Demografi

– Storbritannia vil bli et land i den tredje verden

Suella Braverman advarte i helgen om at Storbritannia kan bli et land i den tredje verden dersom Labour vinner enda en valgperiode. I et intervju på The Daily T, Telegraphs podkast, sa Reform UK-politikeren at fem nye år med Labour ville føre til høyere skatter, mer fattigdom, økt innvandring og mindre trygghet. Braverman, som tidligere var innenriksminister for Det konservative partiet, bruker særlig to bekymringer for å beskrive landets utvikling. Det er økonomisk press på husholdningene og det hun omtaler som en krise i patriotismen.

Hele episoden av Telegraphs podkast kan du lytte til her. Suella Braverman sparer ikke på kruttet når hun advarer mot at Storbritannia vil bli et land i den tredje verden, men det hun må gis rett i er bekymringen for den britiske økonomiske situasjonen. Presset på økonomien reelt. OECDs økonomiske utsikter fra juni anslo at britisk økonomisk vekst ville bli svak, med en prognose på 0,9 prosent i 2026 og 1,1 prosent i 2027. Organisasjonen pekte blant annet på høyere priser, usikkerhet og belastning på realinntektene.

Bravermans kritikk av skatter, fattigdom og sikkerhet er også en vurdering av framtidig politikk.

Innvandring og politisk ansvar

Innvandring er et annet hovedpunkt i Bravermans advarsel. Storbritannia har opplevd en innvandring uten sidestykke, og ikke minst er strømmen av illegale over Den engelske kanal en pågående krise for landet.

Braverman har selv vært en sentral politiker i britisk innvandringspolitikk. Hun var innenriksminister under en konservativ regjering, og kritikken hennes retter seg nå mot Labour. Den politiske striden handler derfor om hvilken retning den nåværende regjeringen velger, men også om hvilke resultater tidligere regjeringer oppnådde og hvilke tiltak ulike partier faktisk foreslår.

Ansvaret for den skyhøye innvandringen er ikke Labours alene, men Labours håndtering av innvandringen er likevel påfallende ansvarsfraskrivende, fastslår Braverman.

Slaverihistorie og «Pandoras eske»

I intervjuet kritiserte Braverman også Andy Burnhams samtaler om skadevirkningene av den transatlantiske slavehandelen. Hun advarte om at dialogen kunne åpne en «Pandoras eske» og viste til striden rundt Chagosøyene som et eksempel på hvordan diskusjoner om historisk ansvar etter hennes syn kan få større politiske og økonomiske følger.

Chagos-avtalen er en avtale Storbritannia og Mauritius undertegnet i mai 2025 om Chagosøyenes suverenitet. Den innebærer at Mauritius skal få suverenitet over øygruppen, mens Storbritannia skal betale for å beholde kontrollen over den strategisk viktige militærbasen på Diego Garcia gjennom en 99-årig leieavtale. Basen brukes i fellesskap av Storbritannia og USA. Avtalen omfatter også mulighet for at chagossiere kan bosette seg på øyene utenom Diego Garcia. Den ble inngått etter en langvarig strid om øyenes kolonihistorie og tvangsflyttingen av chagossiere, og koster Storbritannia 30 milliarder pund.

Bravermans sammenligning med Chagos-avtalen bunner i berettiget frykt for at historiske diskusjoner kan ende i økonomiske forpliktelser. Braverman argumenterer for at det er feil å iverksette «reparasjoner», ikke minst fordi Storbritannia bidro til å ende slavehandelen. Det britiske folket i det 21. århundre har intet ansvar, bærer ingen byrde, og fortjener ikke å måtte be om unnskyldning for ugjerningene begått av slavehandlere på 1700-tallet, fastholder hun.

Patriotismekrise

Braverman hevdet også at det foregår en «patriotismekrise» i skolene og samfunnet. Hun sa at flere unge mener Storbritannia er et rasistisk land, og framstilte dette som en bekymringsfull utvikling for nasjonal identitet. Braverman er tydelig på at det er masseinnvandringen som har ført til at engelsk identitet har blitt devaluert.

Hun er opptatt av opptatt av det større og dypere demografiske spørsmålet britene står overfor. Hun frykter at politikerne ikke erkjenner at det foregår en enorm endring i landet i et raskt tempo, og at det påfører den vanlige mannen i gata uopprettelig skade, både sikkerhetsmessig og økonomisk. Da ender Storbritannia opp som et land i den tredje verden dersom politikken får fortsette i samme spor, advarer Braverman.