Rundt 50.000 familier i Libanon skal få hjelp, og den første utbetalingen skal være 3.000 dollar per familie. Opplysningene kommer fra to personer med direkte kjennskap til overføringen. Hizbollah har bekreftet at penger er sikret, men ikke hvor de kommer fra. Iranske myndigheter har ikke offentlig bekreftet overføringen, mens amerikanske myndigheter har bestridt at pengene finnes.
Tre tusen dollar.
Samtidig lever millioner av iranere med en økonomi der selv helt grunnleggende varer har blitt en luksus.
Det er denne kontrasten som får meg til å stoppe opp.
Jeg er perser. Jeg kjenner dette landet, språket og menneskene som lever der. Og derfor er spørsmålet enkelt:
Hvorfor finnes det penger til Hizbollah og regimets andre allierte utenfor Iran, men ikke til det iranske folket?
For dette er ikke et spørsmål om humanitær hjelp.
Det er et spørsmål om finansiering av et ideologisk og militært prosjekt.
Iran først – ikke regimets revolusjonære prosjekt
Hizbollah er ikke en tilfeldig organisasjon Iran har valgt å støtte.
Den er en av de viktigste delene av Den islamske republikkens regionale maktnettverk.
Det samme gjelder Hamas og en rekke andre væpnede grupper som Iran gjennom flere tiår har støttet økonomisk og militært.
Dette er ikke veldedighet.
Det er geopolitikk.
Det er makt.
Det er regimets strategi for å bygge innflytelse langt utenfor Irans grenser.
Og regningen betales av iranerne.
Mens regimet bruker penger på å styrke sine allierte, har iranerne sett sin egen valuta kollapse, inflasjonen spise opp lønningene og kjøpekraften forsvinne.
De har sett prisen på mat og medisiner stige.
De har sett unge mennesker miste troen på fremtiden.
Og samtidig får de høre at Iran må fortsette å finansiere «motstanden».
Men motstanden mot hvem? Og for hvem?
Det er på tide å stille et langt enklere spørsmål:
Hva med Iran?
Et rikt land som har gjort sitt eget folk fattig
Iran er ikke et fattig land uten ressurser.
Iran har enorme olje- og gassressurser. Et høyt utdannet folk. Naturressurser, industri og en av verdens eldste sivilisasjoner.
Likevel har regimet gjort økonomisk nød til en del av hverdagen.
Det er ikke fordi iranerne ikke arbeider.
Det er ikke fordi Iran mangler ressurser.
Og det er ikke fordi landet mangler mennesker som kan bygge en bedre fremtid.
Det handler om politiske prioriteringer.
Når et regime velger å bruke penger på Hizbollah i Libanon, Hamas og andre væpnede grupper i regionen, samtidig som iranere hjemme sliter med å betale for det mest grunnleggende, forteller det oss noe svært viktig:
Iranernes velferd er ikke regimets førsteprioritet.
Regimets førsteprioritet er regimet selv.
«Ikke Gaza, ikke Libanon – mitt liv for Iran»
Dette er bakgrunnen for et av de mest kjente slagordene fra iranske protester:
«Na Ghazza, na Lobnan, janam fadaye Iran.»
«Ikke Gaza, ikke Libanon – mitt liv for Iran.»
For utenforstående kan det være vanskelig å forstå hvor sterkt dette uttrykket er.
Men for iranere er det ikke et uttrykk for mangel på medfølelse.
Det er et opprør mot et regime som har tatt et helt lands ressurser og gjort dem til drivstoff for en ideologisk revolusjon som strekker seg langt utenfor landets grenser.
Iranerne har sett hva det betyr.
De har sett pengene forsvinne.
De har sett militære ressurser bygges opp.
De har sett regimets allierte få støtte.
Og de har samtidig fått beskjed om å akseptere fattigdom, sanksjoner og økonomisk kollaps som prisen de må betale for regimets ideologi.
Det er ikke lenger godt nok.
