Rita Karlsen, HRS
Fremskrittspartiet (FrP) sitt forslag om å innføre forbud mot hijab i barneskolen er fornuftig, om enn noe forsiktig. For et slikt forbud burde ikke bare innføres i barneskolen, men også i barnehager, på skolefritidsordningen (SFO) og i hele grunnskolen (1.-10.klasse). For å være helt ærlig ville jeg aller helst hatt et slikt forbud på jentebarn i det offentlige rom.
I forslaget heter det blant annet at stadig flere barn ikles hijab. ”Dette mener forslagsstillerne er en uheldig utvikling, da hijaben symboliserer verdier som bryter radikalt med de liberale verdiene som Norge er bygget på, og fordi hijaben er et alvorlig hinder for vellykket integrering.”
Forslagsstillerne viser til historien med hijaben og påpeker at det ikke finnes noe absolutt påbud for kvinner om å bære hijab i koranen samt at det ikke finnes noe som helst påbud om hijab på jentebarn i islam. Her lener de seg blant annet på Walid al-Kubaisi (Aftenposten 3. mars 2004): «Skautet som kalles hijab er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen.»
Men det kan synes som om det er vanskelig å bli enig om at hijab er å betrakte som en uniform. Selv forslagstillerne synes i liten grad å forholde seg til hijab som uniform, men omtaler hijaben mer som et kjønnssegregerende hodeplagg.
Hodeplagget er til hinder for lek og samspill mellom barn, det signaliserer avstandtagen til det norske samfunnet, det står i veien for integrering og skaper et uheldig skille mellom kjønnene, der signalet er at jenter er mindre verdt. Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir «for norske og frigjorte». En praksis som ikke kan forsvares med henvisning til religionsfriheten ettersom barnehijab ikke har noe grunnlag i islamsk lære. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.
Hijab begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når samfunnet aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etnisk norske barn det gjaldt. Seksualisering av jenter på skolen bør ikke aksepteres, enten det er i form av tildekking med hijab eller moteindustriens sexfiksering. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norsk barneskole.
Når man tvinger barna til å bruke hijab, blir de lært opp i et kjønnsapartheid, som forkynner at kvinner er mindreverdige og må dekke seg til for ikke å vekke menns ukontrollerbare seksuelle lyster. Å på denne måten gi kvinner skylden for voldtekt er i seg selv alvorlig. Enda verre er det når denne tankegangen går så vidt som man i dag ser tendenser til, der små barn blir ikledd hijab for ikke å vekke menns begjær. Den økende bruken av hijab er resultat av et politisk-religiøst fremstøt som bygger på en tanke om at kvinnen er mannens eiendom og at hun med sitt blotte fysiske nærvær innbyr til voldtekt om hun ikke dekker seg til. Dette vil ikke forslagsstillerne akseptere.
Den økende bruken av hijab blant barn fører til at liberale krefter blant innvandrerbefolkningen får det stadig vanskeligere. Stigmatiseringen av jenter uten hijab er tiltagende, de stemples som dårlige muslimer og horer. Fedre blir trakassert for å tillate at jenter går uten hijab. Familier som viser vilje til integrering, blir motarbeidet og hetset. Mange bøyer av for presset, fordi det fremstår som den enkleste løsningen. Storsamfunnet stiller ikke opp for de liberale muslimene. I stedet velger storsamfunnet å tolerere intoleranse, og arenaen blir overlatt til islamistiske bøller. Ved å unnlate å slå ned på at foreldre ikler jenter ned i barneskolealder hijab skjer en stilltiende aksept av stadig mer konservative krefters kamp i det muslimske miljøet i Norge.
Man ser krav om kjønnssegregert svømmeundervisning på skolene. Å dusje nakne i fellesdusjen er problematisk. Man ser krav om svømmehaller med egne tider reservert for muslimske kvinner. Resultatet er at jentene blir tvunget til å bade til de fastsatte tider. De som fra før av opplevde press, har nå ingen unnskyldning.
