Rita Karlsen, HRS
For noen dager siden kommenterte jeg dagens asylsituasjon i Norge under tittelen ”Asylbutikken”. Responsen til artikkelen har vært stor, og uten unntak positiv. Positiv i den forstand at den tydeligvis setter fingeren på et sårt punkt som mange opplever seg direkte berørt av: De er kritisk til opprettelsen av (flere) mottaksplasser i sin kommune, men tør ikke ta opp problematikken da de er redde for å bli oppfattet som rasister. Flere anbefaler meg å publisere kommentaren i lokalaviser, slik at de på den måten kanskje kan få en redelig debatt.
At debatten knebles er en trist situasjon, og vil neppe føre til at eventuell motstand blir mindre. Min påstand er heller tvert om: å kneble kritiske røster er å gi sprengfull næring til det man frykter mest, nemlig rasisme.
På Andøy i Vesterålen skal Norges største mottak etableres. Den 5. august ble det holdt folkemøte om det nye mottaket, der kommunens innbyggere møtte opp i hopetall, og hvor kommunepolitikerne og UDI informerte om deres planer for å skape, ikke bare det største mottaket, men ”landets beste asylmottak”. Arrangørene selv var godt fornøyd med møtet, men det var ikke alle deltakerne.
”En koffert full av lys” er tittelen på ankomstopplevelsen som utspilte seg i det innledere og deltagere strømmet til folkemøtet på Hisnakul (kulturhuset, min anm.). Otto Bjørnar Rasmussen mener innledningen til møtet gjorde at folk ikke turte å stille kritiske spørsmål.
I Ballangen kommune i Nordland ble det lagt ut underskriftslister på posten (postbutikk driftet av Coop), der over 800 personer hadde skrevet seg på. Det er et betydelig antall, da kommunen bare har i underkant av 2.700 innbyggere. Kunder reagerte, og listen ble fjernet. AUF i Nordland betegnet aksjonen som ren rasisme.
På Dovre gikk Ap-politikerne Guri Ruste og Øyvind Frich i protest fra et møte om nye mottaksplasser:
– Jeg har ikke sett makan til ovenfra- og nedholdning, sier Frich (Ap) til GD.no. Han forteller at under møtet stilte de sju konkrete spørsmål som de overhodet ikke fikk svar på. – I denne saken er Dovre kommune forbikjørt for lenge siden. Vi har ikke blitt hørt i det hele tatt. Hvordan kan vi ha mulighet til å ta imot 100 asylsøkere når vi ikke har godt nok tilbud til våre innbyggere fra før? spør Frick. Det var i dagens møte mellom UDI, Norsk Mottaksdrift As og Dovre kommune det kokte over for Ap-politikerne. Grunnen er at kommunen føler at de har blitt satt på sidelinjen av både UDI og Norsk Mottaksdrift As over en lengre tid.
I Tynset kommune sier de at de ikke har mulighet til å følge opp UDIs oppfordring om asylplasser. De har verken egnede bygninger eller legedekning.
– Vi er i utgangspunktet positive til å hjelpe til, men vi har ingen aktuelle lokaler til å kunne drive et asylmottak, opplyser ordfører i Tynset, Bersvend Salbu.
Han og ordførerne i Alvdal, Folldal, Tolga og Os ser ingen løsning for å kunne opprette et asylmottak nå, skriver Ostlendingen.no
I Bremanger kommune, hvor de fortsatt sliter tungt etter Terra-skandalen, frykter ordføreren Kåre Olav Svarstad at et asylmottak vil gjøre den økonomiske situasjonen enda verre:
– Vi kan kome opp i situasjonar der vi må skjere ned på andre tilbod for å oppretthalde tilbodet til asylsøkjarane. Og då kan det bli problematisk, sier Svarstad til NRK.no.
Andre igjen ser sitt snitt til å sko seg på asylstrømmen, og da ikke bare kommuner og private aktører som ser nye arbeidsplasser og klingende mynt, men også politikere og privatpersoner. I Bergen leier skolebyråd Tomas Moltu (KrF) ut sin fritidspark (!) til asylmottak, skriver BA.no. I Tromsø, som er hardt presset i et fallende boligmarked, vil private boligeiere gjerne tjene penger på å leie ut til asylsøkere – til stive priser, skriver iTromsø.no. Slik situasjonen er nå, vil de sikkert også klare det.
