Boken Sex and Culture skal være en murstein, og først som sist kan jeg medgi at jeg ikke har lest den. Jeg har derimot lest en grundig omtale av boken skrevet av den kanadiske filosofen Kirk Durston. Overskriften er «J.D. Unwin og hvorfor seksualmoral kan være langt viktigere enn du noen gang har trodd».
J. D. Unwin, kaptein (Northamptonshire Regiment), c. 1917 (Wikipedia)
Unwin sorterte samfunn etter hvor strenge normene var før og i ekteskapet. Så sammenlignet han med hva samfunnene skapte av kunst, arkitektur, teknologi, litteratur og landbruk. Mønsteret han mente å se, var tydelig og oppsummeres slik av Durston:
Den enkeltfaktoren med størst innflytelse: Overraskende nok viste dataene at den viktigste enkeltfaktoren for en kulturs blomstring var hvorvidt kyskhet før ekteskapet ble krevd eller ikke. Dette hadde en svært betydelig effekt, i den ene eller andre retningen.
Høyeste grad av kulturell blomstring: Den mest virkningsfulle kombinasjonen var kyskhet før ekteskapet, kombinert med «absolutt monogami». Rasjonalistiske kulturer som opprettholdt denne kombinasjonen i minst tre generasjoner, overgikk alle andre kulturer på alle områder – inkludert litteratur, kunst, vitenskap, møbelkunst, arkitektur, ingeniørkunst og landbruk. Bare tre av de åttiseks kulturene som ble undersøkt, nådde noensinne dette nivået.
Effekten av å oppgi kyskhet før ekteskapet: Da streng kyskhet før ekteskapet ikke lenger var normen, forsvant også absolutt monogami, deisme og rasjonell tenkning i løpet av tre generasjoner.
Total seksuell frihet: Hvis en kultur omfavnet total seksuell frihet, kollapset den i løpet av tre generasjoner til det laveste nivået av blomstring – et stadium Unwin beskriver som «inaktivt» og preget av et «dødt nivå» i tenkningen. Dette stadiet kjennetegnes av mennesker som har liten interesse for annet enn sine egne ønsker og behov. På dette nivået blir kulturen vanligvis erobret eller overtatt av en annen kultur med større sosial energi.
Tidsforsinkelse: Dersom det skjer en endring i de seksuelle restriksjonene – enten de økes eller reduseres – trer den fulle effekten av denne endringen først i kraft i tredje generasjon.
Unwins mest ikoniske formulering var at et samfunn kan velge enten stor energi eller seksuell frihet, men ikke begge deler i mer enn én generasjon. Ifølge Unwin blir en nasjon, etter hvert som den oppnår velstand, stadig mer liberal når det gjelder seksualmoral. Dermed mister samfunnet samhørighet, drivkraft og hensikt – noe Unwin hevder er uopprettelig.
Han mente selv at han bare registrerte data uten å ha noen moralsk agenda.
En ikke planlagt test av tesen
Durston peker på at seksualrevolusjonen på 1960- og 70-tallet gir oss en slags ikke-planlagt test av Unwins forutsigelser, og at vi nå befinner oss omtrent der han ville plassert oss: i andre generasjon etter.
Durstons liste over tegn er kjent for de fleste av oss:
- Ekteskap holder kortere, og samboerskap og skilsmisser er blitt normalen.
- Kristen tro og organisert religion har gått kraftig tilbake.
- Tilliten til felles fakta og til fornuften som felles målestokk er svekket, og følelser og identitet teller mer.
Han støtter seg også på Mary Eberstadt. Hun hevder at nedbrytingen av storfamilien har skapt en identitets-tomhet som kommer til uttrykk som økende psykisk uhelse og skarpere identitetspolitikk. Heller ikke hennes poenger er bare moralske. Hun mener mennesker trenger fast, uvalgt tilhørighet for å vite hvem de er.
Her ligger det et poeng som også de som er uenige med konklusjonene, bør ta på alvor. Noen av trendene er reelle og godt dokumentert. Ensomheten øker, unge menn og kvinner finner sammen senere og sjeldnere, selvmordstallene er høye, fødselstallene faller og mange kvier seg for forpliktelser.
Unwin er ikke noe bevis, men han stiller et spørsmål som er vanskelig å avfeie. Har et samfunn som gjør alle forpliktelser valgfrie og reversible, nok indre sammenheng til å bygge noe langsiktig?