da nytter det lite om det kommer en forsker og sier noe helt annet. Da ropes det dokumentasjon!, eller så blir man like latterliggjort som forskerne fra Forsvarhögskolan som sto bak rapporten om ekstremisme i Rosengård i Malmø, på oppdrag for den svenske regjeringen. Rapporten konkluderer med at intervjuobjektene mener det finner sted økt radikalisering og muslimsk ekstremisme i Rosengård. Det ble raskt stilt spørsmål ved om rapporten er metodisk holdbar. Krenkte muslimer samlet seg og hevdet at rapporten sprer fordommer og øker islamofobien. Den metodiske svakheten var at forskerne ikke hadde snakket med ”dem det gjelder”, de hadde snakket med de sentrale aktørene som jobber med innvandrerne, altså lærere, sosialarbeidere, politi, helseansatte osv. Jeg antar at hvis rapporten hadde hatt motsatt konklusjon ville ingen stilt et eneste metodisk spørsmål, og den ville med høy sannsynlighet blitt løftet frem som et aktverdig bevis på at Rosengård er bedre enn sitt rykte.
Forskningsrapporter av denne karakter blir sjelden eller aldri metodisk ettergått av media, ja de blir vel knapt nok lest utover sammendraget som gjerne kommer som pressemelding. Jeg kjenner bare til ett unntak, og det er knyttet til journalist Trond Strand i NRK og forsker Aud Talles vidt forskjellige oppfatning av andelen norske jenter som kan lemlestes i Somalia. Disputten mellom disse to, fikk Strand til å la metodeekspert Ottar Hellevik gjennomgå Talles forskningsrapport. Professor Hellevik sa blant annet i sin bemerkning:
Et så stort sprik i resultater fra undersøkelser av samme fenomen innenfor samme tidsrom viser at en eller begge undersøkelser må være beheftet med metodiske problemer som har påvirket resultatene. Nedenfor diskuteres det mulige årsaker til avviket. Det er så stort at det mest nærliggende er å tenke seg at enten de som har gjennomført undersøkelsene eller de som har gitt informasjon har hatt ønsker/forventninger om et bestemt utfall som har påvirket atferden deres. For de som gjennomførte undersøkelsen kan et slikt ønske ha påvirket hvordan de gikk fram ved utvelgingen av informanter og gjennomføringen av intervjuene, for informantene kan det ha ført til at de ikke gir sannferdige svar.
Deretter griper Hellevik fatt i utvelgelsen av informantene og informantenes svar, hvor både Talles såkalte ”tilfeldige utvalg” og hennes analyse av informantenes troverdighet, gis det glatte (metodiske) lag. Men Talle viste ingen ydmykhet, tvert om påpekte hun at hun, med sin lange erfaring med feltarbeid, kunne se om folk løy eller ikke. Dertil i et feltarbeid hun ikke hadde utført selv. Like fullt brukes fortsatt den samme Talle som ”ekspert”.
Så når forskere forblir på sine kott, er det nok like mye av redselen for at de ikke skal få mer penger til å fortsette å sitte på kottet, ja, noen kunne jo til og med finne på å gå deres forskning nærmere i sømmene, enn i redsel for FrP. FrP-noiaen sitter kanskje dypest hos et flertall av journalistene, som gladelig ville puttet enhver forskers synspunkter i FrP-bås om mulig. Det blir liv av slikt.
Tja, det er kanskje bare politikkens natur, som Sandvik er inne på:
DEN AMERIKANSKE lingvisten Georg Lakoff meiner politisk kommunikasjon ikkje eksisterer utan båsar: det ligg i språket at båsane gir oss assosiasjonar. Det er dette som skjer når Hallvard Bakke forklarer meiningsmotstandarane med å vere «umodne» – eller når Per-Kristian Foss hevdar Siv Jensens utsegn om «snikislamisering» er eit gufs frå trettitalet. Siv Jensen visste på si side å utnytte den samanlikninga. Ho var lei seg, sa ho, for at Foss sette henne i bås med Hitler. Med den vendinga hadde ho trekt Foss’ utsegn så langt ut at ho vann debatten: Sjølv ikkje ein SV-er ville ha sagt at Siv Jensen = Hitler. Dei fleste skjønar at det er over streken.
PROBLEMET ER AT mellomfargane forsvinn i ein slik debattkultur. Når vi i tillegg har ein medielogikk som forsterkar polariseringa, sit vi att med uinteressante slagord. Det blir til dømes vanskeleg i ein slik kontekst å vere positiv til innvandring, men mot hijab i politiet. Denne trongen til å plassere meiningar i båsar gjer at forskarar, folk som har som jobb å problematisere, feigar ut.
For å gå tilbake til Lakoff: Om eg skriv «Ikkje tenk på ein elefant!», kva tenkjer du på då? Ein elefant, sjølvsagt. Noko anna er umogleg. Om ein bistandsforskar insisterer at «Nei, dette er ikkje Frp-politikk», kva tenkjer vi då? På Frp sin politikk.
Vegen ut or knipa er å gjere som Madonna. Rett blikket skarpt mot den som insisterer på å setje deg på bås for å vere politisk ukorrekt: «Don’t limit me!»
Ja, media polariserer, forskere – og journalister – feiger ut, og båssettingen gjør vi ut fra vår egen kontekst: Tenk deg for eksempel at du var for hijab i politiet, men mot innvandring? Er det en umulighet? Eller spurt på en annen måte: hva har egentlig hijab og innvandring med hverandre å gjøre?
Kanskje på tide med et frislepp – der det rett og slett er totalt uinteressant om det kan bli assosiert med FrP-politikk eller ikke. Først da kan debatten bli fri, og helt sikkert mer konstruktiv.