Det er en grunn til at jeg startet første kapittel i Islam. Den 11. landeplage (2015) i Frankrike og skadeskutte Marseille. Europas syke mann var allerede den gang febril. Den ene rapporten etter den andre, den ene hendelsen etter den andre, fortalte hvilken vei Frankrike hadde lagt ut på: Mot en egenskapt avgrunn. I sentrum av avgrunnen steg unge, voldelige, fundamentalistiske muslimer frem sammen med den voldsparate ytre venstrefløyen. Man måtte være en dåre for ikke å se hva som hadde bygd seg opp.
Point of no return
Å legge et dystert bilde på bordet, er det nok mange som vil vegre seg for. Det samme gjorde jeg. Men jeg så hva jeg så: Et point of no return. Så langt hadde Frankrike kjørt seg selv. Jeg skrev i avslutningen av kapitlet
Fremveksten av aktive sympatisører med Den islamske staten, de unges avvisning av den franske samfunnsmodellen, og at myndighetenes autoritet og maktmonopol i les banlieus er spilt utover sidelinjen, tegner et bilde av en republikk i krise. Jeg har lagt meg i selen for å finne tegn som peker i retning av at tilstanden vil snu i en positiv retning. Jeg mislyktes radikalt.
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde kontrollen over befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». En radikal generasjon blir republikkens bane.
Ordene «point of no return» ble tatt ut flere ganger av manus, for så å bli tatt inn igjen. Ja, det kostet å si dette, men sannheten er dyrebar.
Etter den siste tids hendelser med barbari i front, har Frankrike beveget seg inn på et territorium vi aldri har sett maken til i vår europeiske tid. I sentrum for den nye tiden står den unge muslimske befolkningen og terrorsympatiserende ytre venstre flanke med verdens fremste og mest utbredte voldsflagg: det røde, svarte og grønne «palestinske» flagget. De to gruppene har funnet et åndelig fellesskap der alt som kan lukte av et bestående demokrati skal knuses.
Republikken har mistet kontrollen over egen befolkning. Voldsmonopolet til staten har krakelert. For «de» er så mange. Kun et mirakel ser ut til å kunne snu skuta inn i rolige farvann. Og som kjent; mirakel hører sjelden til virkeligheten.
«Engasjementet er stort»
Dagsrevyen 19. oktober 2026.
Det er det samme mønsteret vi ser i hele Vest-Europa: De store muslimske barnekullene er eller er på vei inn i ung voksen alder. NRKs reporter i Frankrike, Anders Børringbo, rapporterte direkte fra de voldelige opptøyene i Paris. Han sa: «Vi ser at engasjementet er stort», mens kameraet viste røyk og flammer fra gaten og ikke-vestlig ungdom som jublet like ved hans side. Ordene til Børringbo var like sjokkerende som virkeligheten som utspant seg foran kameraet. Regelrett barbari, som vold mot politi og plyndring av butikker er «engasjement», i NRKs optikk.
Og hva med voldselementene? De kalte Børringbo for «bøller og oppviglere», altså personer uten noen tilknytning til noe som helst. Ikke ett ord om de ytre venstrepartiene, sosialistene og kommunistene, som bidrar sterkt i organiseringen av volden.
Så hvor stor andel av de unge kullene i franske byer har røtter i ikke-vestlige land, særlig OIC-land? Det vet vi ikke, for det er ikke offentliggjort detaljert statistikk. Som i resten av Vest-Europa regnes 3. generasjon inn i «øvrig befolkning» (som SSB kaller det) sammen med oss som har røtter i Norge tilbake til vikingtiden. Og at 3. generasjon har vokst seg stor i omfang i Frankrike, ligger åpent i dagen ettersom fransk innvandringshistorie strekker seg minst et par tiår lengre tilbake enn i Norge.
Det vi kan slå fast er at rundt et halvt hundre franske byer har en ung ikke-vestlig befolkning i majoritet. I 2050 vil franskmenn være i minoritet i republikken. I fylket Seine-Saint-Denis nord for Paris, var det allerede i 2017 en rekke kommuner der den unge ikke-vestlige befolkningen (0 – 18 år) lå på rundt 70 prosent. Da er ikke 3. generasjon medregnet.
En tvil i smerte
Marie Le Pens Nasjonal Samling har en solid ledelse på meningsmålingene nå et halvt år før valget i april og mai. I dag er det vandalene som har makten i gatene. Man har sluppet inn horder fra 3. verden, horder som ikke aner hva som ligger til grunn for velstanden og friheten som de trakk mot fra et annet kontinent. De er i krig med republikken, med det franske folket på deres eget territorium, sammen med ytre venstre voldsflanke. Plyndring, ran, vold, brannstiftelser – ødeleggelser av kulturskatter, som rådhustårnet i Limoges.
Hva om det var motsatt – at en voldelig høyreside stod bak det vi ser utspille seg? Redaktører og journalister hadde ikke nølt med å bruke de riktige ordene og karakteristikkene. Vi hadde ikke sett forsiktige selvsensurerende reportasjer om «et stort engasjement», mens politi i franske gater flykter for livet.
Det vi ser er at Midtøsten har tatt over de franske gatene. Med La France Insoumise (LFI) og Jean-Luc Mélenchons velsignelse.
Det er umulig å se for seg at hordene og barbarene vil slå seg til ro dersom Le Pen vinner det neste nasjonalvalget. Det vi ser i dag kan være en forsmak på hva som vil komme. Og forsmaken kan vedvare og/eller gå i bølger helt frem til valgdagen. Da kan det eskalere så kraftig at man ikke lenger kan benekte hva som utspiller seg: lovløse krigstilstander.
I dag er situasjonen denne: Barbarene fra MENA skulle siviliseres i de franske skolene. Det motsatte har skjedd. Innvandrerne fra MENA barbariserer institusjonene. Og gatene.
Det vi ser er islamovenstre i full blomst. Flaggene som vaier i gatene er ikke franske, de er marokkanske, algeriske, de er palestinske. Det vi ser er en islamovenstre intifada. Organisert og ledet av LFI.
LFI ligger an til å gå til andre runde av valget sammen med Nasjonal Samling. Valget vil altså stå mellom Mélenchon og Le Pen.
I dag er vold og plyndring selve formålet med demonstrasjonene, ikke protester mot forhold i skolene. Spørsmålene er: Hvor lenge vil ordensmakten makte å stagge hordene? Vil ordensmakten makte oppdraget sitt til våren?
Vi er etter hvert mange som i smerte tviler på akkurat det.
Som en avrundende «kuriositet»: Det sies at ikke en eneste butikk eid av muslimer eller en eneste moské er berørt av vandalene. Da er egentlig alt sagt.