Vi ble først kjent med konferansen da en journalist fra Klassekampen kontaktet oss og spurte hvorfor Pahlavi-tilhengere ikke var invitert. Informasjon om åpningstid og oppmøte ble først publisert i Iran Human Rights’ sosiale medier rundt klokken 22 kvelden før arrangementet.
Dette var altså en konferanse som skulle handle om menneskerettigheter, Irans fremtid og en mulig overgang etter Den islamske republikken. Likevel ble den i praksis holdt skjult for offentligheten frem til siste øyeblikk.
Samtidig ble en nøye utvalgt samling av kommunistiske, marxistiske, republikanske, føderalistiske og etnisk baserte organisasjoner presentert som deler av Irans opposisjon. Noen av dem har egne væpnede styrker. Flere er små eksilmiljøer, politiske foreninger eller tankesmier uten kjent og målbar oppslutning inne i Iran.
Spørsmålet er ikke hvorfor disse organisasjonene møtes i Oslo eller undertegner en menneskerettighetserklæring. Det står dem fritt. Spørsmålet er hvem som har gitt Iran Human Rights og organisasjonens leder, Mahmood Amiry-Moghaddam, mandat til å velge ut nettopp disse miljøene, gi dem politisk synlighet og behandle dem som representative opposisjonsgrupper med en mulig rolle i Irans overgang.
En invitasjon er ikke et alibi
Amiry-Moghaddam vil trolig svare at Prins Reza Pahlavis kontor ble invitert, men takket nei. Det samme svaret ble brukt etter Oslo-konferansen i 2025. Men dette handler ikke om hvorvidt én invitasjon ble sendt til ett kontor.
Når en lang rekke små og store organisasjoner fra én bestemt side av det politiske landskapet inviteres, mens organiserte miljøer som støtter Prins Reza Pahlavi holdes utenfor, er ikke sammensetningen balansert. En enkelt invitasjon kan ikke brukes som alibi for en ellers politisk skjev utvelgelse.
Våre organiserte miljøer i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger ble verken invitert, kontaktet eller informert. Dette er blant de mest synlige og aktive delene av den iranske opposisjonen i Norge. Vi har over tid samlet tusenvis av mennesker, arrangert markeringer i flere byer og samarbeidet med norske politikere og organisasjoner.
Likevel var det små foreninger, ideologiske partier og organisasjoner med uklart medlemstall som fikk plass ved bordet. Dette sier mer om Iran Human Rights’ politiske utvelgelse enn om styrkeforholdet i den iranske opposisjonen.
En konferanse om Iran uten iranske symboler
For tre år siden meldte vi oss på en av Iran Human Rights’ konferanser. Da mottok vi følgende beskjed:
This conference is not affiliated with any political movement or party and it is forbidden to bring any photos, flags or national, ethnic and political symbols to the conference venue.
En konferanse om Iran forbød altså iranske nasjonale symboler, bilder og flagg.
En arrangør har naturligvis rett til å fastsette praktiske regler. Men formuleringen avslører noe mer. Irans nasjonale identitet ble behandlet som et forstyrrende politisk uttrykk som måtte holdes utenfor lokalet. Sol- og løveflagget, som for millioner av iranere representerer landet og en historie langt eldre enn både Pahlavi-dynastiet og Den islamske republikken, ble likestilt med partipolitisk propaganda.
Nå inviteres samtidig politiske partier med egne ideologiske programmer, territorielle krav og i enkelte tilfeller væpnede styrker. Nasjonale symboler er forbudt. Væpnede og ideologiske partier er velkomne. Det er en merkelig forståelse av politisk nøytralitet.
Hvem er organisasjonene
Deltakerlisten består av en blanding av etablerte regionale partier, mindre eksilorganisasjoner, republikanske nettverk, politiske foreninger og grupper med røtter i den marxistiske og revolusjonære venstresiden.
Enkelte kurdiske partier har en lang historie, en tydelig organisasjon og en reell regional forankring. Flere har samtidig marxistiske røtter, har oppstått gjennom interne splittelser, og noen har fortsatt egne væpnede avdelinger eller milits-strukturer. Denne regionale forankringen skal anerkjennes, men den er ikke det samme som et nasjonalt mandat fra hele Iran.
