Og når vi er humane, og viser vår hengivenhet for å dele av vår formidable oljeformue, som har sløvet vårt nestekjærlighetshjerte, så har det egentlig ingen betydning om asylstrømmen til Norge handler om at de faktisk trenger beskyttelse eller ikke. De kan jo bare ønske å berike seg, hvilket er et ønske som alle og enhver kan ha. Det er berettiget nok.
To ut og en inn. Når vi ikke vet hvem vi har med å gjøre, når vi ikke vet om deres historie er sann og når de som kommer er flere enn vi har mottakskapasitet til – hvordan skal vi da avgjøre hvem som skal få bli? Hvordan vet vi at de to som ikke får opphold faktisk ikke var mer trengende enn han som fikk? Hvordan skal vi opprettholde et asylinstitutt som faktisk ivaretar de som trenger det?
Det kan vi ikke diskutere. Ikke høyt i alle fall. Vi kan kanskje prate om det i det lukkede rom, og undre oss over om dagens situasjon er en villet politikk. 5.400 personer har søkt om asyl i Norge i første halvår av 2008. Det er mer enn en dobling fra fjoråret. Hva har skjedd i verden, siden det kommer så mange nå? Hvilken krise har utløst denne flukten til Norge? Det kommer flest fra Irak. I norske medier heter det ”det krigsherjede Irak”. Irakere som kommer sier derimot at ”det er godt kjent i Irak at det er lett å få opphold i Norge”. Mange av disse irakiske asylsøkerne snakker dertil svensk, uten at en journalist letter på et øyebryn. Sverige har fått i stand en avtale med Irak, og sender dem tilbake. Men asylsøkerne vet råd. De drar ikke til Irak, ei heller til Danmark eller Finland, de drar til Norge.
Det er forhåpentligvis ikke så mange som vil lukke Norge totalt for innvandring. Langt de fleste vil gjerne hjelpe den som trenger vår hjelp. Vi vet at svært mange i den tredje verden gjerne vil til et velferdsland som Norge. Svært mange av innbyggerne i land som eksempelvis Pakistan eller Somalia ville med stor sannsynlighet fått økt sin levestandard og bedret sin livssituasjon ved å få opphold i Norge. Det avgjørende spørsmålet er like såre enkelt som det er stemplet inhumant: Hvor mange asylanter kan Norge gi opphold årlig? 100? 1.000? 10.000? 100.000? 1,000.000?
Man skal ikke spørre om slikt. Man skal gjøre som norske journalister (og et knippe av økonomiske vellykkede forfattere); fortelle at Norge, som ett av verdens rikeste land, er forpliktet til å ta imot asylsøkere. Fortelle at dette langstrakte landet har god plass. De samme journalistene og forfatterne har selv aldri huset en asylant i deres velbeslåtte bolig. Deres erfaringsbakgrunn er hentet fra deres egen opplevelse av å være i utlandet, i en pittoresk landsby i Italia, Hellas eller Marokko. Og asylmottaket ligger ikke i deres nærmiljø. Det kan ligge på ei øy, eksempelvis Andøya. Passe langt bort.
Til gjengjeld skal de samme asylantsøkerne ha det bra mens de er på mottak. De skal ha husrom, mat, helsetilbud, lommepenger, fritidstilbud og norskopplæring. Med utgangspunkt i den rystende hendelsen på mottaket i Våler der en gruppe på opp mot 50 tsjetsjenske menn gikk til angrep på alt og alle på mottaket, angivelig for at ”deres” kvinner på mottaket skal ha blitt trakassert, skal sikkerheten på mottakene under lupen. Alle skal føle seg trygg. Både de innenfor og de utenfor mottaket.
Men alle føler seg ikke trygg. HRS er flere ganger blitt fortalt om interne konflikter blant asylantsøkerne. Ikke sjelden er det religiøse forhold som skaper konfliktene, gjerne bunnet i svært ulikt kvinne- og verdisyn. Men slikt snakker vi ikke om. Selv NRK tok selvkritikk da de meldte om angrepet på mottaket i Våler – de startet med å si at det lå etniske og religiøse konflikter til grunn. Etter to nyhetssendinger var ”religiøse” fjernet. Det heter vel at vi ikke skal nøre opp om konfliktene. Spørsmålet er hvordan det skal løses når problemet skal overses. Selvsagt er det mer behagelig å bore i den tannen som ikke er råtten, men den råtne tannen blir som kjent ikke bedre av det.
Heller ikke alle beboere i mottakenes nærmiljø føler seg trygge. HRS er blitt kontaktet av flere som enten ønsker å få lagt ned mottaket i sitt nærmiljø, eller som bekjemper opprettelsen av et mottak. Samtlige åpner med å påpeke at de ikke er rasister. De sier de opplever eller frykter at deres bomiljø forringes. Da er det godt at media finner veien til Melbu i Vesterålen. Der har det i tjue år vært et mottak som fungerer aldeles perfekt, og som alle beboerne på det lille samfunnet er vel fornøyd med. Journalisten intervjuer to tilsynelatende tilfeldige kvinner på gata som forteller at asylsøkerne på Melbu skaper et fargerikt fellesskap. Frp-ordføreren i Hadsel (som jeg gjetter ikke bor på Melbu) forteller at det går så godt fordi kommunen har satset på integrering.
