Rita Karlsen, HRS
Vi blir til stadighet minnet på, med rette, hvor viktig skolen er som integreringsarena. Ja, skolen er egentlig viktig hva gjelder alle områder i et barns liv, da skolen er den eneste legitime og legale arena alle barn har utenfor hjemmet. Skolen er således en betydningsfull sosialiseringsarena både for barn med og uten et trygt og godt hjem, og den kan være direkte avgjørende for de barna som sliter på hjemmebane. På skolen kan det for eksempel avdekkes om barn utsettes for vold, vanskjøtsel eller på annen måte lider overlast.
Skolen som sosialiseringsarena er da også et av de store temaene innenfor lærerutdanningen spesielt og pedagogikken generelt. På godt og vondt, idet sosialisering tar mer og mer plass, og da på bekostning av skolens fremste formål: å være en kunnskapsarena.
Men kunnskap er så mangt. Noen har mest tro på at kunnskap erverves ved pugging og hard disiplin, andre tror kunnskap erverves i harmoni med barnets evner (og følelser). Mellom disse to retningene finnes det et hav av mer eller mindre gode pedagogiske teorier. Men uansett er det ingen, i alle fall må det være et forsvinnende fåtall, som ikke mener at skolen også er en sosialiseringsarena.
Den norske grunnskolen, den såkalte enhetsskolen, har utviklet seg vekk – etter min mening for langt vekk – fra puggeskolen, og sterkt vektlagt – for sterkt etter min mening – skolens sosialiseringsmål. Det kreves ikke lengre at elevene skal pugge noe som helst. Den pedagogiske ideologien bak dette er at pugging ikke gir kunnskap, bare evnen til å gjengi. Ikke alle, ei heller pedagoger (som jeg selv er) er enig i det, og det er vel mange av oss som har levd en stund som forundrer oss over hvor mye av det vi pugget i barndommen vi faktisk husker (klarer å gjengi). Og enda mer ”bemerkelsesverdig”; hvor mye av det vi har pugget som vi har fått bruk for i andre læringssammenhenger. Puggeskolen er videre blitt belemret med disiplin, som i dag synes å være et skjellsord. Det indre bildet er små vettskremte barn som med pekestokken blir slått over hendene, da de i ren angst ikke klarer å fortelle hva 3 x 7 er. Men som vi alle vet; disiplin er noe helt annet. Det handler om grenser og grensesetting, noe alle foreldre har erfart er en viktig og avgjørende del av barneoppdragelsen.
Bevegelsen bort fra puggeskolen har visket ut grensen mellom kunnskapsskolen og sosialiseringsskolen. Bare det å være på skolen, altså tilstedeværelse, synes like viktig som å erverve seg kunnskap. ”Læring” er således blitt en usynlig størrelse: vi har problemer med å måle hva elevene har lært, referansepunktene er blitt mer og mer uklare. Visst kan du avgjøre hvordan eleven takler regnestykker og rettsskriving, men dette er to størrelser i seg selv som ikke trenger å henge sammen: Eleven kan løse det matematiske problemet, men er så dårlig i norsk at vedkommende likevel ikke forstår matteoppgaven. Dette henger også sammen med hvordan læringsmiljøet i skolen har utviklet seg. Elevene skulle i sterkere grad lære kritisk tenkning og selvstendig oppgaveløsning, sistnevnte i samarbeid med andre, noe som holdt på å gå helt galt: skoleveggene ble revet, de ”åpne” læringsarenaer var idealet (etter svensk modell, om jeg husker riktig) og klassene ble erstattet av fellesskap og gruppearbeid. Kaos, er vel tanken de fleste satt igjen med, når bråket stilnet såpass at det åpnet for tanker av noe slag.
Opplevelsen av at elever i enhetsskolen lærer mindre og mindre er antakelig både riktig og gal. Man lærer mindre av det man lærte før, og mer av noe annet. Men spørsmålet er like reelt: Er det en god og sunn utvikling? Enhetsskolen bygger på prinsippet om elevtilpasset opplæring, altså at alle skal gis de beste muligheter ut fra egne evner, ikke at alle skal bli like. Idealet i seg selv er ikke usunt, utfordringen er at enhetsskolen fordrer en nokså homogen elevmasse. Den er som kjent blitt enda mer ulik i det flerkulturelle samfunnet. Derfor sakker den norske grunnskolen akterut. Derfor ønsker flere og flere sine barn på privatskoler.
