Rita Karlsen, HRS
Det blir stadig hevdet fra ulikt hold at det norske barnevernet er i krise, til dels i dyp krise. Mine erfaringer tilsier at påstanden langt på vei dessverre er en sannhet, selv om det heldigvis finnes hederlige unntak. Ett av de største problemene i barnevernet synes å være et system som er altfor aktøravhengig. Mener for eksempel et barnevernskontor at det er best for Ole, Muhammed, Kari eller Fatima å bli gjemt på en gård i indre Østfold, ja så iverksettes et slikt tiltak. Et annet kontor kan komme til helt motsatt konklusjon, hvilket så skjer. Hvis noe i det hele tatt skjer da, selvfølgelig. Erfaringsmessig blir gjerne Muhammed og Fatima sendt hjem igjen, mens Ole og Kari blir flyttet til institusjon, til fosterhjem, til ny institusjon, for så å kanskje ende opp på gata – så gammel at de er utenfor barnevernets ansvarsområde, og barnevernet ”er kvitt det problemet”. Sistnevnte synes derimot å henge sammen med om vi snakker om barnvern i by eller bygd. Byenes barnevern synes så overbelastet at de ikke makter å følge opp, i den grad de faktisk evner å følge opp, mens bygdenes barnevern til tider kan bli svært så overivrig, men ivrigheten begrenser seg gjerne til det de ”forstår”. Slik sett kan kjente familiefeider mellom foreldre og barn til foreldrenes forskrekkelse plutselig ha blitt en barnevernssak, mens de mindre kjente familiefeider i innvandrerfamilier skygger barnevernet unna som pesten eller forstår dem i hjel.
Barnevernet i Stokke og Regional Fosterhjemstjeneste Buskerud og Vestfold kan tjene som et godt eksempel på det jeg vil kalle et barnevern i krise, dyp krise:
I går kommenterte jeg en artikkel i Tønsberg Blad, der barnevernet i Stokke fortalte at de i stadig flere saker møter problematikk knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, dumping av barn i utlandet og trusler om blant annet æresdrap. Deres erfaring var at de kom til kort hva gjelder å yte hjelp til disse barna/unge, der det ofte endte med at barnevernet heller trakk seg tilbake fordi de selv ble utsatt for trusler. Men deres løsning er ikke å politianmelde forholdene, men heller å ansette muslimske menn på barnevernskontoret (!). I tillegg etterlyste de flere familier med innvandrerbakgrunn, hvilket viste seg i realiteten å være ”muslimske familier”.
I dag følger Tønsberg Blad opp med intervju med blant annet Maria Kiraly, som er leder for Regional Fosterhjemstjeneste Buskerud og Vestfold. Også hun hevder at barnevernet har altfor få hjem med ”minoritetsetnisk bakgrunn”.
– Det er viktig at disse barna får beholde familiens kultur og at de ser viktigheten av å være tokulturelle, sier Kiraly.
Lederen for den regionale fosterhjemtjenesten legger altså til grunn at barn/unge som er i en så prekær situasjon at det er vurdert dit hen at de ikke lenger kan være sammen med sin familie, ikke kan bo hos ”etnisk norske” fordi det er viktigere at de får ”beholde familiens kultur” og ”ser viktigheten av å være tokulturelle”. Hvis familiens ”kultur” for eksempel viderebringer praksisen med tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, dumping eller trusler, som jo nettopp er de sakskomplekser som barnevernet stadig oftere møter, så kan det jo stilles spørsmålstegn ved om det da ikke nettopp burde være svært viktig å ikke plassere det hjelptrengende barnet eller ungdommen i en familie der det kanskje er en slags forståelse for fenomenet. For hva mener egentlig Kiraly med at det er viktig at disse barna får beholde familiens kultur? Mener hun det er viktigere enn at barna blir ”norske”, til tross for at de lever og bor i Norge? Tror Kiraly at disse barna, som er i dyp krise, tenker mer på viktigheten av å være tokulturell enn å få den hjelp de har behov for?
Det er heller ikke spesielt underlig at Kiraly får full støtte fra imam Noureddine Bouhmala fra Tønsberg, som også påpeker viktigheten av egen kultur. Det kunne med fordel vært sagt rett ut; det handler ikke om ”familiens kultur” eller betydningen av ”tokulturitet” – det handler om islam. Barn av muslimske foreldre, som dertil er fratatt barna, kan selvsagt ikke fostres opp hos slike forferdelige etniske norske eller av en ”annen kultur” (ja, kanskje til og med er de kristne, usj).
Fosterhjemstjenesten har derfor nedlagt et betydelig arbeid for å rekruttere ”familier i målgruppen”. Buskerud Innvandrerråd er kontaktet, da det viste seg at rekruttering via media ikke nådde fram til denne gruppen. (Mon tro hvorfor, kanskje de ikke følger med i norsk media?)
– Vi må ut og møte dem, fastslår Kiraly.Fosterhjemstjenesten har de siste ni månedene derfor hatt møter med den kvinnelige delen av innvandrerrådet i Buskerud. (min utheving)
Dette er interessant. Mens barnevernet i går fortalte betydningen av å ansette muslimske menn i barnevernet, er det tydeligvis den kvinnelige andelen som er interessant når det er snakk om å finne et nytt hjem. Skjønner Kiraly i det hele tatt hvilke verdier de bygger opp under? Jeg håper svaret er nei.
Men fosterhjem blir det likevel lite av, og den selsomme Kiraly har svaret:
– Mange av dem er kanskje vant til å ordne slikt innad i slekten og er lite kjent med det norske barnevernssystemet, sier hun.
Ordne innad i slekten? Ordne hva da – tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, dumpingen, truslene – vet ikke Kiraly hvordan dette ofte ”ordnes”? Man skal ha fulgt særdeles dårlig med for å ikke skjønne at Kiralys og hennes like sin innfallsvinkel til denne problematikken ikke bare kan svikte de hjelptrengende barna, den kan rett og slett være livsfarlig for dem. Dessuten bidrar det heller ikke til at ”det norske barnevernet” blir kjent, for Kiraly ønsker tydeligvis et barnevern som et muslimsk vern.
Videre meldes det at barnevernskonsulent Lina Aatif i Stokke kommune, som det heter har skrevet en fagoppgave (?) om akuttplassering av jenter som står i fare for tvangsekteskap, æresdrap og hjemsendelse (dumping), mener at innvandrerforeldre må skjermes for skammen hvis barnet blir fratatt dem:
– Det litteraturen er ganske tydelig på, er at det er bedre å plassere barn fra en muslimsk familie på en annen kant av landet, dersom barnevernet griper inn. Det blir da mindre skambelagt for familien fordi de utad kan velge å gi en annen forklaring om hvorfor barnet er borte, sier Aatif.
Ja, for ikke-muslimske foreldre bryr seg vel ikke? Ikke-muslimer eier vel ingen skam i livet om noe går galt i familien, eller er det noe annet Aatif vil si — for eksempel at konsekvensene for barn av muslimske foreldre kan bli noe helt annet?
Nå må denne galskapen stoppe. Barnevernet må opptre profesjonelt overfor barna, uavhengig av opphav, religion, seksuell legning og annet. Jeg teller på knappene om barnevernet i Stokke og den regionale fosterhjemtjenesten bør politianmeldes og meldes inn for diskrimineringsombudet (men hos sistnevnte er det nok ingen hjelp å få). I alle fall bør de øyeblikkelig sendes på kurs, der deres første oppgave må være å lære om formålet med det norske barnevernet og deretter må de pugge barnevernsloven. Inntil da bør de ikke ha noe med hjelpetrengende barn å gjøre.