E24.no påpeker at ”kommune kan tjene fett på asylmottak”, der Stokke kommune gjennom sitt heleide aksjeselskap Fossnes AS vil bygge asylmottak på tvers av kommunegrensene til Drammen, Moss og Larvik. Ordførerne i Drammen og Larvik er ikke begeistret. Hva gjelder de private aktørene fremheves det at selskapet Hero økte overskuddet sitt i perioden 2003-2006 fra 2,6 til 14,1 mill.kr. Slik sett må 2008 må gi uante muligheter. Melbu-mannen Per Reidar Bendiksen oppgis å ha en ligningsformue på over 31 mill.kr. Han har drevet mottak i over 10 år nordpå, men bor selv på Aker Brygge.
Det er altså lov å tjene store penger på asylsøkere, noe både UDI og Arbeids- og inkluderingsdepartementet bekrefter. Ikke alle opplever det som moralsk, og man kan spørre seg hva som er mer moralsk med å tjene penger på asylsøkere enn på å selge leiligheter med høy fellesgjeld? Firma som har tjent penger på dette, trekkes nå for retten. Men hvis staten er så villig til å betale dyrt for å huse asylsøkere, som vi slett ikke vet om trenger opphold i Norge, hvorfor er ikke da staten villige til å legge om boligpolitikken slik at førstegangskjøpere får subsidiert sitt leilighetskjøp? Det er derimot ingenting som tyder på at myndighetene ønsker å gjøre så mye med situasjonen. De trenger nemlig desperat alle plassene de kan oppdrive – for regjeringen vil eller tør ikke legge om politikken.
Enn så lenge må vi innse at regjeringens politikk fører til at ekstra mange asylsøkere øyner sjansen for opphold i Norge, og derfor kommer de, også som barn. Enslige asylsøkere under 18 år har også hatt en enorm økning. I juni hadde 423 enslige barn kommet som asylsøkere, tallet kan ende på om lag 700 for 2008. 113 barn venter nå i mottak, i fjor var det 36 og i 2006 var det 20, skriver Dagsavisen.no. Den samme avisen har også et svært naivt forhold til situasjonen med enslige asylsøkere. De skriver:
Uten foreldre eller andre omsorgspersoner har de reist helt alene fra land så langt unna som Afghanistan, Irak og Eritrea for å søke asyl i Norge. De aller minste er yngre enn seks år.
Tror virkelig Dagsavisen at en 6-åring reiser alene fra Eritrea til Norge? Vel, dem om det. Disse barna er vel heller det som betegnes som ”ankerbarn”. Foreldre og familie betaler enorme summer for å ta sjansen på at deres barn får opphold i Vesten. Deretter prøver familien å komme etter med referansen til det barnet som eventuelt får opphold. Dette er både en trist og umenneskelig praksis. Noen av barna blir borte på reisen – hvor blir dem av? Prostitusjon eller slavearbeid i ett eller annet land? Andre kommer frem, men deres skjebne kan være uviss. Hva har disse barna egentlig opplevd på reisen, og hvordan forholder de seg til at deres egne foreldre og familie bruker dem som brekkstang for et liv i Vesten? Jo flere av disse barna som får opphold, uten at de egentlig trenger det, jo mer vil denne praksisen øke. Noe utviklingen er et bevis på.
Kommuneinnbyggere rundt om i Norges land må derimot bare belage seg på at ethvert kritisk spørsmål fører til mistanke om rasisme. Jeg oppfordrer alle til å holde seg for god til å reagere slik, men heller ta saklig til motmæle. Still dine kritiske spørsmål, og krev svar fra de ansvarlige. De som trenger beskyttelse i Norge, skal få det. De som ikke gjør det, skal returneres. Den dagen Norge klarer å få en forsvarlig politikk som ivaretar dette enkle prinsippet, da vil også asylinstituttet fungere.