… den norske befolkningen tar dramatisk feil i sine oppfatninger av muslimske nordmenns holdninger i ulike spørsmål. I gjennomsnitt tror vi at norske muslimer er langt mer religiøse, fundamentalistiske og negative til de norske samfunn enn de i virkeligheten er.
Å måle virkeligheten – gjennom holdninger vi tilkjennegir selv – er ingen enkel øvelse, men det betyr ikke at det kan gi resultater som gir en viss pekepinn på hvilke holdninger som eksisterer blant oss, muslimer eller ikke. Men det krever betydelig øvelse å dra konklusjoner basert på denne type svar, og som et minimum må spørsmålene være svært presise og konkrete, og aller helst etterprøvbare (i betydningen av kontrollspørsmål). Når LibLab baserer seg på en tidligere undersøkelse sine svar, gir dette at LibLabs undersøkelse vil dra med seg eventuelle svakheter fra den undersøkelsen de bygger på.
LibLab har tatt utgangspunkt i TV 2’s undersøkelse fra februar/mars 2006. TV 2’s undersøkelse hadde som formål å avdekke holdninger til integrasjon og internasjonale konflikter blant muslimer i Norge og den norske befolkningen generelt, og å sammenlikne holdningene mellom disse to gruppene. Den var basert på telefonintervju med i underkant av 1000 personer. Gruppene ble delt i to: ”muslimer” som var personer over 18 år som bekjente seg til islam, og ”befolkningen generelt” som var personer over 18 år, uavhengig av religion og etnisk tilhørighet. Med andre ord kan vi ha muslimer i begge gruppene, som er lite heldig relatert til at gruppene skulle sammenliknes (og jeg stiller meg undrende til at denne metodiske svakheten ikke ble luket bort).
En annen metodisk utfordring TV 2-undersøkelen sto ovenfor var å faktisk identifisere gruppen ”muslimer”. Som kjent utgjør ikke religiøs tilhørighet en variabel i offentlig statistikk. Statstisk sentralbyrås database på dette er bygd på trossamfunnenes innrapportering av medlemstall (hvilket vi jo kjenner til har en del svakheter), som på dette grunnlag anslår medlemstall. Ut fra blant annet dette antas at Norge har om lag 120 000 muslimer. Den muslimske gruppen ble trukket på grunnlag av ”muslimske navn”, og deretter ble de spurt om de bekjente seg til islam. Den muslimske-navn-gruppen besto av 25 000 navn, og herav ble 495 intervjuet. Det er altså oppringte selverklærte muslimer som utgjør utvalget blant muslimgruppen.
Det er også en svakhet at TV 2-utvalget er skjevt hva gjelder alderssammensetting. Blant muslimgruppen er i underkant av 80 prosent i aldersgruppen 18 – 44 år, mens i befolkningen generelt er i overkant av 50 prosent fra 45 år og oppover.
Også språket var en metodisk utfordring. I utgangspunktet skulle TV 2-undersøkelen gjennomføres både på urdu og arabisk, relatert til at de største ikke-vestlige innvandrergruppene i Norge har bakgrunn fra muslimske land som Pakistan, Somalia og Irak. Men man klarte ikke å få tak i arabisktalende telefonintervjuere, så spørreskjemaet ble derfor bare oversatt til urdu, og oversettelsen ble utført av de urdutalende telefonintervjuerne. Dette har klart sine svakheter, også relatert til at oversettelsen ikke ble utført av profesjonelle.
Men likevel er den største svakheten med TV 2-undersøkelsen spørsmålenes konkretiserings- og presisjonsnivå, og mangel på kontrollspørsmål. Når man blir spurt om holdninger til ett eller annet, er det et fåtall av oss mennesker som ikke prøver å ”svare så riktig som mulig”. Vi vil gjerne være moralske, gode mennesker. Dette er en klar utfordring når holdninger skal forsøkes måles. For eksempel vil mange mennesker svare at man ønsker at homofile skal ha de samme rettigheter og plikter som alle andre. Men spør man de samme om homofile eksempelvis skal få adopterer barn, så kan det vise seg at pipen får en annen lyd. Avstanden mellom intensjon og realitet kan være lang.
La meg bare ta ett eksempel fra spørsmålene til TV 2-undersøkelsen:
a) Mener du personer med innvandrerbakgrunn blir diskriminert i Norge i dag?
”Innvandrerbakgrunn” er som kjent ikke et begrep man helt uten videre kan enes om, jf. og eksempelvis ”veiledningshefte i godt språk” fra inkluderingsdepartementet og ditto debatt. Det er antakelig ikke snakk om innvandrere fra Danmark, Sverige, USA eller lignende land. Så da må det være noe annet. Mørkere hudfarge kan være et tips. Muslim kan være ett annet. Videre er det vanskelig å vite om respondentene tenker på de som har innvandret, eller om de inkluderer dem som er født her, men med foreldre fra utlandet.
”Diskriminering” er heller ingen distinkt kategori. Diskriminert i forhold til hva? På arbeids- eller boligmarkedet? Mobbet på grunn av hudfarge? At ikke-muslimer ikke får gifte seg med muslimske kvinner? At man ikke får gjennom religiøse særkrav ved for eksempel fritak fra svømmeundervisning?
