Politikk

– Du er så vakker at nordmenn vil snu seg etter deg på gata

Gammelmedienes budskap er at rasismen florerer i den etnisk norske befolkningen. Hva skal herr redaktører si til ikke-vestlige som opplever det motsatte, nemlig vennlige og imøtekommende nordmenn?

Det perseren og nordmannen Mahmoud Farahmand forteller i et personlig innlegg på Facebook, må smerte woke-bevegelsen, de tradisjonelle mediene inkludert.

Farahmand må man – forsiktig – kunne si har utseendet med seg.  Jeg vil anta at han hadde meget gode odds hos norske jenter i sin ungdom. Jeg snakker ut fra egen erfaring. Vi hadde nemlig en perser i Arendal på 80-tallet som både jenter i ungdomsårene og voksne norske kvinner lå langflate etter. Ikke bare var han pen, men han var også mentalt til stede i den norske kulturen. Vi følte oss altså hjemme med ham, pluss at vi fikk en dose eksotisk innsprøytning ved hans fremmede kulturbakgrunn.

Mahmoud Farahmand.

Han kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene

Farahmand har bodd 32 år i Norge, forteller han. Han tilhører altså førstegenerasjons innvandrere i SSBs statistikker. Han forteller at han i løpet av disse årene ikke har «opplevd stort mye av det som både kjendiser og ikke fullt så kjente mennesker beskriver. Disse individuelle historiene om diskriminering og systematisk rasisme kjenner jeg heldigvis/dessverre svært lite til. Og dersom noen har med viten og vilje utsatt meg for dette, har jeg vært for dum og naiv til å oppdage det».

Farahmand refererer til psykologen Daniel Khaneman som har uttalt følgende: «What you see is all there is.»

Altså er vi mennesker skapt slik at vi ofte/vanligvis gjør våre vurderinger og inntrykk basert på informasjon vi har tilgjengelig og/eller ser etter. I tillegg til dette har vi en tendens til å anta at det vi ser er hele sannheten.

Det er også derfor jeg er svært skeptisk til å danne en sannhet om et rasistisk samfunn basert på individuelle historier. Eller skape et bilde av at hvite mennesker er iboende rasistiske.

Farahmand er gift med en norsk kvinne. Altså har barna hans norsk mor og norske besteforeldre. Skal barna innprentes at besteforeldrene har hvite privilegier, undrer Farahmand seg, og peker på kvotering av innvandrere til offentlige stillinger, og at det motsatte aldri skjer:

Dersom jeg skulle ha snakket om de ganger jeg har opplevd forutinntattheter er det som oftest fordi hvite nordmenn blir overrasket over at jeg spøker om å være en hårete iraner eller en innvandrer, eller utsatt for tvangsekteskap (noe som nesten stemmer).

Jeg tror heller ikke mine halvt om halvt barn har så veldig godt av å påtvinges et bilde av deres mor eller besteforeldre som forutinntatte eller privilegerte kun i kraft av deres hudfarge.

Det sistnevnte er også en nokså haltende sannhet, fordi det finnes ingen kvotering av hvite til stort mye i vårt samfunn. Man ser aldri i statlige og kommunale utlysninger «vi anbefaler individer med etnisk norsk bakgrunn å søke…» Men i den hensikt å skape mangfold oppfordrer vi innvandrere til å søke alle stillinger, vi kvoterer inn individer med innvandrer bakgrunn til politiutdanningen, til Forsvaret og til en rekke studier. Man kan godt mene at hvite i det norske samfunnet har en fordel, men den fordelen er ikke i kraft at deres hudfarge. Det er andre forhold som spiller inn.

Lette og lette, men fant ikke

Farahmand har lagt seg i selen den siste tiden grunnet bølgen av anklager om et rasistisk Norge og Vesten. Han har altså aktivt lett etter situasjoner der han utsettes for rasisme. Det ble en heller mislykket fisketur.

Ettersom anekdotiske bevis er det som gir resultater her i verden, har jeg de siste to ukene oppriktig sett etter rasister og folk som diskriminerer meg eller mine barn på grunn av vår hudfarge, hårfarge og annet.