Valg av privatskole er et aktivt valg foreldre tar. Med andre ord er det foreldre som er bevisst hva de ønsker, og der de har større muligheter å påvirke skolehverdagen for sine barn. Det i seg selv kan være et gode, jamfør argumentasjonen om at foreldre vet hva som er best for sine barn. Men argumentasjonen er ikke best for alle barn. Det vet vi også. Og det er kanskje ikke skolen som kunnskapsarena vi er mest redd for, tvert om mener vel flere av oss at den norske grunnskolen slik sett trenger konkurranse, men vi frykter for sosialiseringsdelen. Her stiller skoler med et religiøst fundament i en særstilling, selv om nok flere av oss også synes såkalte alternative pedagogiske opplæringer er for alternative. Vi frykter at de religiøst fundamenterte skolene bedriver misjonering og hjernevask.
Men hvordan er det så mulig å gjøre seg til dommer over hva som er best for hvem, dertil over hodet på foreldrene?
Nei, det kan vi ikke, mener mange. Men det vi kan, og må, er å ta debatten, og vi må ta debatten med innhold. Vi må si hva vi ønsker og hva vi ikke ønsker. Og vi må ta debatten ut fra realitetene, ikke ut fra hva vi håper eller tror om verken fortid eller fremtid.
For det første må vi diagnostisere den norske enhetsskolen. Hvordan står det til, og hva er utfordringene? Utgangspunktet for spørsmålet er hvorfor noen (og stadig flere?) fravelger fellesskolen?
Deretter må vi diagnostisere privatskolene. Hva tufter de på? Hva er det med den alternative pedagogikken eller skolens fundament som gjør at foreldre heller vil velge denne? Og hvordan fungerer det?
Så må vi sammenligne. Jeg er ikke i tvil om at en rekke privatskoler vil kunne komme bedre ut, særlig hva gjelder ”kunnskapsorienterte” fag. Ja, langt bedre ut sammenlignet med den norske grunnskolen. Sosiale ferdigheter er langt vanskeligere å måle, men gitt at man har tilkjennegitt hva man ikke ønsker med privatskolen burde det være full mulig å konkretisere dette. Deretter: det bør være fullt mulig at både privatskolen og enhetsskolen lærer av hverandre.
Men kanskje det aller viktigste: Når vi så vet mer om dagens situasjon, må det legges opp til et kontrollsystem som overgår det som i dag betegnes som de nasjonale prøvene. Så lenge det er staten som hovedfinansierer privatskolene må også sosialiseringsdelen i disse skolene underlegges evaluering. Jeg er fullstendig klar over at å evaluere en elevs sosiale evner er vanskelig, men det er ikke umulig. Sosial intelligens går for øvrig ofte hånd i hånd med ”kunnskap”, for eksempel ved en elevs evner til å gjengi sitt syn på evolusjonsteori eller deres holdninger til for eksempel likestilling mellom kjønn. Dessuten må slike kontroller foretas jevnlig, om ikke årlig, så tett på.
Selvsagt er ikke overnevnte eksempler tatt rett ut fra luften. Jeg har selv erfart hvordan elever fra kristne privatskoler er blitt kløppere til å bortforklare evolusjonsteori. Det i seg selv opplever jeg som selvforklarende, men det gir jo ikke legitimitet til å fordømme skolen nord og ned. Hadde derimot en kontroll av elevene avdekket at en slik holdning var generell, var det kanskje all grunn til å gå skolen nærmere i sømmene.
Når et kontrollsystem er innført, må konsekvensene være at de privatskoler som avviker fra oppsatte mål mister statsstøtten etter de gjeldende regler for støtten slik den er i dag.
