Ifølge historien var den offisielle utløseren forut for pogromene at en jødisk gutt (17) skjøt en tysk diplomat i desperasjon over at foreldrene hans var blitt utvist fra Tyskland. Da diplomaten døde 9. november, grep Hitlers propagandaminister, Joseph Goebbels, muligheten til å iscenesette det som skulle fremstå som et «spontant folkelig raseri». I realiteten var angrepene nøye regissert og utført av nazistpartiets stormtropper (SA), SS, Hitlerjugend og sivile. Resultatet var som kjent katastrofalt.
Det er som Ervin Kohn viser til i en kronikk i Aftenposten: «I Tyskland og Østerrike ble over 1400 synagoger og forsamlingslokaler ødelagt, rundt 7000 jødiske forretninger vandalisert, minst 91 mennesker drept (man antar at mørketallene er betydelige, red.) og mellom 20.000 og 30.000 jødiske menn internert i konsentrasjonsleirer.»
Betegnelsen «Krystallnatten» henviser til de enorme mengdene knust glass fra vindusrutene til jødiske butikker og hjem som dekket gatene, og som der jøder i ettertid fikk en kollektiv bot (på én milliard riksmark) for å dekke skadene. I tillegg ble forsikringspengene for de knuste butikkene beslaglagt av staten.
Hvor kom all denne groteske voldsideologien fra? Ifølge Kohn en kjede på fire ledd: Fordommer, frykt/sinne, deretter hat og vold.
Når Krystallnatten i 1938 av mange regnes som opptakten til Holocaust forklares det med at den markerte overgangen fra juridisk og sosial diskriminering til systematisk, statlig organisert vold mot jødene. Kohn er imidlertid uenig i dette. «Novemberpogromene, eller Krystallnatten, er ikke starten på holocaust og skal ikke markeres som det», og viser til at Krystallnatten skjedde i fredstid, mens Holocaust skjedde i krigstid. Kohns poeng er heller å vise til hva som kan skje når «hatet får festet seg».
Og det hatet fikk jødene oppleve – over mange hundre år.
Passiviteten
Selv om de industrielle gasskamrene og massedrapene i leirene (det vi kjenner som Holocaust, som betyr noe slikt som «fullstendig brent») først startet for fullt under andre verdenskrig (fra 1941), mener historikere at hendelsene i 1938 la det logistiske, psykologiske og politiske grunnlaget for det som skulle komme.
Og det var, igjen som Khon sier, ikke majoriteten som sto ikke bak volden i 1938, men majoriteten var passiv. Det var akkurat denne passiviteten Hitler og Goebbels registrerte. Siden den jevne befolkningen forble passive, og kirken og domstolene ikke protesterte mot at synagoger brant og jøder – kanskje naboer – ble slept av gårde, innså regimeledelsen at de hadde meget frie tøyler.
Da de rundt 30.000 jødiske menn ble arrestert Krystallnatten, var det utelukkende fordi de var jøder. Og dette var første gang SS tok i bruk konsentrasjonsleirsystemet til massearrestasjon av jøder (innen da hadde leirene primært vært brukt til politiske fanger). Infrastrukturen for internering og brutal behandling av den jødiske befolkningen ble dermed testet ut og etablert allerede da.
Allerede i 1938 hadde vestlige land utvist uvilje mot å ta imot jøder. Da ingen land valgte å åpne grensene sine eller legge reelt press på Tyskland etter Krystallnatten, lærte det nazistiske regimet også at omverdenen ikke ville gripe inn militært eller politisk for å redde jødene.
Reaksjonen i Norge var ikke noe bedre. Norge kom med offisiell fordømmelse i ord, men en uvilje til å hjelpe i praksis. For jødiske flyktninger ble ikke regnet som politiske flyktninger. I februar 1939, altså kun få måneder etter Krystallnatten, inngikk den norske Nygaardsvold-regjeringen (Ap) en avtale med Nazi-Tyskland om at alle jøder måtte ha et spesielt visum for å slippe inn i Norge. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, befant det seg bare rundt 400 jødiske flyktninger i landet, og de havnet i samme fellen som de norske jødene (ca. 1.700). I løpet av krigsårene ble 773 jøder deportert fra Norge til de tyske tilintetgjørelsesleirene (hovedsakelig Auschwitz). Det mest kjente og største jødeskipet, det tyske lasteskipet D/S «Donau», forlot Oslo 26. november 1942 med 529 jøder ombord, kun noen få overlevde.
Krystallnatten forsøkes kapres
Hvordan Krystallnatten markeres og huskes i dag, har de siste årene ført til dype konflikter i det norske samfunnet. Diskusjonen handler i stor grad om hvorvidt dagen skal være en spesifikk minnedag for antisemittisme, eller en bredere, universell markering mot all rasisme eller det som man ønsker å definere som muslimhat.
Derfor har flere jødiske menigheter, som Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og det jødiske nettverket Kos&Kaos, de siste årene valgt å bryte samarbeidet med blant annet Antirasistisk Senter om de offentlige markeringene. De argumenterer for at Krystallnatten forsøkes kapres av politiske krefter for å fremme andre formål, for eksempel nylig på Beckheims podcast, og at det spesifikke jødiske traumet skyves til side.
Det har også vært en frykt for at markeringen skulle overtas av propalestinske aktivister, særlig etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 i Israel. Det ble opplevd som dypt sårende når paroler og appeller trakk paralleller mellom Gaza-krigen og det jødene har vært utsatt for, ikke minst under jødeutryddelsen under andre verdenskrig.
Jødiske talspersoner opplever seg redusert til «et tema på andres minnemarkering», uten reell innflytelse på det faglige innholdet. Flere jødiske organisasjoner velger derfor ofte å arrangere egne, separate minnemarkeringer. Da både for å sikre verdighet og historisk korrekt fokus.
Etter Holocaust fikk «Aldri mer» (knyttes spesielt til frigjøringen av konsentrasjonsleiren Buchenwald i april 1945) en konkret betydning for det jødiske folket: Jøder skal aldri mer stå forsvarsløse i møte med pogromer og utryddelsesforsøk. Men vi vet jo hvordan det går, der den norske Ap-regjeringen til og med mer eller mindre har lagt Israel for hat, og anerkjent Palestina som egen stat – åpenbart i tro på at det vil skape fred.
Forsideillustrasjon: AI