At britene fortviler over ressursbruken er ikke noe nytt, og vi har belyst problematikken i en rekke saker, blant annet i saken Muslimer med machete og menn med musematte.
Vesten har etterhvert lang erfaring med å sette voldelige og truende innvandrere i offerrollen, og dette misforståtte tankemønsteret er nå rendyrket i form av hatkriminalitetslover.
Storbritannia har sin egen «hate speech»-lov slik Norge har §185, og hvis man ser hva som er i ferd med å utspille seg på de britiske øyene, ser man hvordan loven brukes selektivt mot innvandringsmotstandere. Er du sint er du høyreekstrem. Sier eller skriver du noe som kan krenke, er du kriminell. Selv om du beskriver det du ser foregå rett foran deg. Voldelige, truende muslimer skal møtes med forståelse, mens demonstranter som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det.
Nå har britiske myndigheter offentliggjort de nye tallene for hatkriminalitet, og de bør være en vekker for alle land som har innført samme lovgiving. Politiet registrerte 146.825 hatkriminalitetssaker i England og Wales i året fram til mars 2026, en økning på sju prosent fra året før. Antallet registrerte lovbrudd rettet mot muslimer steg med 15 prosent, til 5.132.
Definisjonen
Det britiske innenriksdepartementet presiserer hva som regnes som hatkriminalitet:
Hatkriminalitet defineres som «enhver straffbar handling som av offeret, eller en hvilken som helst annen person, oppfattes å være motivert av fiendtlighet eller fordommer overfor noen på grunn av en personlig egenskap.» Denne felles definisjonen ble vedtatt i 2007 av politiet, påtalemyndigheten (Crown Prosecution Service), kriminalomsorgen (nå HM Prison and Probation Service) og andre etater som utgjør strafferettspleiesystemet. Det finnes fem kategorier av hatkriminalitet som overvåkes sentralt:
- rase eller etnisitet
- religion
- seksuell orientering
- funksjonsnedsettelse
- transkjønnet identitet
Og åpenbart er det mange som oppfatter seg utsatt for hat. Men så var det det med definisjonen av «enhver straffbar handling», for det er her det reelle problemet blir synlig.
Krasse ytringer i sosiale medier anses farlige på linje med fysisk vold, og det britiske politiet bruker enorme ressurser på slike ytringer. Har man et snev av analytisk kompetanse, kan man enkelt registrere at det man fokuserer på, får man mer av. For straffeforfølgingen av Facebook-kommentatorer har ikke ført til at den såkalte hatkriminaliteten har blitt mindre. Tvert om er det stadig mer hat, og man kan forstå hvorfor det er slik. Det krever ikke engang særlig mye velvilje å forstå det.
Det er ikke høyreekstremt å mene at politiets og rettsvesenets ressurser bør følge alvorlighetsgrad, risiko og muligheten for å beskytte mennesker. Når ressursene brukes på stygge ord snarere enn på stygge handlinger, blir folk stadig mer frustrert.
Krise
Som vi skrev i saken det lenkes til over; «Opptøyene i Storbritannia vil eskalere. Det kan man med sikkerhet vite, for myndighetene bedriver fremdeles kommandohumanismens tro på at sinne og hevn alltid er irrasjonelle størrelser og det moralsk riktige alltid er å være tilbakeholden så lenge du er etnisk brite. Men folk er i ferd med å få nok. Stadig flere får nok. Man skal bli sint når småpiker drepes med kniv, man skal bli sint når ens døtre voldtas og ens sønner utsettes for fornedringsvold. Man skal få nok.»
En ærlig framstilling av ytringsklimaet er også at internett har senket terskelen for grove ytringer dramatisk. Anonymitet og algoritmer forsterker ekstreme stemmer, men de aller fleste mennesker forstår det som også ble framholdt her hjemme av Ytringsfrihetskommisjonen; det er en sosial slagside ved hatkriminaliteten. De som behersker nyansert, akademisk språk slipper lettere unna, mens de som uttrykker seg grovt og direkte risikerer straff.
Den sosiale slagsiden gir seg utslag i statistikken. Britenes sinne er synlig bak tallene som viser at hatkriminaliteten mot muslimer har økt siste år. De opplever en masseinnvandring uten sidestykke, økt voldskriminalitet og økt fattigdom, og på toppen av dette opplever de at frustrasjonen deres kriminaliseres.
Tallene for hatkriminalitet viser i realiteten et land i krise.