Vel, vel, vel. Det er nesten synd å måtte ødelegge glansbildet med å fortelle at undertegnede har trådt sine barnesko i det samme området. Ifølge mine kilder og mine erfaringer har asylmottaket på Melbu splittet det lille samfunnet. Noen er for og noen er imot. Steilt. Men alle har begynt å låse dørene, og ofte jaktes det på en stjålet sykkel eller sparkstøtting. På kiosken, hvor man før kunne være sikker på å finne kameratene, er det en ting som er like sikkert nå: der er de ikke. Der er det imidlertid samlet en gjeng asylantsøkere eller innvandrere. Ungdomsgruppene har liten kontakt med hverandre. På fagspråket kalles det gjengdannelser. Mine gamle venner som forble eller har flyttet tilbake til Hadsel, forteller at noen av innvandrerne (de omtaler dem gjerne som negere, da de stiller seg uforstående at det er å betrakte som en rasistisk betegnelse) er svært god arbeidskraft på fiskebruket. Men ellers har de ingen kontakt med dem.
Hva er det så om er god integrering med dette?
Det er ingen tvil om at det er krevende oppgave å drifte et asylmottak i et lite samfunn. På Melbu har imidlertid en kar slått seg stort opp på å drifte private asylmottak. Selv bor han på Aker Brygge. I dag kan også NRK melde om at mens kommunale asylmottak går med underskudd, tjener private mottak millioner. Helt vanlig forretningsvirksomhet, sier Arbeids- og inkluderingsdepartementet til NRK.no. Asylmottak er business, og aktører som Norsk Folkehjelp og NOAS forteller at slik det er i dag blir de presset økonomisk. De tvinges til å drive billigst mulig i et hardt marked. Det er redd det skal gå ut over kvaliteten på mottakene.
Kvaliteten på mottakene skal være god. Saksbehandlingstiden skal være kort. Hørt den før? For det er nemlig det som kan diskuteres i det offentlige rom. At mange av dem som har mottak i nærmiljøet sier de ikke vil, gjelds ikke. Da får de høre at de er fremmedfiendtlige, eller i beste fall forutinntatte. Høyre-ordføreren på Andøya har nok også telt penger. Han slår likegodt til med å opprette Norges største asylmottak. ”Lengst nord i Vesterålen og Nordland, på 69 grader nord og ytterst mot havet, ligger Andøy med sine vidstrakte myrer og spisse fjell. Her kan du drømme deg bort i midnattsol (fra 19. mai til 25. juli) og dra ut til Bleiksøya eller på Hvalsafari,” leser vi på Andøyportalen. Andøy kommune med sine 659 km2 har ca. 5.000 innbyggere, og det nye mottaket i en nedlagt militærleir skal øke folketallet med omlag 1.000 personer. I samme leir flytter også Andenes ungdomsskole inn. Kritiske røster dysses ned. Dette skal gå bra, heter det fra kommunen, som også innser at mottaket i første omgang kan skape omlag 25 arbeidsplasser.
Har asylbutikken mistet politisk ståsted? Fremskrittspartiet sier de vil stramme inn asyltilstrømningen til Norge, og for det får de tyn. Ikke bare fra andre partier, men også fra Utlendingsdirektoratets (UDIs) direktør Ida Børresen. Hun sier like godt til VG Nett at regjeringen ikke kan styre asylpolitikken:
En norsk regjering ikke kan unndra seg internasjonale forpliktelser.- Den norske regjeringen kan ikke styre hvor mange som søker asyl her, og de som kommer, har krav på behandling. Vi må følge internasjonale konvensjoner i vurderingen av hvem som trenger beskyttelse, sier hun.
Og som om ikke det var nok, så legger Børresen også til at en norsk regjering først og fremst regulerer innvandringsstrømmen gjennom restriktiv politikk på familiegjenforening og arbeidsinnvandring – før hun legger til at Norge burde ta inn flere asylsøkere. Hun får lite tyn. Hun får ikke engang spørsmål om hvor mange hun mener Norge skal ta imot, og hvor vi skal gjøre av dem. Hun fremstilles som human – da i klar motsats til oss som tør stille kritiske spørsmål. Vi stemples som rasistiske, rett og slett fordi vi ikke inviterer 60 gjester når kapasiteten i hjemmet ikke tilsier mer enn ti. Eller kanskje enda verre: vi stemples som Frp’ere – som med sine relativt stabile 30 prosent på meningsmålingene antakelig utgjør flere og flere innvandrerstemmer.
Direktørstillingen i UDI går utvilsomt til hode på folk. Trygve Nordby bedrev politikk som UDI-direktør, det samme gjorde Manuela Ramin-Osmundsen, og nå altså Børresen. Hva skal vi legge ned – regjeringen eller UDI?
Før vi får lagt ned det ene eller andre, må vi skape rom for å diskutere asylpolitikken uten å bli stemplet som innvandringsmotstandere. Hvis ikke Norge tar et grep om den tilstrømningen som nå er i gang, frykter jeg at vi undergraver hele asylinstituttet. Det blir bare butikk igjen. Det tjener ikke reelle asylanter på, ei heller Norges befolkning, om en så bor på Oslos beste vestkant eller på Andøya. Og det bør tas et grep raskest mulig – før enda flere hisser seg enda mer opp over at regjeringen og UDI-direktører fører en politikk som folket ikke får være med å bestemme.