Spørsmålet blir enda tydeligere når vi ser på flere av de øvrige organisasjonene. Her finner vi små eksilgrupper, republikanske nettverk, politiske foreninger og tankesmielignende miljøer med ukjent medlemstall og begrenset synlig aktivitet. Flere synes i hovedsak å være et diasporafenomen, uten dokumenterbar samfunnsforankring eller folkelig oppslutning inne i Iran.
Enkelte er nylig opprettet. Strategic Council of Republicans Inside Iran ble dannet i mars 2026 og skal bestå av 70 medlemmer inne i Iran, men identiteten deres holdes skjult av sikkerhetshensyn. Det kan være forståelig når opposisjonelle risikerer arrestasjon og forfølgelse. Samtidig gjør hemmeligholdet det umulig å etterprøve hvem medlemmene er, hvordan de er valgt, hvilket nettverk de har, eller hvor stor oppslutning gruppen faktisk representerer.
Det kan foregå aktivitet vi ikke kjenner til. Men vi har ikke sett noen bred mobilisering, synlig samfunnsaktivitet eller folkelig oppslutning i Iran som kan knyttes til flere av disse miljøene.
Dette betyr ikke at organisasjonene mangler retten til å være politisk aktive eller til å kalle seg opposisjonelle. Problemet oppstår når de gjennom en offisiell konferanse i Norges hovedstad, med TV-dekning, sosiale medier og internasjonal synlighet, presenteres som representative opposisjonsgrupper og mulige aktører i Irans politiske overgang.
Det er her Iran Human Rights må svare: Hvilke kriterier er brukt, hvem representerer disse organisasjonene, og på hvilket grunnlag gis de en politisk tyngde som ikke kan dokumenteres?
Føderalisme uten føderal stat
Flere av deltakerne ønsker en føderal republikk og mindre sentralstyring. Det er et legitimt politisk standpunkt. Føderale statsmodeller finnes både i Europa og Nord-Amerika.
Men føderalisme betyr ikke at hver region beholder sin egen hær, fører sin egen utenrikspolitikk eller opptrer som en stat i staten. En reell føderasjon har normalt en felles nasjonal hær, felles valuta, sentralbank, føderalt politi, føderalt rettsvesen og en grunnlov som gjelder for hele landet.
Er de aktuelle organisasjonene villige til å underordne sine væpnede avdelinger en felles nasjonal myndighet? Vil de avvæpne og oppløse sine milits- og militsstrukturer etter et demokratisk maktskifte? Aksepterer de én iransk hær, én sentralbank, én valuta og ett konstitusjonelt rettssystem?
Hvis svaret er nei, er det ikke vanlig føderalisme de beskriver. Da beveger vi oss i retning av en konføderasjon, territoriell oppdeling eller konkurrerende maktsentre. Iranerne har rett til å vite hva disse organisasjonene faktisk ønsker, ikke bare hvilke demokratiske formuleringer de undertegner på en konferanse i Oslo.
Vil de akseptere et valg de taper?
Deltakerne har nå skrevet under på en erklæring om menneskerettigheter og frie valg. Det er positivt. Men en underskrift er ikke en demokratisk prøve. Den virkelige prøven kommer når folket stemmer annerledes enn organisasjonene ønsker.
Vil kommunistpartiene akseptere at iranerne avviser sosialismen? Vil de føderalistiske organisasjonene respektere et flertall som ønsker en desentralisert, men enhetlig stat?
Vil de erklærte republikanerne akseptere resultatet dersom det iranske folket gjennom en fri folkeavstemning velger et konstitusjonelt monarki etter parlamentarisk modell, slik vi kjenner det fra Norge, Sverige og Danmark?
Et konstitusjonelt monarki er ikke det samme som et autoritært kongedømme. I de skandinaviske landene er monarken uten utøvende politisk makt, mens regjeringen utgår fra et demokratisk valgt parlament og står ansvarlig overfor folket.
Vil organisasjonene godta at Prins Reza Pahlavi får en sentral rolle dersom det iranske folket gir ham et demokratisk mandat? Og vil partiene med egne væpnede styrker legge ned våpnene dersom de taper valget?
Det er lett å forsvare frie valg så lenge man går ut fra at resultatet blir slik man selv ønsker. Demokrati betyr å akseptere folkets valg også når ens eget parti, ideologi eller statsprosjekt blir avvist.
