Bjøranger startet sin omfattende karriere på slutten av 90-tallet som jusstudent med hovedoppgave om nettopp æreskulturen. Har har tidligere jobbet som politiadvokat i Kripos og leder for utlendingsseksjonen på Lillestrøm. I dag er han foredragsholder og forfatter. Han har brukt sitt arbeidsliv på å forstå, belyse og opplyse innen eget fagfelt. Det er med solid faglig tyngde han argumenterer for at hijaben aldri bør tillates som del av politiuniformen.
Et langt bakteppe
Debatten om hvorvidt det skal være lov eller ei å iføre seg hijab som politikvinne er ikke ny. Tvert om er det en gjennomdiskutert sak med et langt bakteppe. Den som vil lese seg opp, kan med hell lese vår tidslinje over hijab-saken.
Saken startet høsten 2008, da en kvinne i Rogaland spurte om hun kunne bli politi med hijab. Politihøgskolen svarte at politiets uniformsreglement ikke tillot det. Spørsmålet ble senere sendt til Politidirektoratet (POD). Politiets Fellesforbund sa i oktober nei til hijab i tjenesten og viste til prinsippet om et verdinøytralt politi.
I januar 2009 kom det fram at Justisdepartementet hadde innhentet PODs vurdering, men ikke ville offentliggjøre den. 4. februar kunngjorde departementet at hijab kunne tillates til politiuniformen. Vedtaket førte til sterk kritikk, og meningsmålinger viste stor motstand både blant befolkningen og politifolk. Daværende justisminister Knut Storberget sa 10. februar at saken likevel ikke var avgjort, og trakk den første kunngjøringen tilbake. Debatten dreide seg også om hvordan hijab skulle omtales, hvem som hadde hatt ansvar for beslutningen, og om vedtaket var gjort uten statsrådens kjennskap.
Etter flere uker med politisk og offentlig strid trakk Storberget forslaget 20. februar. Politiets uniformsreglement skulle forbli uendret. Dagen etter omtalte Dagsavisen saken som en mulig byråkratisk feil. Det ble dermed aldri innført adgang til hijab i politiuniformen.
Ulike signaler
Deretter har hijaben vært tema i to ulike saker i Likestillings- og diskrimineringsnemnda. I 2010 konkluderte nemnda med følgende uttalelse:
Politiets uniformsreglement som innebærer et forbud mot bruk av religiøse hodeplagg i tilknytning til uniformen, er i strid med diskrimineringloven §4 og likestillingsloven §3.
I 2014 konkluderte nemnda stikk motsatt. Hijab-debatten dreide seg den gang ikke om politiet, men om om forbud mot religiøse hodeplagg for sikkerhetspersonale på Gardemoen flyplass.
Sikkerhetsselskaps uniformsreglement vedrørende forbud mot bruk av religiøse hodeplagg i tilknytning til uniformen er ikke i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 (lov nr. 60/2013) eller likestillingsloven § 5 (lov nr. 59/2013).
Det er disse to gamle sakene Antirasistisk senter har løftet inn i Politiforum i en ny runde om hvorvidt hijab skal bli lovlig i politiet. Imama Akram, Mona Lajili og Mads Andenæs argumenterer for at hijab bør tillates.
Kvinner bruker hijab av ulike grunner, herunder religiøs overbevisning, identitet og personlig valg.
Når staten eller arbeidsgivere legger til grunn en slik forståelse av hva hijaben symboliserer, risikerer man å frata kvinnene selv definisjonsmakten over egne religiøse uttrykk.
Så lenge religiøse hodeplagg kan tilpasses uniformen uten å hindre arbeidsutførelsen, er det vanskelig å se hvilket formål forbudet skal ivareta. Nemnda løftet heller ikke frem at slike tilpasninger kan være avgjørende for at kvinner får reell tilgang til arbeidslivet på lik linje med andre.
Et klart og tydelig nei
Bjøranger reagerer på hvordan Akram, Lajili og Andenæs argumenterer for at kvinner som bruker hijab ellers blir utestengt fra denne delen av arbeidslivet.
Dette premisset forutsetter at bruk av hijab ikke er et frivillig valg.
Det er riktig når det gjelder barn og sikkert også en del voksne kvinner, men neppe kvinner som er i posisjon til å søke jobb i politi og påtalemyndighet.
Da er det et valg. Og hvis bruk av hijab er viktigere enn jobben, har de selv stengt seg ute, skriver Bjøranger.
Videre er Bjøranger opptatt av verdinøytralitet i utøvelsen av politiyrket. Det er helt avgjørende for politiets troverdighet, framholder han.
Den største verdien politiet har er nettopp verdinøytraliteten, og jeg er ganske sikker på at den, sammen med troverdigheten politiet er fullstendig avhengige av, forvitrer raskt om kronikkforfatterne får viljen sin.
De kan neppe ha særlig innsikt i politiets hverdag i et stadig mer multietnisk kriminalitetsbilde.
Men ikke bare kriminalitetsbildet er multietnisk, det er også politiet selv. Bjøranger skriver at det er «mangfold i politiet, både når det gjelder kjønn, etnisitet og legning. Det er bra. Ansatte kan tro på hva de vil, men det skal ikke synes.» Han bruker også det stadig mer mangfoldige samfunnet som argument for at nøytralitet er stadig viktigere. Politiet er til for alle – helt verdinøytralt.
Egne valg
Bjøranger lar seg ikke imponere av argumentasjonen fra Antirasistisk senter. Han skriver at også muslimske kvinner må foreta valg.
Å gå med et fritt valgt hodeplagg sammenlignes langt på vei med ikke-valgte egenskaper som etnisitet, hudfarge og legning.
Ifølge artikkelforfatterne kan nekting av religiøse hodeplagg føre til et yrkesforbud for kvinner. Nei det kan det ikke. Ingen er født med hijab.
På samme måte som å søke seg inn i politiet eller påtalemyndigheten, handler det om valg. Hvis retten til å gå med dette hodeplagget veier tyngst, er vel det i seg selv en diskvalifisering med tanke på hvor en ønsker å jobbe, skriver han.
Det er godt oppsummert. Det er ingen menneskerett å bli politikvinne, og makter man ikke å velge verdinøytralitet, er ikke yrket egnet. Så enkelt, så viktig, ikke minst i en tid der institusjonene generelt er under press. Man må ha i bakhodet at Brorskap-tilknyttede og islamistiske aktører bruker diskrimineringsretorikk strategisk og plukke argumentasjonen deres fra hverandre hver eneste gang. I realiteten er det de som strever med verdinøytralitet, ikke samfunnet som strever med inkluderingen.