Nobels fredspris er en av de opprinnelige prisene som ble opprettet av Alfred Nobel i hans testamente. Det var Nobel selv som bestemte at mottakeren skulle velges ut av en norsk komité. Prisen deles ut i Oslo. Det ligger en lang forhistorie bak dette, som vi ikke kan gå i detalj på her. De historiske røttene går tilbake til de siste årene av unionen mellom Sverige og Norge, som varte fra 1814 til 1905.
Noen tror at fredsprisen deles ut direkte av det norske Stortinget. Det gjør den ikke. Den deles ut av en uavhengig komité der medlemmene oppnevnes av Stortinget – selv om disse medlemmene ofte har svært tette bånd til det norske politiske etablissementet.
Helt siden Oslo-avtalene, som ble undertegnet i 1993 og 1995, har det norske utenrikspolitiske miljøet vært overbevist om at Norge besitter en særegen fredsmodell som gir resultater. Denne modellen har også blitt en del av Norges selvbilde som en liten nasjon med en spesiell moralsk autoritet.
En særnorsk modell
Det var en modell som la stor vekt på multilaterale organisasjoner – fremfor alt FN. Den prioriterte dialog med alle parter, inkludert dem som internasjonalt ble ansett som «skurkene». Og den la stor vekt på å opprettholde det man kan kalle den internasjonale rettsorden. De siste årene har imidlertid mange av resultatene som ble feiret i Oslo som triumfer for denne særnorske utenrikspolitiske modellen, smuldret opp.
Fremfor alt Oslo-avtalene. La oss være ærlige: De ligger i ruiner.
Likevel har den norske utenrikstjenesten gjennom hele den pågående konflikten i stillhet opprettholdt kontakten med den palestinske siden – uten å kunne vise til selv det minste resultat.
Til slutt – og dette er nok det som har vakt størst oppmerksomhet blant fagfolk – befinner den norske utenrikstjenesten seg i en dyp krise. To av nøkkelpersonene bak Oslo-avtalen er nå involvert i korrupsjonsetterforskninger og en skandale som følge av deres upassende tette bånd til Jeffrey Epstein.
Uregelmessigheter og antisemittisme
Stortinget avholdt nylig høringer for å undersøke omfanget av uregelmessigheter i norsk utenrikstjeneste. De sentrale spørsmålene forble uavklarte. Likevel kunne statsminister Jonas Gahr Støre – ikke overraskende – forsikre om at det ikke fantes bevis som knyttet Norges samarbeid med International Peace Institute til Epstein i perioden da han selv var utenriksminister (2005–2012).
Resten av verden kan reflektere over dette mens de øvrige undersøkelsene pågår.
Tildelingen av prisen til Navi Pillay kan lett tolkes som en måte å hedre Norges egen utenrikspolitiske modell på – og som en bekreftelse på det nasjonale selvbildet som er bygget opp rundt denne.
Dessverre ser prisen også ut til å hylle alle svakhetene ved denne modellen: FN-systemets kroniske antisemittisme; FNs kroniske manglende evne til å handle raskt når varslere slår alarm – for eksempel da Emma Reilly varslet om at Pillays kontor på e-post hadde bekreftet overfor kinesiske diplomater hvilke navngitte menneskerettighetsaktivister som planla å delta på FN-møter; samt FNs likegyldighet overfor grunnleggende liberale rettigheter, som ytringsfrihet.