Iranerne har levd under et ideologisk diktatur i 47 år. De trenger ikke en ny gruppe selvutnevnte ideologer som hevder å vite bedre enn folket. Islamismen har ødelagt landet. Skal Iran nå føres tilbake til marxismen og de politiske konfliktene fra 1960- og 1970-årene? Vi iranere har fått nok av ideologiske eksperimenter.
De forsvunne titusener
Iran Human Rights’ håndtering av massakren 8. og 9. januar reiser enda alvorligere spørsmål.
Organisasjonen har operert med rundt 4.500 dokumenterte eller verifiserte dødsfall. Amiry-Moghaddam kan forsvare tallet ved å vise til at ofrene er individuelt bekreftet. Men dette forklarer bare hva tallet er. Det forklarer ikke hvorfor organisasjonen unnlater å kommunisere det sannsynlige omfanget av massakren.
Omfattende vitnesbyrd, opplysninger fra medisinske miljøer og dokumentasjon fra Iran peker mot at titusener kan ha blitt drept i løpet av disse to dagene. Forskjellen mellom rundt 4.500 og flere titusener er ikke en mindre metodisk uenighet. Den avgjør hvordan verden forstår forbrytelsens omfang.
Et verifisert minimumstall kan være metodisk forsvarlig. Det blir misvisende når minimumstallet formidles uten et tydelig anslag over mørketallet og uten en klar forklaring om at det virkelige antallet kan være mange ganger høyere.
Hvor mange saker venter på verifisering? Hvilke kilder er undersøkt? Hvilke opplysninger er avvist? Hvorfor publiseres det ikke et intervall som også viser det sannsynlige totale omfanget?
Mange av dem som ble drept, gikk ut i gatene og ropte navnet til Prins Reza Pahlavi. Når både dødstallet og opprørets politiske karakter tones ned, oppstår et legitimt spørsmål om Iran Human Rights bare dokumenterer virkeligheten eller samtidig bidrar til å forme en bestemt politisk fortelling om den.
Iran Human Rights har gått langt utover sitt mandat
Iran Human Rights har gjort et viktig arbeid med å dokumentere henrettelser og varsle om mennesker som står i fare for å bli henrettet. Det arbeidet anerkjenner vi. Men verdifull innsats på ett område gir ingen immunitet mot kritikk på et annet.
Når organisasjonen velger hvilke politiske grupper som skal diskutere Iran etter Den islamske republikken, har den gått langt utover rollen som menneskerettighetsorganisasjon. Den fordeler politisk adgang, internasjonal synlighet og en form for legitimitet.
Da må Amiry-Moghaddam svare: Hva er kriteriene for å bli presentert som en opposisjonsgruppe? Hvor mange medlemmer har organisasjonene? Hvilken dokumentasjon finnes på deres oppslutning inne i Iran? Hvorfor inviteres en rekke organisasjoner fra de samme venstreorienterte, republikanske og føderalistiske miljøene? Hvorfor informeres offentligheten først sent kvelden før? Hvorfor holdes organiserte nasjonale og Pahlavi-vennlige miljøer utenfor? Hvilke krav stilles til partier som har egne væpnede styrker? Og vil alle deltakerne forplikte seg til å akseptere en fri folkeavstemning, også dersom Iran velger konstitusjonelt monarki?
Vårt eget standpunkt er klart. Vi skal først frigjøre Iran fra tyranniet. Deretter skal folket gjennom frie valg og en fri folkeavstemning bestemme landets styreform.
Vi krever ikke at iranerne skal velge monarki. Vi krever at også monarki skal være et reelt alternativ dersom folket ønsker det.
Arbeidet vårt bygger på Irans territorielle integritet, et sekulært demokrati, individuelle friheter og likhet for loven, samt folkets suverene rett til selv å velge landets fremtid.
Den retten tilhører ikke Iran Human Rights. Den tilhører ikke Mahmood Amiry-Moghaddam. Den tilhører heller ikke kommunistpartier, føderalistiske eksilorganisasjoner eller væpnede regionale grupper. Den tilhører det iranske folket.
Menneskerettigheter må aldri brukes som et respektabelt dekke for politisk utvelgelse.