Hizbollah og Hamas er ikke Irans folk
Det må også sies tydelig:
Hizbollah er ikke det iranske folket.
Hamas er ikke det iranske folket.
Militsene som opererer i regionen er ikke det iranske folket.
Og Den islamske republikkens regionale maktprosjekt er ikke det samme som Irans nasjonale interesser.
Dette skillet er avgjørende.
For regimet forsøker stadig å fremstille sin utenrikspolitikk som om den representerer iranerne.
Det gjør den ikke.
Et regime som bruker Irans ressurser på å finansiere væpnede grupper i andre land, taler på vegne av seg selv.
Ikke på vegne av meg.
Ikke på vegne av millioner av iranere som ønsker et normalt liv.
Og ikke på vegne av et folk som i årevis har ropt at Irans ressurser skal brukes på Iran.
Hvor er pengene når iranerne trenger dem?
Det er dette som gjør tallene så brutale.
3.000 dollar.
Det er ifølge Reuters beløpet som skal utbetales til familier gjennom ordningen knyttet til Hizbollah.
Samtidig står iranere hjemme i kø for å kjøpe varer som blir dyrere fra måned til måned.
Pensjonister kjemper for å få endene til å møtes.
Familier kutter ned på mat.
Unge mennesker ser utdanning og hardt arbeid gi stadig mindre sikkerhet.
Og likevel finnes det penger til regimets regionale prosjekt.
Da blir spørsmålet uunngåelig:
Hvorfor er det alltid penger til revolusjonens eksport – men aldri nok til menneskene som bor i Iran?
Dette handler ikke bare om 200 millioner dollar
Kanskje vil noen si at vi ikke vet sikkert om akkurat denne overføringen.
Det er riktig.
Reuters har rapportert opplysningene fra kilder med direkte kjennskap, mens Hizbollah har bekreftet at penger er sikret uten å bekrefte hvor de kommer fra. Iran har ikke offentlig bekreftet overføringen.
Men det større spørsmålet forsvinner ikke av den grunn.
For dette er ikke første gang Irans støtte til væpnede allierte i regionen blir dokumentert eller diskutert.
Og det er heller ikke første gang iranere spør hvorfor landets ressurser brukes på dette.
Det er nettopp derfor denne historien treffer så hardt.
Den setter et ansikt på en konflikt iranere har levd med i flere tiår:
Skal Irans penger brukes til å bygge Iran – eller til å bygge Den islamske republikkens makt utenfor Iran?
Jeg vet hva jeg mener.
Og det gjør millioner av iranere også.
Iran tilhører iranerne
Mine foreldre vokste opp med et Iran som var noe langt større enn Den islamske republikken.
Et Iran med kultur, kunst, musikk, poesi, historie og en sterk nasjonal identitet.
Et Iran som ikke trenger å kjøpe seg respekt gjennom militser.
Et Iran som ikke trenger å eksportere revolusjon.
Et Iran som kunne brukt ressursene sine på sitt eget folk.
Det er dette mange iranere ønsker tilbake.
Ikke et Iran som finansierer Hizbollah.
Ikke et Iran som finansierer Hamas.
Ikke et Iran som sender penger ut av landet mens familier hjemme må telle hver eneste toman.
Men et Iran der landets ressurser faktisk tilhører folket.
Der staten arbeider for innbyggerne – ikke omvendt.
Der unge iranere kan drømme om fremtiden i stedet for å drømme om å forlate landet.
Og derfor er kanskje det mest interessante spørsmålet ikke hvorfor Hizbollah skal få 3.000 dollar.
Det er:
Hvorfor får ikke iranerne det?
For Iran har ressurser.
Iran har mennesker.
Iran har kunnskap.
Iran har historie.
Det Iran mangler, er et regime som setter Iran først.
Iran tilhører iranerne. Ikke Hizbollah. Ikke Hamas. Ikke Den islamske republikkens revolusjonære prosjekt.