Jeg har vært i kontakt med en rekke helt fremmede mennesker. Fra folk som jobber på hoteller, butikkeiere og ikke minst håndverkere av diverse slag. Alle har møtt meg med et smil og vært hjelpsomme, og til tider på grensen til det naive. Et sted fikk jeg til og med lov til å ta med varer til en betydelig sum uten å betale en eneste krone, bankkortet mitt virket ikke og bankid var nede for telling og dermed fikk jeg ikke overført penger eller betalt. Butikkeieren hadde snakket med meg en gang tidligere. Ikke var jeg særlig velstelt, ei heller hadde noe relasjon til byen eller stedet. Men han utviste tillit til en person i loslitt t-skjorte og utvasket shorts.

Det vitner ikke om et utstrakt rasistisk samfunn, men et samfunn som er tuftet på tillit. Hvor individene i stor grad utviser tillit til hverandre.

Dessverre blir ikke verden noe mer eller mindre enn det man ser etter og oppsøker. What you see is all there is. Det vil av og til lønne seg å fremsnakke mulighetene dette samfunnet gir, og likheten som man forsøker å skape.

Norge har også for meg medført utfordringer, men disse utfordringene er verken mer eller mindre enn det alle andre nordmenn opplever.

Så vakker at nordmenn at spiste henne opp med øynene

Jeg var selv et produkt av min tid på 80-tallet som ung kvinne i 20-årene. Da var det antirasistiske slagord som «Ikke mobb kameraten min», som gjaldt. Verden var svart-hvit. Vi – nordmenn – var de potensielle og mistenkte rasistene. Aldri motsatt. Dette satt så dypt i meg at da jeg begynte som journalist innen innvandringsfeltet (1992), hadde jeg alltid med meg dette spørsmålet i møte med ikke-vestlige kilder: «Har du opplevd rasisme i Norge?» Som Farahmand ble det alltid en mislykket fisketur. Og det «morsomste» svaret jeg fikk fra en ung kvinne som skulle tvangsgiftes (1997). Først avviste hun kontant at hun hadde opplevd rasisme fra norsk side, og så falt disse ordene: «D’ække nordmenn som banker oss opp, asså, det er det våre egne som gjør.»

En annen opplevelse verdt å nevne i disse woke-tider, er ei jente på 10 år som kom fra Pakistan til Norge sammen med mor og to søsken i 1995 og bodde hos meg i et halvt år.  Moren var en udiskutabel skjønnhet – sett med norske øyne -, men hennes mor gråt da hun ble født. For hvordan skulle hun klare å finne en ektemann til barnet sitt en dag, da barnet var mørkere i huden enn snittet i Punjab? Og datteren på da 10 år var om mulig en enda mer blendende skjønnhet enn moren, men hun ble mobbet på skolen med beskjed om å gå hjem og vaske sitt skitne ansikt. Altså var også jenta mørkere i huden enn snittet blant punjabere.

Dette er jo kunnskap som blant annet kulturminister Abid Raja besitter, som til tross for at dette synet florerer blant pakistanere i Norge, aldri lar sjansen gå fra seg til å stemple oss nordmenn som hudfargerasister.

Men så til poenget med den lille jenta. I Islamabad, og før avreise til Norge og utlandet for første gang, sa jeg til henne: Du er så vakker at nordmenn kommer til å snu seg etter deg på gata. Jenta så forbløffet og vantro på meg.

Og hva tror dere skjedde? Nettopp, nordmenn spiste henne med øynene – overalt og hele tiden. Og denne kvinnen er nå bosatt i Skandinavia og har født to jenter. De er så vakre at jeg ikke blir overrasket om de begge blir modeller – som sin mor var det i yngre år. Men, og her kommer kulturforskjellene inn igjen. Da mor var modell i Pakistan, klaget hun til meg: De gjør meg alltid så blek, sa hun til meg under et opphold der i 2011. Med dette fortalte hun at hun ble sminket til langt lysere i huden enn hun er.

Det vedder jeg nær sagt alt jeg eier på ikke vil skje med døtrene hennes hvis de skulle ende på cat walken i det likeverdige Skandinavia.