Med andre ord er det flere usikkerhetsmomenter, og man vet altså ikke hva respondentene egentlig svarer på. (For øvrig svarte 46 % av muslimene ja på spørsmålet om personer med innvandrerbakgrunn blir diskriminert i Norge i dag, mot 57 % av befolkningen generelt som svarte ja).
Når så LibLab griper svarene fra TV 2-undersøkelsen vil de samme svakhetene bli videreført. Men en skulle forvente at LibLab faktisk tok høyde for de svakheter som må kunne kalles for relativ åpenbare. Det gjorde de derimot ikke. I LibLabs rapport heter det, enkelt og greit:
I denne rapporten offentliggjør vi resultatene fra undersøkelsen. Som det fremgår av det følgende, er det enorme forskjeller mellom hva befolkningen tror muslimske nordmenn tror på, og hva de faktisk mener.
Kanskje det. Eller kanskje ikke. Det er det som er problemet. TV 2-undersøkelsen kan vankelig brukes som sannhetsvitne, og dermed blir det problematisk når den legges til grunn som fasit for ikke-muslimers feiloppfatninger av muslimer.
Jeg har en stund fundert på om jeg burde kritisere både TV 2-undersøkelsen og nå LibLabs rapport. Personlig synes jeg det er synd at et forsøk på å avdekke holdninger, både hos muslimer og andre, ender som mer eller mindre en farse. Problematikken hadde fortjent bedre. Og om TV 2’s-undersøkelse ble mer eller mindre forbigått i stillhet, har jeg med vantro reagert på at flere ulike aktører har benyttet, for ikke å si utnyttet, LibLabs rapport.
Ikke minst kom dette frem da Henrik Thune, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), da han hevdet at:
Denne undersøkelsen viser at Storhaug tar feil når hun sier at mange nordmenn er naive. Det er hun og hennes meningsfeller som i for stor grad dominerer offentligheten med sine overdramatiserte virkelighetsbilder, sa Thune til Fritanke.no.
Thune mente også at Hege Storhaug (informasjonsleder i HRS) besitter ”definisjonsmakten”, mens ”Vi som prøver å formidle et mer nyansert bilde blir ofte avskrevet som ”naive snillister” og slipper ikke til,” slo Thune fast. (Slipper ikke til? Her må det være noe som har gått meg hus forbi).
Thune var heller ikke imponert over Storhaugs evner til å «opplyse folket om virkeligheten».
Hun velger ut de bitene av virkeligheten som passer til det fiendebildet hun ønsker å male, og overser undersøkelser som for eksempel viser at muslimer flest er ganske moderate, sier Thune.
LibLabs rapport har blitt trukket frem som et sannhetsvitne for at ”vi” tror så ”galt” om dem. Egentlig er vi alle så like, og egentlig vil vi alle det samme. Men det blir åpenbart for flere og flere at det er ikke likheten som er utfordringen. Det er ulikheten. Og den skal vi altså ikke snakke for høyt om, for da kan vi skape konflikter.
Når så Sara Azmeh Rasmussen, avgått prosjektleder for LibLabs rapport, i helgen (Aftenposten 18. november 2007, ikk epå nett) går ut og tar avstand til sin egen rapport, tar jeg det som et kvalitetstegn. Hun forklarer dette slik:
Tanken, intensjonen bak undersøkelsene, er både god og prisverdig, men det kan ikke forsvare ukritiske metoder og tendensiøse tolkninger. Dette er en reaksjon på politisert forskning, særlig innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelige fag. Man har en agenda og tolker ut fra den.
Azmeh Rasmussen tar selvkritikk for at hun ikke selv oppdaget svakhetene ved TV 2-undersøkelsen, og slik sett kunne ha korrigert LibLabs undersøkelse. Hun forklarer sin avgang fra LibLab og kritikken hun nå fremsetter mot rapporten med følgende:
Det som får meg til å gjøre det, er ønsket om å minske skadevirkningene. Jeg så hvordan resultatene ble brukt i et politisk spill.
Det var forstemmende å se antatt seriøse forskere bruke undersøkelsen ukritisk og at særlig venstresiden var raskt ute med å bruke den som et bevis for at de hadde rett.
Fordi debatten om integrering er betent og et minefelt, stiller det krav om faglighet og en redelig tilnærming og at man tør se ubehagelige sider.
Det står respekt av Azmeh Rasmussen som på denne måten tør gripe tak i ubehageligheter, også ved å blottstille egne svakheter, fordi hun, slik jeg tolker henne, faktisk ønsker integrering og politisk handling heller enn politisk handlingslammelse.
Men det spørs om hennes ærlighet belønner seg. Den politiserte forskningen, og ikke minst disse aktørenes dans rundt departemenstkalven (som sitter med pengene og nært de politiske beslutningene) er nok ikke ukjent for dem som jobber i dette feltet. Det eneste vi kan håpe på er at ærlighet varer lengst.
Les for også Azmeh Rasmussen avisinnlegg i Aftenposten.no med tittelen Norske muslimers ansvar (også publisert 18. november 2007).