Jeg er heller ingen tilhenger av at det etableres muslimske privatskoler. Da ut fra frykten for at det utvikles en sosialiseringsarena som er i utakt med det norske samfunnet, idet islam som ideologi legger til rette for det, noe avhengig av hvilken retning innenfor islam en vektlegger. Islam er som kjent en lovreligion, med den sammenblanding det gir av religion og politikk, i tillegg til at en rekke av våre grunnleggende verdier (likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet) har særdeles magre kår i islam. Jamfør for øvrig også argumentasjon fra ”Fredsskolestifteren” om at ”skolen vil spesielt lære om menneskerettigheter i Islam”, hvilket vi vet avviker en del fra det vi gjerne omtaler som de universelle menneskerettighetene.
Ei heller er det gledelig om muslimer mener den muslimske identiteten er så vesentlig at de fravelger å være sammen med andre enn ”sine egne”, idet jeg antar at det ikke vil være andre enn muslimer på muslimske privatskoler. Slik sett er det gledelig at muslimsk privatskole vekker intern strid blant muslimene.
I Dagsavisen tilkjennegir det muslimske nettverket LIM (likestilling, integrering og mangfold) at de er motstander av muslimske privatskoler:
– Det vil føre til både religiøs og etnisk segregering, og de vil ikke ha mulighet til å bli integrert i det norske samfunnet, sier Tina Shagufta Kornmo.
LIM ønsker derimot ikke et forbud mot religiøse skoler, og mener at muslimske skoler må likebehandles med kristne skoler. Samtidig mener LIM at muslimske skoler kan lide av et større integreringshinder enn kristne skoler:
– Men de som går på kristne skoler er integrert i det norske samfunnet, mens en muslimsk barneskole vil sannsynligvis gjøre integreringsarbeidet enda vanskeligere sier Kornmo.
Kornmo tror at det vil være konservative muslimer og andre som føler seg presset, som velger slik skole for sine barn. Samtidig vil det fjerne nok en fellesarena:
– Det vil selvsagt være de konservative kreftene i de religiøse miljøene, og moderate liberale muslimer som blir presset i konservativ retning. Foreldre som ikke ønsker at barna skal bli påvirket av det norske samfunnet eller at jenter skal bli frigjorte og stå på egne ben, sier Kornmo.
– Vi vil ha felles arenaer, bekjempe økende segregering og religiøs indoktrinering av barn. Vårt utgangspunkt er sekularisme, sier Taraku.
Shakil Rehman tror heller ikke det vil være til det beste for barna:
– Jeg tror ikke barna kommer til å utvikle selvstendig kritisk tenking, og jeg håper at foreldrene tenker på barnas beste og ikke sender dem på slike skoler, sier Rehman.
Fritt Ord-prisvinner og tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, er derimot positiv. Hun tror ikke den muslimske skolen vil være til hinder for integrering av barna som går der, hun mener faktisk er irrelevant.
– Nei. Jeg tror de vil få bedre selvtillit og styrket identitet, i stedet for å gå på en skole der de blir mobbet fordi de er muslimer og blir anklaget for å snikislamisere Norge, sier Ishaq.
– Hva om det dukker opp enda flere muslimske skoler. Kan det true integreringen?
– Det er irrelevant å ta opp integreringsdebatten her. Dette handler om religionsfrihet og retten til private skoler.
Dette bevitner Ishaqs prosjekt, men kjenner vi henne rett så svarer hun ikke videre på slike utfordringer, da trekker hun seg heller tilbake – gjerne under diskrimineringsfanen. Ja, slike holdninger tilsier at Fritt Ord-prisen har endret karakter.
Jeg registrerer også at andre muslimer (vel, jeg tror hun er muslim) stiller seg skeptisk til muslimske skoler, for eksempel Shazia Sarwar på hennes blogg. Dette lover godt.
Men du skal se at de fremste forkjemperne for slike skoler vil være kulturrelativistene, som gjerne også kan stå milevis fra alt som har med religion å gjøre. De vil si at det handler om ”prinsipp”, men de samme vil opptre totalt prinsippløst hva gjelder hvilke grunnleggende verdier Norges fremtid skal tuftes på.