Kvinner fra muslimske land roper om støtte fra Vesten. Norge kan lite gjøre for kvinneundertrykking i muslimske land, men Norge kan og bør være et fyrtårn for likestilling, uansett tro og nasjonalitet. Norge bør gå foran som et godt eksempel og forby hijab i barneskolen.
Selv om jeg deler forslagsstillernes fremlegging av det problematiske med hijaben er det min oppfatning at hvis vi ble enige om at hijab er en uniform, så ville det også være langt lettere å få legitimitet for et forbud. For det er da rimelig utenkelig at Norge ville tillate at en bestemt gruppe jentebarn møtte i barnehagen, SFO eller i grunnskolen ikledd en uniform? Slik sett burde uniformens intensjon, budskap eller utforming være uinteressant.
Men vi er ikke kommet dit enda. Derfor vil da også etter all sannsynlighet debatten om et eventuelt forbud mot hijab på jentebarn foregå på ulike premisser. Noen vil argumentere ut fra hijaben som en religiøspolitisk uniform, andre oppfatter den som et religiøst symbol og vil slik sett anse hijaben som uttrykk for en (religiøs) muslimsk identitet. Forbudstilhengerne vil hovedsakelig bli møtt med at ”vi ikke kan forby alt vi ikke liker” og at det er ytringsfrihet i dette landet, og vise til religionsfrihet og til foreldrenes rett til å bestemme over sine barn – og det til tross for at de samme vil påpeke at de ikke liker utviklingen med hijab på jentebarn. Mener så disse politikerne at vi ingenting kan gjøre? At vi bare må sitte med hendene i fanget og godta, endog respektere, en utvikling som langt de fleste antakelig er imot?
Selv mener forslagsstillerne at et forbud er å betrakte som ”drastisk”:
Forslagsstillerne er klar over at det er et drastisk tiltak at staten skal gå inn og regulere folks klesplagg. Imidlertid er omstendighetene og de praktiske følgene av hijab såpass alvorlige at forslagsstillerne mener det trengs modige vedtak. Spesielt når det gjelder barn er det viktig å legge forholdene best mulig til rette, og arbeide for at ikke små barn brukes som frontsoldater i en religiøs verdikamp.
Ja, det er drastisk om staten regulerer folks klesplagg, men det er langt mindre drastisk om staten regulerer uniformsbruk – dertil på barn, og i dette tilfellet utelukkende på jentebarn. For øvrig er jeg ikke enig om at hijabbruk er en religiøs verdikamp, det er en religionspolitisk verdikamp, noe forslagstillerne for øvrig selv har argumentert godt for, og som er langt mer alvorlig.
Forslagsstillerne viser videre til at:
Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til barnehijab. Politikere må ha mot til å gå imot den illiberale praksisen med hijab – en praksis som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer som andre barn.
Forslagsstillernes syn kan sammenfattes i følgende utsagn: «Hijaben er et fremstøt for å islamisere jenter i norske skoler, helt på tvers av de verdier skolen og samfunnet står for.» (Brynjulf Mugaas, tidligere medlem av FNs sikkerhetsråds Panel of Experts on Somalia, Dagbladet 9. juni 2010).
Jeg er enig i at det både er historieløst og misforstått toleranse å godta barnehijab, men vil påpeke at det ikke er kultur det skal henvises til. Vi snakker fortsatt om religionspolitikk. Kulturelle særegenheter er vanskelig å forby all den tid disse forholder seg innenfor lovens rammer. Videre kan jeg fullt ut støtte Mugaas presise utsagn, for det er på tide å innse at hijaben har et budskap som går utover den personlige muslimske identitet. Den personlige muslimske identiteten er det ikke så mange av oss som har noen problemer med, men hijabens budskap om hvilket samfunn som ønskes – det må de være lov å si nei til. Og siden vi tydeligvis ikke kan forvente at muslimer selv tar ansvar og innser at hijabens budskap, om det så snakk om samfunnsstruktur eller tildekking av kvinner og jentebarn i et seksuelt perspektiv, er uønsket i Norge, så kreves det modige politikere og modige tiltak. Det er dessverre fortsatt mangelvare i Norge. Og siden forslaget kommer fra FrP, må de andre automatisk være imot. I alle fall i 10 år til.